For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Høyre har ikke mistet seg selv, vi gjør det vi alltid har gjort
Høyre anklages for å være «progressivt» fremfor konservativt som følge av den skeive politikken. Men vår politikk springer fortsatt ut av klassiske liberalkonservative avveininger.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er noe gjenkjennelig ved kritikken som nå rettes mot Høyre, denne gangen av professor Ole Jakob Filtvedt. Den dukker opp med jevne mellomrom, i nye former, men med samme kjerne: Høyre har forlatt konservatismen.
Problemet er at denne kritikken bygger på en misforståelse, ikke av hva Høyre har blitt, men av hva Høyre alltid har vært.
For Høyre har aldri vært et ensrettet verdikonservativt parti. Vi er et liberalkonservativt parti. Det betyr ikke at vi balanserer to størrelser i konflikt, men at vi forener dem: respekt for tradisjon og vilje til endring.
Derfor er det heller ikke noe nytt at det finnes uenighet i Høyre om verdispørsmål. Da Inge Lønning argumenterte mot ekteskapsloven, gjorde han det med dyp konservativ overbevisning. Da Torbjørn Røe Isaksen argumenterte for den samme loven, gjorde han det også konservativt, med utgangspunkt i at institusjoner kan styrkes ved å inkludere flere i dem.
Det var ikke et brudd. Det var Høyre i praksis.
Når kronikkforfatteren etterlyser «konsistente konservative begrunnelser», overser han nettopp dette: at konservatisme i Høyre aldri har vært én fasit. Den har vært en måte å tenke på – preget av forsiktighet, ja, men også av ansvar for å tilpasse samfunnet til virkeligheten vi faktisk lever i.
Som Erna Solberg ofte har vært inne på, handler Høyres politikk om å forandre for å bevare det som er verdifullt.
Det gjelder også i møte med nye spørsmål.
Når Høyre støtter likekjønnet ekteskap, handler det ikke om å oppløse ekteskapet, men om å ta institusjonen på alvor. Når vi støtter lovverk som beskytter mennesker mot skadelig praksis, er det ikke fordi vi har blitt ukritisk til statlig makt, men fordi vi mener staten har et ansvar der enkeltmennesker utsettes for press og overgrep.
Dette er ikke et ideologisk linjeskifte. Det er en videreføring.
Kronikken hevder også at Høyre har blitt et talerør for «aggressiv retorikk». Det er en påstand som fortjener å nyanseres.
Når Tina Bru eller Erling Lae reagerer kraftig, skjer det ikke i et vakuum. Det skjer i møte med debatter hvor minoriteter opplever seg mistenkeliggjort eller redusert til symboler i en større kulturkamp. Å si tydelig ifra i slike situasjoner er ikke et brudd med konservative dyder. Det er et uttrykk for en annen konservativ forpliktelse: å verne om menneskers verdighet.
Det betyr ikke at uenighet ikke er legitimt. Tvert imot. Høyre har alltid rommet uenighet. Men det betyr heller ikke at alle argumenter står uimotsagt.
Noe av det mest interessante med kronikken er likevel hva den ikke anerkjenner: at også dagens Høyre-politikk springer ut av klassiske liberalkonservative avveininger.
Ta spørsmålet om statens rolle. Kronikkforfatteren beskriver Høyres politikk som «progressiv» fordi den innebærer bruk av statlig makt. Men Høyre har aldri ment at staten alltid skal være liten, vi har ment at den skal være begrunnet.
Der staten beskytter frihet, rettssikkerhet og sårbare individer, har den en legitim plass. Det er ikke nytt. Det er grunnleggende.
Det samme gjelder skolen. Høyres utgangspunkt er ikke at skolen skal være et ideologisk rom, men at den skal være et fellesskap der alle elever møtes med respekt. At vi ikke ønsker et generelt forbud mot symboler som mange opplever som inkluderende, er ikke et tegn på prinsippløshet. Det er et uttrykk for at vi ikke tror statlige forbud er svaret på komplekse verdispørsmål.
Kjernen i kritikken er likevel denne: Har Høyre beveget seg så langt at vi ikke lenger er konservative?
Svaret er nei.
Men det forutsetter at man forstår konservatisme som noe mer enn motstand mot endring. I Høyres tradisjon har konservatisme handlet om å ta samfunnet slik det er, ikke slik man skulle ønske det var, og utvikle det med varsomhet og ansvar.
Det er nettopp det vi gjør.
At ikke alle er enige i hvor grensene bør gå, er ikke et tegn på forfall. Det er et tegn på at vi fortsatt er et levende parti, med en idéarv som ikke lar seg redusere til enkle svar.
Høyre har ikke mistet seg selv.
Vi gjør det vi alltid har gjort.
