For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Fra maktspill til katastrofe
Alfred Hugenberg trodde han kunne bruke Hitler for å knuse sine politiske motstandere. Det gikk på ingen måte bra. Historien om hans feilvurderinger viser hvordan medløperi, mediemakt og forakt for demokratiet kan få skjebnesvangre konsekvenser, med urovekkende paralleller til vår egen tid.
Publisert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Etter den søte kløe, kommer den sure svie. Hvem har ikke gjort noe dumt og fått uhåndterbare konsekvenser i fleisen? Slike erfaringer kan være bagateller, men noen ganger skjebnesvangre. Det siste er ikke ukjent i historien, og et av de bedre eksemplene på det er Alfred Hugenberg (1865–1951).
Hugenberg var en tysk politiker, forretningsmann og mediemogul i Weimarrepublikken. Han var også leder for det nasjonalkonservative partiet DNVP (Deutschnationale Volkspartei). Hugenbergs medieimperium, Weimars største, inkluderte utallige aviser, samt nyhetsbyråer og filmselskaper, herunder datidens filmaviser som snurret og gikk på kinoene. I sum et konglomerat som gjennomgående hamret løs på Weimarrepublikken og fremmet nasjonalistiske og antidemokratiske holdninger. I 1931 var han med på å stifte den såkalte Harzburgfronten, en allianse mellom nasjonalkonservative og NSDAP, i et forsøk på å styrte Heinrich Brünings sentrumsregjering. Hans fremste bidrag til det tyske folk var å svekke tilliten til det demokratiske systemet, gjøre befolkningen mer mottakelig for autoritære løsninger og bane vei for Europas verste tyrann i det forrige århundre.
Hugenberg var ikke nazist, men en autoritær nasjonalkonservativ (selv om han hadde dratt partiet sitt langt til høyre). Som mange andre i det nasjonalkonservative miljøet – som langt fra var ensartet – delte han synspunkter med personer som Kurt von Schleicher, Franz von Papen og Paul von Hindenburg. Felles for dem var en avvisning av parlamentarismen. De mente demokratiet var påtvunget av fremmede makter etter nederlaget i første verdenskrig. I stedet ville de forkaste Versaillestraktaten, gjenreise Tysklands storhet og erstatte republikken med en sterk, autoritær stat – for noen også en gjeninnføring av keiserdømmet. Make Germany great again.
Som nasjonalkonservative kulturpessimister i Tyskland gjerne gjorde på den tiden, mente Hugenberg at det meste gikk galt i Weimar. Liberalisme, sosialdemokrati, hedonisme, kosmopolitisme, modernitet og progressive ideer og en lang rekke andre grusomheter utgjorde eksistensielle trusler mot nasjonen og den tyske sjelen. I det endetidspregede verdenssynet deres var «alle tings orden» og naturlige rangordninger gått tapt. Demokratiet fremsto som svakt, egalitært og ute av stand til å stanse forfallet. Forfallet var tydelig i kulturlivet også: i moderne arkitektur, utagerende og nonfigurativ kunst, fordervende litteratur og synlig homofili.
De var naturligvis også beinharde antikommunister, noe som på Stalins tid ikke var urimelig. Men så var det medisinen da.
Hugenberg var en av mange nasjonalkonservative som betraktet Adolf Hitler med både velvilje og en solid dose skepsis. Særlig Hitler og brunskjortenes uortodokse metoder for politisk kommunikasjon, som systematisk mishandling og likvidering, gjorde dem betenkte. Nazistenes rablende antisemittisme var også sterk kost. Hitler ble dessuten sett på som vulgær, løgnaktig og brautende for de mer kulturelt fintfølende. Likevel ble han av flere sett på som et verktøy: en skikkelse som kunne mobilisere massene, samle høyresiden og knuse venstresiden og de liberale. Altså Hitler som en nyttefigur man senere mente å kunne nøytralisere.
Det manglet ikke på kreative ideer. Kurt von Schleicher, general, intrigemaker, dobbelkommunikator, forsvarsminister og den siste kansleren før Hitler (de facto den siste i Weimar), forsøkte å splitte nazistene og stabilisere situasjonen gjennom en alternativ maktkonstellasjon som kunne gi et autoritært styre uten Hitler som leder, helst erstattet av ham selv. Ifølge historiker Timothy W. Ryback, var planen å la brunskjortene knuse venstresidens krefter – og deretter la den regulære tyske hæren knuse brunskjortene. Det skulle koste ham dyrt. Hitler ville statuere et eksempel, det gamle regimet måtte dø, bokstavelig talt. I 1934, under De lange knivers natt, ble Schleicher og kona hans myrdet av SS.
For mange nasjonalkonservative veide ringeakten for felles fiender – sosialdemokratene og fagforeningene vel så mye som kommunistene – tyngre enn frykten for Hitlers raseri og voksende paramilitære styrker. I dette bildet fremstår Hugenbergs rolle som tilrettelegger for Hitlers vei til makten som en av de mest betydningsfulle.
President Hindenburg lot seg som kjent overtale. Hitler ble utnevnt som kansler. «Så binder vi Hitler på hender og føtter», utbrøt Hugenberg fornøyd. «Innen to måneder har vi presset Hitler inn i et så trangt hjørne at han kommer til å skrike!», sa Franz von Papen. «Det parodiske med demokratiet er at det gir sine dødelige fiender verktøyene til sin egen ødeleggelse», sa Goebbels.
I 1933 ble Hugenberg i en kort periode minister for økonomi og landbruk i Adolf Hitlers regjering. Men i og med Hitlers blitzkrieg mot demokratiet, ble Hugenberg raskt betraktet som en ikke-troende, overflødig figur. Det var ingen takk å få for innsatsen. I stedet la nazistene, som jo mestret propagandakunsten til fulle, beslag på det meste av medieimperiet hans.
Selv om det ikke er fullt ut dokumentert, skal Hugenberg ha begynt å svette ganske raskt etter utnevnelsen av Hitler. «Jeg har nettopp begått mitt livs største dumhet. Jeg har alliert meg med den største demagogen i verdenshistorien», skal han ha sagt til partifellen Carl Friedrich Goerdeler, borgermesteren i Leipzig.
Etter krigen ga Hugenberg aldri offisielt uttrykk for anger eller tok ansvar for egne handlinger. Tvert imot så han seg selv som et offer for Hitler. De allierte stilte ham ikke for retten; i stedet ble han avnazifisert og plassert i den smått foraktfulle kategorien «Mitläufer».
Hugenberg undervurderte naturligvis Hitler og nazistene og gikk på en solid smell. Det samme gjorde mange nasjonalkonservative, med mindre de opportunistisk konverterte til nazismen.
Andre nasjonalkonservative kom til langt mindre ynkelige erkjennelser – og betalte den høyeste prisen. De var delaktige i det nasjonalkonservative sviket, men endret syn da Hitlers galskap utfoldet seg i full bredde. Et eksempel er Claus von Stauffenberg, frontfiguren for det mest kjente attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Han ble skutt etter standrett i bakgården til krigsministeriet i Bendlerblock. Kreisauer-kretsen, en av de viktigste motstandsbevegelsene i Tyskland, besto i stor grad av konservative. Ledende skikkelser som Helmuth James von Moltke og Peter Yorck von Wartenburg ble begge hengt i Plötzensee. Carl Friedrich Goerdeler, borgermesteren – heller ikke han en utpreget demokrat – ble henrettet i Plötzensee i 1945. Johannes Popitz, jurist og tidligere finansminister, ble også hengt samme sted. Ludwig Beck, tidligere generalstabssjef i den tyske hæren, trakk seg i protest mot Hitler og ble senere en sentral skikkelse i motstanden. Også han ble henrettet. De ønsket alle å drepe Hitler.
Myten om nazismen som antikapitalister
Hugenberg var en nøkkelaktør som koblet Hitler til mange av landets rikeste.
I utgangspunktet var mange industriledere betenkte, ikke minst fordi nazistene lenge hadde en antikapitalistisk retorikk. Men Hitler var ikke dum, og skulle senere gjøre kort prosess med antikapitalistene i nazistpartiet. I mellomtiden bidro Hugenberg til å gjøre Hitler stueren ved å tilby politisk legitimitet, mediemakt og tilgang til kapital. Hitler hadde massene, Hugenberg hadde pengene.
Gjennom sine mange kontakter, særlig i tungindustrien og i egen politisk krets, bidro Hugenberg med både finansiering og avgjørende støtte til Hitlers vei mot rikskansleriet. Hans taktiske teft førte til at flere store selskaper, inkludert IG Farben, Krupp (der han selv var styreleder i flere år) og andre industrigiganter – som naturlig nok også fryktet kommunistene – beveget seg i retning av Hitler. Kanskje han ikke var så gal likevel? De lot seg overbevise av mulighetene i østerrikerens grandiose forespeilinger: her skulle det bygges, planeres og rustes opp. Etter hvert tilpasset de seg regimet og dro nytte av store statlige kontrakter. Da Hitlers skrekkregime tok form, ble flere av disse selskapene involvert i rene krigsforbrytelser: tvangsarbeid, slaveri og massedød.
Etter krigen ble ledere fra blant andre IG Farben og Krupp stilt for retten i egne Nürnberg-prosesser, der noen ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten. Straffene var relativt milde. De dømte ble løslatt etter få år og kunne relativt uproblematisk vende tilbake til næringslivet, denne gang i den nye forbundsrepublikken.
I en artikkel i The Atlantic beskriver Ryback hvordan de økonomiske elitene i ettertid forsøkte å fraskrive seg ansvar. Mange hevdet at de bare handlet ut fra forretningsmessig nødvendighet – for å beskytte selskapene, sikre profitt eller overleve i et autoritært system.
Have we created a monster?
Erfaringene med Alfred Hugenberg og hans allierte har noen interessante paralleller til vår tid, ikke minst til USA under Donald Trump. Slike sammenligninger møtes ofte med skepsis, eller avvises med det som kalles Godwins lov. Men historien fungerer ikke slik, verken i tid og rom eller som fag. Ingenting gjentar seg. På den annen side brynes hendelsers egenart mot det som kan se ut som gjenkjennelige mønstre, ideer og typisk menneskelig atferd. Det er prosessene som kan ligne, ikke endepunktene – som i dette tilfellet endte i katastrofale grusomheter av et omfang de nasjonalkonservative knapt kunne forutse, og som heller ikke vil skje i USA.
Trump er ikke Hitler og USA er ikke mellomkrigstidens Tyskland, men vi vet heller ikke hvor dette vil ende. Det er allerede virkelig ille. USA er selvsagt ikke et diktatur, men de faller stadig på ulike demokratiindekser. Mye går feil vei og det er liten tvil om at det sittende regimet ikke har til hensikt å bremse utviklingen.
Det siste året, med krigen i Iran som bunnpunkt, vitner om en politisk ledelse som er ute av kontroll. Den hemningsløse korrupsjonen og det autoritære opererer i fullt dagslys. USAs tillit i verden har på rekordtid sunket til bunns.
Det politiske klimaet i USA er ikke på Weimar-nivå, men er like fullt svært dramatisk. Følelser og lojalitet trumfer fakta, slik Hannah Arendt beskrev hvordan systematisk løgn ikke bare forvrenger sannheten, men bryter ned en felles virkelighet. Deler av USA – og det er viktig å understreke at det er deler – fremstår som en kruttønne av løgn, konspirasjonsteorier og nativisme på et grunnleggende nivå, initiert av presidenten selv. Usikkerheten er så stor at den etterlater en godt begrunnet uro for det utenkelige.
Vi er i en situasjon der spådommer om selvkupp og manipulering av valg ikke fremstår som ville spekulasjoner. Presidenten aksepterer ikke valgresultater eller fredelig maktoverføring, og det har blitt kjernen i lojalitetskravet til ham.
Opposisjonen fremstilles som en indre fiende, på linje med, eller til og med farligere enn ytre trusler som Iran, som potentaten hevder var uker unna å utvikle atomvåpen. Dette språket, som visker ut skillet mellom legitim opposisjon og fiender av staten, er Weimar-språk.
Det demokratiske forfallet har ikke gjort synlig inntrykk på store deler av amerikansk business. Vi har sett hvordan store selskaper, advokatfirmaer og forretningsinteresser har posisjonert seg tett på, eller føyet seg etter Trump gjennom smiger og audiens. Motivasjonen har ofte vært tilgang, skattepolitikk, deregulering eller kontrakter.
Hugenberg viste hvordan mediekontroll og eierskap kan forme opinionen og undergrave demokratiet. Trump, MAGA-bevegelsen og republikanerne har lenge omtalt frie medier som «lügenpresse». Lederen for USAs føderale medietilsyn, den Trump-innsatte Brendan Carr, truer åpent med å frata lisensene til medier som oppfattes som «woke» eller sterkt kritiske til Trump, blant dem ABC og Jimmy Kimmel, og nylig også i forbindelse med dekningen av krigføringen mot Iran.
Strategien, særlig i Trumps andre periode, har i tillegg til å stemple kritiske medier som illegitime og folkefiender, vært å knytte tette bånd til såkalte tek-giganter og mediemoguler. Målet er å etablere et gjensidig avhengighetsforhold og, gjennom økonomisk kontroll, få innflytelse over store mediebedrifter. Dette har vi sett med Elon Musk (X), Ellison-familien (CBS og Skydance/Paramount), Amazon-eier Jeff Bezos (Washington Post), samt Fox News og Rupert Murdoch over lengre tid. Snart kan Ellisons også få kontroll over den liberale bastionen CNN. Ønsket fra Trump og hans krets er å etablere et medialt økosystem som er lojalt, eller i det minste langt mindre kritisk (aka «balanse»), overfor Trump.
For de store selskapenes eiere betyr det i første rekke å sikre innpass nær makten, tilgang på lisenser og kontrakter og kanskje også å forberede seg på en slags autoritær normaltilstand. På eufemismespråk kalles dette for strategisk tilpasning.
Min kollega Lars Peder Nordbakken har skrevet utførlig om dette i notatet «Den nye maktkonsentrasjonen og dens trusler mot frihet og demokrati.»
Hugenbergs rolle illustrerer også betydningen av konservativt medløperi. Mange konservative i Weimar-Tyskland støttet eller tolererte Hitler, enten ut fra politisk opportunisme eller fordi de mente han kunne brukes som en hammer mot venstresiden.
Den politiske og karrieremessige opportunismen som ligger til grunn for at det republikanske partiet i stor grad har sverget troskap til Trump, har klare Weimar-øyeblikk. For mange konservative fungerer buzzordet «woke» som en ny, men historisk gjenkjennelig merkelapp på modernitet, liberalisme og rettighetskamper – forhold de lenge har avvist og oppfattet som patetiske, uamerikanske og som en trussel mot Gud, det naturgitte skillet mellom mann og kvinne, fedreland og alle tings orden.
Trump, Vance og Hegseth, sammen med ideologiske stemmer som Steve Bannon, formidler i stor grad det samme budskapet som de tyske nasjonalkonservative: en dyp mistillit til det liberale demokratiet. Europa fremstilles som kulturelt og sosialt forfalt – uten autoritet og kulturell sammenhengskraft, og ute av stand til å beskytte nasjonen og tradisjonelle verdier.
Det republikanske partiet har gjennomgått en transformasjon som ikke slutter å forbløffe. Historiens tyranner og deres ofte bisarre personlighetstrekk har vært gjenstand for grundig forskning og kilometervis av litteratur. For den oppvakte i samtiden, og enda mer for etterfølgende generasjoner, fremstår det uforståelig, for ikke å si surrealistisk, at personer med åpenbare begrensninger og tydelig aparte personligheter kan oppnå bred oppslutning og blind lojalitet. «Trump-administrasjonen befinner seg i en psykotisk tilstand», kunne vi lese i New York Times nylig. Litteraturen om Trumps personlighet er allerede i siget og veldig mye mer vil komme til (Trump og filosofene (2026), boka til kollega Lars Fr. Svendsen er et godt sted å begynne).
I likhet med de tyske nasjonalkonservative er republikanerne blitt en politisk bevegelse der avsky mot antatte fiender veier tyngre enn frykt for demontering av demokratiet. Det er nesten ikke til å fatte hva de har svelget unna gjennom de ti årene partiet har vært totalt underlagt Trump: Angrepene på demokratiske institusjoner, rettsforfølgelse av kritikere, Trumps teatrale stormannsgalskap og parodiske forfengelighet, den åpenbare inkompetansen og idiotien i administrasjonen, persondyrkelsen og personalismen, rasismen («low IQ-people»), Ukraina-sviket, den åpenlyse kurtiseringen av Putin, trusler mot NATO-allierte, handelskrig mot venner, og ikke minst den vedvarende strømmen av løgn de ikke bare har valgt å leve med, men også har inkorporert og «normalisert». Trump fryder seg over andres død og vil tilintetgjøre sivilisasjoner på sosiale medier, ingenting rokker nevneverdig ved serviliteten.
For tiden pågår det høringer i Senatet om nye Trump-utnevnte føderale dommere. Videoer går viralt som viser hvordan kandidatene konsekvent unngår å svare på om Biden vant valget i 2020. De blir etter all sannsynlighet banket gjennom av det republikanske flertallet. Råten er altså strukturell.
Trump-administrasjonens systematiske undergraving av vitenskap, forskning og frie universiteter – ikke minst frontet av den udugelige konspirasjonsteoretikeren Robert F. Kennedy jr., vitner om en bevegelse i dyp forråtnelse. Det finnes ingen rasjonell begrunnelse for at republikanerne skal bifalle selvdestruktiv uthuling av kunnskapsgrunnlaget som har vært avgjørende for USA som ledende nasjon, men likevel gjør de det.
«Everything Trump Touches Dies», har Rick Wilson, en frafallen republikaner sagt. Heldigvis er ikke alt bekmørkt på den amerikanske høyresiden. Svært mange fornuftige konservative er i dag blant Trumps heftigste kritikere, størrelser som David Frum, Robert Kagan, Charlie Sykes, Bill Kristol, Tom Nichols, gjerne også Anne Applebaum, for å nevne noen.
Tilretteleggere skal altså ikke undervurderes. Det republikanske partiet har utvilsomt hovedansvaret for USAs forvitring. Uten deres støtte eller taushet ville Trump for lengst vært ute av Det hvite hus. Like fullt vurderer de nok fortløpende hvor dette kan ende – nok en gang etter hvor vinden blåser – og hvor stor politisk, økonomisk og karrieremessig gevinst de selv kan hente ut. I det stille vurderer muligens flere av dem fortsatt om de har en mulig exit, en utvei dersom de begynner å tvile på at Trump kan sikre deres egen politiske fremtid: Har vi skapt et monster? Hvor skal dette ende? Hva vil skje med meg, jobben min, inntektene mine og mitt renommé hvis jeg hopper av toget? Er det for sent?
Da Trump for alvor befestet sin posisjon i partiet, forestilte de seg ikke bare å dra politisk nytte av ham, men også at de kunne disiplinere personen de altfor godt visste hvem var. Mange av dem kritiserte for få år siden Trump i de hardeste ordelag (fascist, en fare for demokratiet, en mafia-boss, en gal mann osv.).
For ingen kan hevde at det manglet på advarsler. En av dem var Charles Krauthammer, konservativ og legendarisk kommentator, som tidlig rettet skytset mot Trump: «Dette er forbi narsissisme. Hans behov er mer primitive, en infantil hunger etter anerkjennelse og ros, en trang som aldri kan bli tilfredsstilt … Han er farlig langt utenfor det normale og uskikket til å lede nasjonen.» Krauthammer hadde bare forakt til overs for Trumps twittermeldinger, som «visker ut den membranen som normalt finnes mellom ens indre forstyrrelser og deres ytre manifestasjoner.» I motsetning til de fleste av sine partifeller rygget ikke Krauthammer tilbake. Han døde i 2018 og tok kritikken med seg i graven, mens resten av partiet sank stadig dypere ned i kaninhullet.
Flere visker nå sin svette nød over Trump i korridorene til Kongressen og Senatet, for så å gå inn i salen og bøye seg i ærbødighet for kongen. I hvor stor grad det finnes lommer igjen av The Grand Old Party er vanskelig å si. Deler av partiet er åpenbart radikalisert.
Folk endrer mening, påvirket av egennytte, trygghet eller frykt, også om helt grunnleggende ting, som demokrati og anstendighet. Det er de utroligste ting vi kan rasjonalisere bort, eller glemme, hvis det på den ene eller andre måten skulle lønne seg. Det samme har skjedd i nær sagt alle demokratiske sammenbrudd. Der har det ikke manglet på villige.
Oppsiden er at folk kan endre mening flere ganger.
Vagant har oversatt en interessant artikkel av Robert Pausch og Bernd Ulrich i Die Zeit. Forfatterne peker på hvordan høyrepopulismen i økende grad undergraves av sine egne motsetninger: velgerne tåler ikke å bli ført bak lyset.
Korrupsjon, høyrepopulistisk inkompetanse, fiaskoen i Iran, og dype spenninger i MAGA-bevegelsen tegner et bilde av noe som råtner på rot. At lyset i denne omgang har slukket i det ungarske fyrtårnet, er heller ingen fordel. Nederlagene hoper seg opp. «Et euforisk raseri, går mot slutten», skriver de to tyskerne.
De viser hvordan trumpistenes påståtte moralske gjenoppvekkelse kolliderer med åpenlys sadisme og selvvinning. Sosiopatien til en karakter som krigsminister Hegseth blir for mye, selv for de som stemte på Trump: «Da begynner skruppelløsheten å angripe den menneskelige kjernen selv hos de som identifiserer seg med den ytre høyresiden.»
Trumps svekkede posisjon og katastrofale meningsmålinger forsterker inntrykket av nedgang. Kongen fremstår stadig mer sliten, kognitivt svekket, stadig mer frenetisk og aggressiv i sin kommunikasjon, stadig mer innkapslet i patologisk selvopptatthet, av ballsaler, triumfbuer og eget navn på alle mulige landemerker og symboler, enn av borgernes livsopphold. Sykofantene hans begynner å snuble i hovedpersonens forfall og kanskje også i normalitetens grensestolper.
Utfallet, som vi enda ikke kjenner, men forhåpentligvis ser konturene av, kan dermed bevege seg bort fra Weimar-analogier.
Not with a bang but a whimper
For å lykkes i å forhindre full autokratisk utglidning, må vi vite hva «we are up against», sier den amerikanske historikeren Timothy Snyder.
Derfor har han i en årrekke advart mot normalisering og rasjonalisering av Trump og bevegelsen hans. I det ligger det falske forhåpninger. Vi må ikke slippe det han sier og gjør av syne, selv om det er utmattende, mener Snyder. Folk må vite hva de som lar seg friste innlater seg på.
Snyder var også den som myntet uttrykket «obey in advance», om når mennesker begynner å tilpasse seg autoritær makt før de faktisk blir tvunget til det, gjennom selvsensur, forventet lydighet eller ved å endre atferd som om det autoritære systemet er kommet for å bli.
Forhåndslydigheten kan ha ulike årsaker – frykt, selvsensur, opportunisme, ønsket om egen vinning, noen ganger ideologi – men som i sum gjør det mye lettere for autoritære strukturer å feste grepet.
Problemene stopper naturligvis ikke med Trump, men må forstås som del av en bredere strømning av nasjonalkonservatisme på ytterfløyen, forankret i et nettverk som strekker seg gjennom hele den vestlige verden. En myriade av partier, flere av dem så store at de om få år kan bli regjeringspartier, deler sentrale politiske og ideologiske trekk, selv om de opererer i ulike nasjonale sammenhenger.
De møtes jevnlig gjennom arenaer som CPAC – en årlig konferanse for høyreradikale politikere – samt samarbeidsprosjekter som Patriots for Europe og Assembly of Patriots, som fungerer som plattformer for koordinering.
I kjernen er en oppskriftsmessig forestilling av Vesten – og særlig Europa – som preget av forfall og dekadanse, kombinert med sterk motstand mot liberalisme og venstresiden. Dette ledsages ofte av krav om «remigrasjon» og en tydelig dragning mot autoritære, handlekraftige ledere – et mønster som klinger kjent i lys av de historiske erfaringene, som altså ikke nødvendigvis gjentar seg, men absolutt rimer.
Historien om Hugenberg og hans samtidige er en fortelling om hvordan demokratiske systemer kollapser gjennom tilpasning, ideologiske og politiske fristelser, samt villighet til å samarbeide med krefter man ikke har kontroll over. Når makt, penger og medier begynner å trekke i samme retning som radikalisering, kan mye skje. Først langsomt og så plutselig. Da kommer den sure svie.
Etter krigens slutt ville alle være ofre for Hitlers terrorregime. Det gjaldt også tilretteleggerne. Dels av nødvendighet lot tyskere flest det åpenbare ligge, inntil nye generasjoner begynte å stille kritiske spørsmål.
Og som konservative David Frum har sagt, fortrinnsvis om sine tidligere partivenner: «Når alt dette er over, vil ingen innrømme å noen gang ha støttet det.»
