– Gjennomføringsprosent trykkes på kaffekopper og deles ut til skoleledere som symbol på suksess

Debatten om faglig forfall med Innlandets skolesjef Aasa Gjestvang er i demokratiets interesse fordi den viser hvordan byråkratiet bruker språket til å omskrive virkeligheten, unnlater å svare og mistenkeliggjør kritikere. Gjestvang mener vi feilsiterer, snakker ned elevene og romantiserer fortiden. Hun vil derfor rydde i premissene og svare på kritikken. Vi mener hun derimot tåkelegger premissene og unnlater å svare på kritikken. Vårt tilsvar blir derfor en kombinasjon av språklig maktanalyse og reelle motargumenter.

LES OGSÅ:

– Hvis eleven er analfabet, er løsningen virkelig elevmedvirkning?

Gjestvang mener seg først feilsitert og skriver: «Jeg har ikke skrevet at økt mangfold har økt det faglige nivået (i skolen)». Men, Gjestvang sa ordrett til Minerva: «Nei, jeg ser ikke et faglig forfall, tvert i mot». De tre siste ordene er vanskelig lese annerledes. «Tvert i mot» betyr jo «motsatt», i følge Det Norske Akademis Ordbok. Det motsatte av faglig forfall er faglig nivåøking. Å ikke se et faglig forfall i dataene vi fremla, data som Gjestvang i sitt tilsvar selv anerkjenner, er absurd. Mener hun seg vranglest må hun ta det på egen kappe og neste gang formulere seg presist. Utydelig språk er for øvrig utbredt i skolebyråkratiet og Gjestvangs tekst byr på mer.

Mangfold som språklig ullteppe

Når Gjestvang «ikke ser et entydig faglig forfall, men en stadig mer mangfoldig elevgruppe med ulike behov, forutsetninger og mål», ser vi en språklig tildekking av virkeligheten. Datamaterialet gir bare vitenskapelig holdepunkt for at det totale faglige nivået i skolen synker, men Gjestvang ser «mangfold». Hun svarer fortsatt ikke på om mangfoldet av «ulike behov, forutsetninger og mål» er bra for det faglige nivået i skolen eller ikke. Og hva som eventuelt er bra med det. «Mangfold» er et moralsk positivt ladet begrep. Er man motstander av mangfold er man slem. Å omtale et problem med verdiladde «mangfold» er uheldig om man ønsker objektiv presisjon i problembeskrivelse og treffsikre løsninger. «Mangfold» fungerer derimot godt som språklig ullteppe. 

Vi tipper Gjestvang bruker ordet for å unngå å støte elever. Det bekreftes der hun skriver: «Løsningen ligger ikke i å snakke ned dagens skole eller dagens elever, eller i å romantisere en fortid som så annerledes ut». Sistnevnte er en hersketeknikk der kritikerne beskrives som følelsesstyrte og moralsk tvilsomme. Som om det finnes folk som tror nedsnakking av skolen og elevene løser problemet? Det er ikke følerisk å ønske en tilstand der skoleresultatene er bedre. Alle lærere bør ønske det. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Man har Donald Duck og Albert Einstein i samme klasse, og B-gjengen skal sette adferdsnorm og alle skal lære det samme.

Nedsnakking av elever?

Gjestvangs utsagn har også konsekvenser for ytringsfriheten. Hvor mange lærere vil våge å delta i skoledebatten når skolesjefen karakteriserer fakta og virkelighetsbeskrivelser som nedsnakking av elever? Å si at elever behersker mindre enn før er en deskriptiv påstand, ikke en normativ. Den beskriver resultater, ikke personlige egenskaper. Kritikk mot elever oppstår først når man tillegger elever skyld, ansvar eller mangler som individer. Å lese termometeret er ikke det samme som å skylde på pasienten. Å tildekke dokumenterte kompetansegap av hensyn til elevenes «følelser» er ikke elevvennlig. Tvert imot, elevene er ikke systemansvarlige. Deres kompetansenivå er et utfall av et system de ikke kontrollerer. Når lærere eller forskere peker på lavere kunnskaper, er det implisitt en kritikk – om noen – av rammer og prioriteringer som Gjestvang er ansvarlig for, ikke av elevene selv. 

Kompleksitet som hersketeknikk

Gjestvang fremhever videre at årsakene til resultatnedgangen er «komplekse» og at skolen ikke har all skyld. Det er vi selvfølgelig enige i, men vårt anliggende er å snakke om det skolen kan gjøre noe med. At det er «komplekst» betyr vel ikke at det er umulig å identifisere kontraproduktive praksiser? Ulf Holberg viser til eksempler der skolen som organisasjon bidrar til å forsterke problemet, eksempelvis uhensiktsmessige individuelle tilpasninger, utydelige rammer i undervisningen, nedjustering av krav som dermed fjerner mestring. Gjestvang sier hun ønsker debatt velkommen, men svarer ikke på Holbergs kritikk. Hun bare konstaterer at virkeligheten er «kompleks». Dette er en effektiv avledningsmanøver og nok en hersketeknikk. Definerer man virkeligheten som «kompleks», kan man enkelt stemple kritikeren som unyansert, for han tar jo ikke inn over seg «kompleksiteten». Slik unnlater Gjestvang å si noe substansielt om verken kritikken eller virkeligheten. 

LES KOMMENTAREN:

Pluss

Pluss

Og så lurer vi på hvorfor barn ikke kan lese

Det er jo knapt noe tekst igjen i lærebøkene.

Sanna Sarromaa

Mener Gjestvang at skolen i dag ikke har innarbeidet velmente, men kontraproduktive praksiser som hemmer elever i å vokse faglig og personlig? Hvis nei, hvilke krav mener Gjestvang at skolen bør blir bedre på å stille overfor elever? Hvilke tilpasninger bør vi slutte med? Kan en strammere anmerkningspraksis være til hjelp for elevene og skolemiljøet?

Gjennomføringspresset

Til slutt avviser Gjestvang at skolebyråkratiet bidrar til karakterinflasjon og påstår at det ikke foreligger et slikt press, verken direkte eller indirekte. Det er et eksempel på kognitiv dissonans i ledelse – avstanden mellom lederens selvforståelse og lærernes erfaringsvirkelighet. Presset kommer blant annet til uttrykk på styringsdialogmøtene mellom skole og skoleeier. Der står gjennomføringsprosent øverst på dagsorden. Når skoleeier setter en slik dagsorden, blir dette også skolens prioriteringer – ikke profesjonens – som fremstår som viktigst. De som har høyest gjennomføring får ros for godt utført arbeid, andre må redegjøre for hvorfor de ikke er like gode. 

Gjestvangs forgjenger delte sågar ut kaffekopper med gjennomføringsprosenter til skoleledere. Avdelingsledere ble avkrevd forklaringer av fylkesskolesjefen for strykkarakter som var satt. Slikt administrativt press overføres på lærerne og blir en del av skolekulturen. Administrasjonen stiller derimot aldri spørsmål om ståkarakterer eller høyere karakterer er satt for «snilt». Når gjennomføringsprosent trykkes på kaffekopper og deles ut til skoleledere som symbol på suksess, blir styringslogikken nærmest absurd. Et komplekst samfunnsoppdrag reduseres til et tall som kan feires over pauseromskoppen, mens spørsmål om faglig nivå, krav og reell læring forsvinner i bakgrunnen. Symbolpolitikken understreker hvordan gjennomføring har blitt et prestisjemål – ikke bare et mål blant flere. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Alt ubehaget er fjernet, og dermed også elevenes evne til å stå i det

Dette føyer seg inn i et nasjonalt mønster. Mange lærere og tillitsvalgte landet rundt beskriver et systempress der målet om høy gjennomføring i videregående (f.eks. «flest mulig skal bestå») skaper forventninger om mer ettergivende vurdering, et press til å være for snille med karakterene. Utdanningsdirektoratet slår selv fast at karakterene i videregående har økt betydelig de siste 15 årene uten tilsvarende økning i dokumentert kompetanse, og omtaler dette som en «unaturlig utvikling». De henviser selv til forskning som forklarer det med at systemet over skolen «har insentiver til at det settes høyere karakterer». Mener virkelig Gjestvang at dette ikke gjelder Innlandet fylke?

Gjennomføring som et styringsmål

Fylkeskommuner konkurrerer vitterlig om å vise til de beste gjennomføringsresultatene. Forskningen viser at måling, rangering og politisk oppmerksomhet rundt gjennomføringsgrad skaper et slikt konkurransepress. Utdanningsdirektoratet publiserer årlige fylkesvise sammenligninger av gjennomføring, der fylker eksplisitt kan sammenligne seg med «landet» og hverandre. Disse tallene brukes aktivt i fylkeskommunale tilstandsrapporter, politiske saker og medier. Forskere peker på at gjennomføring dermed blir et styrings- og prestasjonsmål for fylkene. I Innlandet fylkeskommune blir økt gjennomføring eksplisitt koblet til det en oppfatter som positive resultater av fylkets prioriteringer, noe som impliserer at gjennomføringstallene brukes som en grunnleggende legitimering av skolepolitikken i Innlandet.

Samfunnet og demokratiets beslutninger baserer seg på etterrettelige tall og statistikker. Det er overveldende sannsynlig at karakter - og vitnemålsstatistikken i dag ikke speiler den reelle kompetansen til elevene og at skoleeier selv er en del av problemet. Da er det dypt alvorlig at skolesjef Gjestvang blankt avviser at fylket bidrar til karakterinflasjon.

Vi setter stor pris på at skolesjefen deltar i det offentlige ordskiftet. Det er verdifullt for demokratiet. Vi håper hun denne gangen tar seg tid til å svare substansielt på våre spørsmål.