For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Skolesjefens faktafornektelse rammer elevene
Manglende lytting og handling gjør at kjente problemer får utvikle seg i skolen, samtidig som tilliten mellom ansatte og ledelse svekkes.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I forbindelse med lektor Ulf Holbergs påpeking av faglig forfall i skolen gir Innlandets skolesjef Aasa Gjestvang et urovekkende tilsvar. Gjestvang sier: «Nei, jeg ser ikke et faglig forfall, tvert imot. Det jeg ser, er en stadig mer mangfoldig elevgruppe med ulike behov, forutsetninger og mål.»
Dette er ren faktafornektelse. All statistikk og forskning viser det motsatte. Skolens faglige nivå er sterkt nedadgående:
- Norske PISA-resultater aldri vært dårligere. Det regjeringsoppnevnte Fellesskoleutvalget betegner situasjonen som alvorlig og henviser til Udirs statistikk som viser at 41 prosent av elevene som går ut av grunnskolen mangler minimumskompetansen man trenger for å være godt forberedt til videre utdanning og arbeidsliv.
- Ungdataundersøkelsen viser en markant nedgang i andelen elever som bruker mye fritid på lekser og skolearbeid. Det kan umulig gi faglig nivåheving. Gjestvangs påstand om at alle elever hver dag går på skolen og gjør sitt beste, stemmer derfor ikke.
- Forskning på erfarne lærere gjennom 20 år forteller om enorme endringer: Markant dårligere akademiske evner, mindre motivasjon, mindre utholdenhet og dårligere konsentrasjon.
- Norsk skole har hatt enorm karakterinflasjon. Vi ser blant annet en dobling av antall seksere på noen år, et gap mellom eksamensresultater og standpunktkarakterer, der standpunkt er høyere. Karakterinflasjonen og høyere gjennomføringsgrad er en tydelig indikasjon på faglig nivåsenkning og at kravene i skolen har blitt justert ned. Udir anerkjenner problemet og gir følgende forklaring: «I internasjonal forskningslitteratur trekkes det ofte frem at karakterinflasjon kan forekomme som et resultat av at ulike aktører har insentiver til at det settes høyere karakterer (se f.eks. Chowdhury 2018). Slike insentiver kan være knyttet til økonomiske interesser eller omdømme. Insentivene kan forskyve karakterene oppover, blant annet gjennom press og forventninger mot lærere eller skoleledere med tanke på karakterene som settes.» I Innlandet er fylkesadministrasjonen, som Gjestvang selv leder, den største pressfaktoren på skoleledere og dermed lærere til å senke karakterterskelen. Vi opplever dette i vår egen hverdag.
- Dersom vi hadde sett en faglig nivåheving i skolen, ville ikke høyere utdanning unisont varslet at studentene har dårligere faglige grunnkunnskaper nå enn før og at dette svekker studienes faglige nivå. Også studentene selv rapporterer at de ikke er tilstrekkelig studieforberedt. Dette problemet var langt mindre for 20 år siden.
Endringen i behov og forutsetninger som Gjestvang omtaler kan altså ikke være positiv, men negativ. Det er vitenskapelig konsensus om at det faglige nivået i skolen har falt. Etter vårt skjønn fremstår påstanden hennes derfor sjokkerende virkelighetsfornektende av en leder av en kunnskapsorganisasjon. Vi vil gjerne vite hvilken hittil ukjent forskning og statistikk hun finner faktabelegg for det hun sier? Hvilke positive endringer i behov og forutsetninger i elevgruppa mener hun har hevet det faglige nivået i Innlandets klasserom?
Gjestvang sier også at økt mangfold i elevgruppens mål har økt det faglige nivået i skolen. Hvilke mål sikter hun til her? Den ovennevnte forskningen viser utvetydig at langt færre elever kan ha realistiske mål om å oppnå høy reell sluttkompetanse i fagene nå enn før. Stadig flere elever har derimot mål om bare å klare å bestå, altså mål i den nederste enden av skalaen. For individets, arbeidslivets og høyere utdannings del er dette en nivåsenkning som gjør Norges fremtid dårligere. Lavere kompetanse gir eleven færre muligheter til å realisere seg selv, mindre produktivitet og dertil dårligere velferd. Dette er den logiske konsekvensen av dataene.
Når Gjestvang taler mot vitenskapelig konsensus, kvalifiserer skolesjefen til stryk i skolevitenskapelig forståelse. Og siden hun fremmer usannheten med så stor selvfølgelighet, fremstår skolesjefen som protagonist for det postfaktuelle samfunn. Utsagnet viser hvor virkelighetsfjernt og uvitenskapelig norsk skolebyråkrati kan være. Men til Gjestvangs forsvar tror vi neppe hun har til intensjon å fremme postfaktualitet. Vi tolker heller utsagnet som skoleideologisk overbevisning. En ideologi som sløver intellekt, forsøker å få terrenget til å passe det ideologiske kartet og fremmer moralisering. Vi tror hun oppriktig mener at hun kjemper for «det gode». Problemet er bare at det gode ikke kan oppnås ved faktafornektelse. Spesielt ikke når man leder en kunnskapsinstitusjon.
Når ansatte varsler om problemer, men møtes med det døve øret, forsterkes utfordringene. Manglende lytting og handling gjør at kjente problemer får utvikle seg, samtidig som tilliten mellom ansatte og ledelse svekkes. Det er uheldig for videreutvikling av skolen.
Elevene fortjener en skole der styring og tiltak bygger på fakta og kunnskap, ikke antakelser og symbolpolitikk. Da må man stille det grunnleggende spørsmålet: Hvordan utvikle en skole som gir elevene reell kompetanse for fremtiden? Hvis kvaliteten ofres som nå, vil elever fullføre uten nødvendig kompetanse i en tid som krever høyere kompetanse og kunnskaper av samfunnsborgerne enn noen gang. Derfor er vi opptatt av at elever får tydeligere faglige utfordringer og blir møtt med de beste faglige ressursene. Det krever en kursendring.
