Sanna: – Han tenker ikke på deg i det hele tatt! Han har gamle elskerinner overalt.

Kjære Sanna,

Jeg skrev til deg på sensommeren i fjor, som Bettina 52. Nå er jeg blitt 53, men ikke noe klokere. Problemet mitt den gang var at jeg hadde hatt et ni måneder langt forhold til en mann. En mann som gjennom mange år hadde hatt en kjæreste. En kjæreste som han aldri hadde bodd med, og som han ifølge seg selv heller ikke hadde noe ønske om å flytte sammen med. Men mye har nok skjedd siden jeg skrev til deg sist, for til tross for at jeg ikke har hatt kontakt med ham siden i høst, fikk jeg nylig vite at de to er blitt samboere.

Jeg er tidligere blitt beskyldt for at folk har flyttet fra hverandre, og nå får jeg også skylden for at de to har flyttet sammen. For ifølge hans ekskone, så er dette samboerskapet ene og alene min skyld. Ekskona sier at det ikke var noen som ønsket at de to skulle flytte sammen, og selv om hun nok sikter mest til seg selv, så har hun jo et poeng i det. Kjæresten hans bør takke meg for at hennes mangeårige ønske om samboerskap endelig gikk i oppfyllelse. Selv om det neppe var slik hun hverken så for seg, eller ønsket at det skulle skje. Men aldri så galt at det ikke er godt for noen.

LES BETTINA (52):

– Du er trollbundet av hans penis, men så vidunderlig er den ikke!

Sanna mener Bettina bør dumpe sin intense og lidenskapelige elsker.

Men kjære Sanna, grunnen til at jeg skriver til deg nå, er at det har oppstått en uventet tvist. For det viser seg at det nyslåtte samboerparet har flyttet inn i en leilighet like ved meg, i første etasje i en bygård som jeg passerer opptil flere ganger daglig. Min tidligere elsker ble altså tatt i utroskap mot kjæresten sin gjennom mange år, ble samboer for å redde forholdet, og kjøpte en ny leilighet for at hun skulle slippe å bo der han hadde hatt meg på besøk. Og så sitter de to på den nye balkongen og nyter solen over et glass vin, og så ser de meg gå forbi.

Det er nesten så jeg får vondt av dem. For jeg har jo merket brå bevegelser fra den balkongen, men ikke tenkt noe over det. For stort sett så ser jeg ned når jeg går, og det kommer jeg nok til å fortsette med. Ikke av skam, slik noen nok mener jeg burde, men i avmakt. For selv om han ikke kan ha visst at vi skulle ende opp med å bo i samme gate da han kjøpte den nye leiligheten, visste han godt at jeg har hatt tilknytning til dette lille nabolaget i mange år, og at jeg kommer til å ha det så lenge som jeg har barn i skolepliktig alder. For mens han er i en situasjon der han kan kjøpe landsteder og leiligheter når og hvor han vil, vet han godt at jeg må bo der jeg får.

Så Sanna, mitt nye spørsmål til deg er: Bør jeg flytte? Eller bør jeg begynne å gå omveier for at de to skal få nyte balkongen og slikke sine sår i fred? Skylder jeg dem det? Det rare er at jeg mest av alt kjenner på en trang til å fortsette som før, å ferdes i nabolaget og i gaten hvor jeg bor, og å gå forbi gården deres som jeg alltid har gjort. Venner anbefaler meg å gjøre det, å fortsette som før. De sier at omgivelsene får tilpasse seg, hvis det er et problem. Og det er jo fysisk mulig å gå med hodet hevet, samtidig som man har blikket slått ned. Situasjonen er uansett så absurd at det føles som om det eneste riktige er å le, men det er mulig at de to ikke er helt enige i det.

Bettina 53

****

Kjære Bettina,

Tusen takk for ditt spørsmål og din oppdatering. Er det noe leserne og jeg hungrer etter, så er det nettopp oppdateringer: Hvordan går det med folk som har spurt om – og fått – råd fra meg.

Det høres ut som det går bra med deg! Du kvittet deg med elskeren, som jeg sa at du skulle. Nå er bare problemet at han på sett og vis følger deg. Det er ganske utrolig, tatt i betraktning all den tid han visste hvor du bodde. Og så flyttet han dit med den egentlige dama si? Han høres ut som en mann som er vant til å få det på sin måte.

Hvis du ikke lenger begjærer ham – og det håper jeg virkelig at du ikke gjør, så synes jeg at dette er ganske uproblematisk. Dette er verst for dama hans. Dette er jo et regelrett mareritt for henne. Men det er bra. Det kan være en katalysator for henne. Jeg mener jo at denne mannen ikke fortjener å ha en dame før han klarer å forholde seg til en. Jeg synes det er rart at dama hans ikke har gått fra ham, men akseptert og tilgitt sidesporet hans. Hadde hun vært en langvarig kone og mammaen til hans barn, så hadde jeg heiet på tilgivelse, men nå klarer jeg ikke helt å forstå det. Kanskje hun er veldig glad i pengene hans? Det er jo en ærlig sak, det. Jeg tror nemlig fortsatt ikke på at hans penis er så vidunderlig. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Det er min generasjon som må ta konsekvensen av at dere ikke har klart å oppdra oss

Du skylder dem ingenting. Du skal holde både hodet og blikket høyt – og langfingeren enda høyere. Hvis jeg var deg, hadde jeg ropt hei og vinket til dem hver gang jeg passerer. 

For er det noen det er synd på i denne småabsurde historien, så er det henne. 

Som jeg skrev til deg i august i fjor: «Forelskelsen og kåtheten gjør at vi ser folk i et vidunderlig lys. Hvis du kutter ut denne mannen, slik som du bør, skjønner du ikke om seks måneder hvorfor du i det hele tatt tenkte at han var så oppegående, dyktig og flott. Om seks måneder tenker du: For en kremdust!»

Det er jo det du tenker nå, ikke sant? Det gjør i hvert fall jeg og leserne. Når det gjelder ham, så tror jeg dessverre at han ikke tenker på deg i det hele tatt. Han har gamle elskerinner overalt, han kan ikke ta hensyn til dem når han kjøper eiendommer og flytter. 

Alt godt,

Sanna