Vi som elsket Bjørneboe

Jeg var langt fra den eneste på videregående som leste Jens Bjørneboe. Det er bare å bryte sammen og tilstå 50 år etter hans bortgang: Bestialitetens historie fascinerte med noe av det samme som Morgan Kane, bare med bedre alibi.

Brutaliteten lokket, selv om den rystet, eller kanskje mest da. Konklusjonen var ikke til å komme forbi: Mennesket var ille, men verst var europeere og Kirken.

Anmeldere omfavnet bøkene. Flere enn ungdomspolitikere tok dem med på leir, og ikke bare som sjekketriks.

Domsprofeten Bjørneboe var vel så god til å treffe nerver som torturister. Fremfor å drøfte kilder, ble vi vekket moralsk. Selv ikke historieinteresserte rakk opp hånden.

Kanskje uteble kritikken også fordi han seilte på stemninger og sterke understrømmer. Etterkrigstiden skrek etter oppgjør. Når Bjørneboe skrev om Vestens mørke sider, var det ikke nødvendig å sparke opp dører. De stod på god gløtt. Var makten ille i vårt århundre, måtte den ha vært enda verre før.

Kruttårnet var ladet med et intenst raseri som hypnotiserte. Vi trodde det når Bjørneboe skrev at «flere titalls millioner» havnet på bålet i det han ironisk omtalte som «kampen efter Kjærlighetens bud». Vi delte hans harme i innledningen til Deschners Med Gud og fascistene (1971) over en kirkehistoriker som nøyer seg med at «en mengde kvinner» ble henrettet. Ja, det bekreftet en gjennomført «forfalskning av kirkehistorien». Dermed ante vi ikke «hekseprosessenes ufattelige omfang» før Bjørneboe nå avslørte at «byer ble utryddet» og «millioner og millioner og millioner» levende brent, over «30 millioner».

Pax Leksikon fulgte opp med at mellom 9 og 30 millioner ble «torturerte og drepne, kan hende den største menneskesjakta verda har sett». En anmeldelse i Valdres i 15. januar 1974 tok enda mer i, antakelig «fleire hundre millionar».

Vi som elsket Bjørneboe følte mye av det samme: Jo mer vi tenkte kritisk, jo høyere måtte tallene bli.

Forfatter på villspor

Det tok noen tiår før jeg oppdaget hvor mye han var på villspor.

Det betyr ikke at trolldomsprosessene var ubetydelige. I noen områder var de svært omfattende. Hver enkelt henrettelse var en teologisk, juridisk og menneskelig katastrofe.

Men behovet for oppgjør med det som faktisk skjedde, betyr ikke at Bjørneboes feil er ubetydelige. For han bommer med flere størrelsesordener. Vi nærmer oss ikke seriøs forskning før vi deler hans tall med nesten tusen.

Det er vanskelig å se en mer gjennomført forfalskning av kirkehistorien.

Hadde Bjørneboe virkelig tenkt kritisk, ville han sett at de færreste i Europa opplevde slike bål. Studier av arkiver og rettsdokumenter gjør det vanskelig å strekke tallene over 50 000. Enda verre for hans fremstilling er at så mange saker skjer lengst unna større sentralmakter, verdslige som kirkelige, i Norge relativt sett i Finnmark.

Når hundrevis av halvautonome smådomstoler i det tysk-romerske riket fikk arbeide uten effektiv overkontroll, ble de kontinentets blodigste område med rundt halvparten av alle ofre.

Det er ingen grunn til å romantisere inkvisisjonene. De var ikke humane institusjoner egnet til å fremme fri tanke, men langt mindre mottakelige for heksepanikk enn domstolene i Europas periferi.

I Roma ble knapt noen henrettet. I Spania avslørte inkvisisjonen fort at anklagene var oppspinn.

En Bjørneboe som leste kilder fremfor polemisk sekundærlitteratur ville gitt et klart råd: Er du anklaget, bør du oppsøke inkvisisjonen. For «kirkens instrumenter» frikjenner deg.

Overdrivelser og oppspinn

For mye av det Bjørneboe kaller «Kirkens ytterste maktmidler», fra «spanske støvler» til «tommeskruer» er overdrevent eller oppspinn fra torturmuseer. Ja, at noen institusjoner i det hele tatt bruker tortur, er forferdelig. At inkvisisjonen sjelden gjorde det, viser hvor mye Bjørneboes analyse er på avveier.

Fremfor tortur, som man visste ofte frembrakte falske tilståelser, ønsket man stadig mer grundige undersøkelser. Når heksepanikken er på sitt høyeste, på starten av 1600-tallet, bruker inkvisisjonen i Spania tid på å granske tusenvis av anklager – uten å finne bevis.

Det finnes heller ikke bevis for Bjørneboes bastante beskyldninger og valg av perspektiv. Skytset hadde truffet bedre ved å sikte andre veier. For tross den spanske inkvisisjonens 350-årige historie henrettet den antagelig ikke flere enn fem tusen, flest på 1400-tallet. Den franske revolusjonens terrorregime hadde langt flere ofre, noen ganger hver måned.

Hva slags bok hadde Bjørneboe skrevet om han hadde visst at bare i 1794 var det flere ofre for denne revolusjonen enn totalt for alle trolldomsprosesser?

Dette åpner ikke for blank frikjennelse av kirkenes teologer. Aktivister legitimerte i tidlig moderne tid troen på skademagi så mye at flere domstoler avsluttet over tusen års tradisjon med å avvise slike anklager. Under rettssakene bidro geistlige sikkert med trøst, men vel så mye med moralsk press.

De visste hva de gjorde. For moralsk press er et godt instrument til å fremme det man ser som sannheter. Kanskje er det nettopp grunnen til at det fortsatt er så vanskelig å finne forlag, politikere, lærere, lesere, anmeldere eller andre som vil utfordre Bjørneboes mange feil.

Som også hans påstand om at Columbus skulle bevise at jorden var rund, en moderne myte som allerede i 1945 var på britiske historikeres liste over de største feiloppfatninger om historien.

Tvilsom kilde

I stedet for substansiell kritikk, ble han omfavnet. Også for kristne ble han en kilde til selvransakelse fremfor kritisk etterprøving. Carl Fredrik Engelstad skrev i forordet til 1982-utgaven av Bestialitetens historie at Bjørneboes «bilde av det menneskelige barbari» var «vel å merke et sant bilde». Knapt «noen annen norsk samtidsforfatter» har en «så omfattende og inntrengende viten», en «dokumentasjon uten sidestykke i norsk og jeg våger nesten å si europeisk diktning. Hans materiale er overhodet ikke til å komme forbi».

Ja, noen kunne si litt løst at man måtte ta Bjørneboe med en klype salt, men det var langt mellom båtene. Selv teologen Inge Lønning, som hverken var ukjent med historie eller på venstresiden, glattet over skjevhetene i Nationen julaften 1973: «Sikkert er at det ligger en god slump historiefakta innbygget i denne intensitet. Det er der vel ingen skade skjedd ved, – så sant ikke leseren faller på den tanke å sette likhetstegn mellom grusomhetskrøniken og sannheten om fortiden.»

Det er lettere å finne advarsler i motsatt retning av Lønnings. Slik biografen Fredrik Wanderup uttalte til avisen Sørlandet i 1984, kan Bestialitetens historie «virke sterkt på unge mennesker. Den er for brutal i sin sannhet».

Men den brutale sannhet er at kildene var polemisk sekundærlitteratur i siste instans bygget på rene spekulasjoner fra 1700-tallet. Mer presist en lokalhistoriker, Gottfried Christian Voigt (1740-91). Slik Rune Hagen skriver i en av få bøker som har tatt oppgjør med tallene, Hekser: fra forfølgelse til fortryllelse (Humanist 2004), gjorde han et «høyst tvilsomt og kuriøst regnestykke».

Voigt mente at selv en kirkekritiker som Voltaire tok altfor lite i. Med utgangspunkt i tall fra sin lokale by ganget Voigt opp med antall byer i Europa, og forlenget bakover – i mer enn tusen år. Det er på høyde med å si at omfanget av lommetyverier i Oslo finnes ved å telle antallet på Karl Johan en fredagskveld og så gange med alle gater i byen i tusen år.

Voigts spekulative ekstrapolasjon konkluderte med rundt 9 millioner.

Slik Hagen understreker, kom overdrivelsen på 1920-tallet inn i nazistenes antikirkelige propaganda. Kvinneaktivister så den etter krigen som «et kvinneholocaust». Siden kirken opplagt var verre enn Nazi-Tyskland, måtte tallet overgå 6 millioner med god margin, og vokste på seg til 30.

Men hvorfor har så mange falt for slike myter? Hvorfor fungerer moralsk press så godt?

En forklaring kan ligge i nettopp den vestlige tradisjonen Bjørneboe kritiserer. For det han ikke ser i sin iver er hvor mye nettopp Kirken og kristen tro har formet oss – og ham.

På mange måter går han til en selvransakelse som kan føres minst tilbake til kirkefaderen Augustins bok Bekjennelser rundt år 400. Som mang en reformator fyller Bjørneboes oppgjør med synd og forfengelighet botsbenkene.

Samtidig som han heller ut barnet med dåpsvannet.

Jordsmonn for polarisering

For dype trekk i Vestens kultur har gitt selvkritikk en sentral plass. Det er vanskelig å komme utenom at syndsbekjennelse, anger og tilgivelse er idealer. Vi må erkjenne vår skyld, ikke bare individuelt, men også som del av et fellesskap.

Skriftestolen ble ikke bare et religiøst symbol, men et kulturelt mønster: Sannheten om oss selv finnes i det vi helst ikke vil innrømme. Nettopp institusjonene som Bjørneboe forakter har gjort Vesten så mottakelige for hans og andre billedstormeres prosjekt.

Kanskje var det derfor vi som elsket Bjørneboe ikke svarte med kritisk tenkning, men aksepterte hans fortellinger. Kritikken rystet oss innenfra, enten vi gikk mest i oss selv, eller heiste faner.

Ingen av oss ble fulle av agg mot assyrere og aztekere, vikinger og vediske riker.

Det blir nok heller ikke mer oppgjør med Bjørneboe ved 50-årsminnet om hans bortgang. Til det har vi elsket ham for mye, selv om noen av oss i dag bærer på kjærlighetssorg.

Dermed vil Bjørneboes refreng om Europas forferdeligheter og all brutalitet oppfunnet av «den kristelige vitenskap» til «stor nytte for Kirken» fortsatt farge eller være underforståtte premisser i mye offentlig samtale.

Men det finnes bedre måter å skape gode offentlige samtaler enn ensidige fremstillinger, fordommer og fiendebilder, enten temaet er verdier eller praktisk politikk. For noen kan det også gi behov for å slå tilbake, for ikke å si overkompensere. Kanskje er det én grunn til at flere kristne grupper i USA, Ungarn og andre land beveger seg stadig mer i post- eller illiberal retning, fulle av agg mot woke og svartmaling av Europa og kristendom. 

Også Bjørneboe seilte på en bølge. Samfunnskritikere fra Foucault til Marcuse ga vind i seilene. Men fremfor en konstruktiv moralsk ressurs som løftet oss til felles innsats, la det til rette for ensidig vestlig skyldbevissthet og bidro til et jordsmonn for polarisering.

Ris og ros

Vi som elsket Bjørneboe, har slitt med å forstå hvor allmenn ondskapen er. At Vesten ikke er alene på banen. At samfunn og individer trenger å ransake seg selv over hele kloden, enten det handler om tortur, massedrap, intoleranse eller slaveri.

Det betyr ikke at dette bør bli bare enda en anledning til skyttergraver i en kulturkrig. Vi som elsket Bjørneboe, må fortsatt kunne kritisere Vestens slaveri. Men vi bør også kunne rose Det britiske imperium for å være det første i historien som ikke bare avskaffet slavehandelen, men brukte til dels store ressurser på å stanse den fra Afrika.

Vi bør lykkes enda bedre enn Bjørneboe med å se kloden utenfra: «Så lenge man kun tenker européisk, er man medskyldig i forbrytelsene».

Samtidig bør vi klare å se Europa utenfra. For det er vanskelig å komme unna at flere europeere enn de som elsket Bjørneboe har et ekte ønske om å se våre egne feil.

Ikke all selvkritikk er selvpisking, men det er vanskelig å komme unna at mens vi i Vesten kan vinne ære av å bekjenne våre synder, i hvert fall om vi ikke heter Trump eller Putin, innebærer det i mange andre kulturer å tape kollektiv ære. Dessverre gjør vegring mot slike selvoppgjør ikke bare politisk debatt vanskelig, men internasjonal samhandling.

I en tid der samtaler om identitet, skyld, erstatning og historie så ofte er polariserte, er det verdt å se Bjørneboe på nytt, men med bedre briller. Enten vi elsker ham eller ikke, bør vi lære å stille spørsmål, også til fortellingene som treffer oss sterkest.