Upresist svar fra Åpne Høyre

Da jeg leste Håkon Vahls svar til meg, var min første reaksjon at den var befriende fri for negative merkelapper, påstander om at jeg bedriver kynisk kulturkrigsføring eller insinuasjoner om at jeg bærer på skjulte sympatier for Viktor Orbán eller Donald Trump. Jeg ble også glad for å lese at Vahl eksplisitt uttrykker at det må være rom for uenighet om disse spørsmålene i Høyre. Jeg er enig med ham i at det er snakk om «komplekse verdispørsmål» hvor det bør være mulig å mobilisere forståelse for at det kan finnes mer enn én måte å tenke på. Det er med andre ord flere ansatser i Vahls svar til meg som gir grunnlag for en reell samtale der vi kan prøve å lytte til hverandre. Dersom den samtalen skal lede noe sted, er det imidlertid behov for at presisjonsnivået heves.

Min posisjon fortegnes

Vahl gjør det sikkert ikke med vilje, men ender opp med å gi en grovt fortegnet gjengivelse av min posisjon, som han forstår som en «gjenkjennelig» «misforståelse» av hva Høyre er. Jeg tror angivelig at Høyre er et «ensrettet verdikonservativt parti» og at konservatisme lar seg redusere til «én fasit». Jeg innbiller meg at konservatisme ikke er «noe mer enn motstand mot endring» eller at det skulle være noe nytt at det finnes uenighet i Høyre, slik at det er et tegn på «forfall» om ikke «alle er enige». Vahl minner meg om at Inge Lønning og Torbjørn Røe Isaksen begge var konservative, men likevel uenige om ekteskapsloven, og løfter frem slagordet «forandre for å bevare».

Les Åpne Høyres innlegg her:

Høyre har ikke mistet seg selv, vi gjør det vi alltid har gjort

Håkon Vahl

Det er nesten så jeg tar meg selv i å lure på om Vahl har lest teksten han svarer på. For den begynner nemlig med å anerkjenne at uenigheten mellom Lønning og Isaksen om ekteskapsloven finner sted innenfor et konservativt paradigme der begge gir meningsfulle konservative begrunnelser for sine standpunkt. Og tanken om å «forandre for å bevare» henviser jeg jo flere ganger til. Dessuten gir jeg detaljerte konservative motargumenter mot konkret politikk som Høyre fremmer, og ingen av disse motargumentene har noe som helst å gjøre med den ensrettede verdikonservatismen Vahl mener at jeg tar utgangspunkt i. Kanskje Vahl var litt for rask i å anta at kritikken min var en «gjenkjennelig» repetisjon av gamle samtaler, og derfor i litt for stor grad svarer på autopilot uten faktisk å lese hva jeg skrev?

Mine argumenter diskuteres ikke

Ikke bare er min posisjon fortegnet til det ugjenkjennelige, men Vahl diskuterer heller ikke noen av mine konkrete argumenter.

Når det gjelder den rettslige og kulturelle sementeringen av forestillingen om at begrepet «kjønnsidentitet» kan bestemmes subjektivt og vernes som sådan – eller alle de rettslige, medisinske, psykologiske, pedagogiske og naturvitenskapelige dilemmaene man da vikler seg inn i – har Vahl ingenting å melde.

Når det gjelder konverteringsterapiloven og dens konkrete utforming, som altså bygger på nettopp denne forståelsen av hva kjønnsidentitet er, tillegger Vahl meg det synspunkt at jeg innbiller meg at Høyre generelt er mot «bruk av statlig makt» eller at Høyre synes at «staten alltid skal være liten». Det ville jo vært en ganske påfallende misforståelse av hva Høyre representerer, eller hva klassisk liberalisme innebærer. Derfor skrev jeg heller ingenting som kan minne om dette, men var langt mer konkret og skrev at Høyre tradisjonelt har vært skeptisk til statlig makt som griper dypt inn i samvittighetsfriheten, foreldreretten og religionsfriheten.

Les Filtvedts første innlegg her:

Det progressive Høyre

Ole Jakob Filtvedt

Når det gjelder ideologisering av skolen som institusjon, ser Vahl bort fra alle mine argumenter knyttet til både bruk av kontroversielle symboler og import av diskutable filosofiske premisser. Vahl forklarer heller ikke hvorfor det er en dårlig idé at skolen selv kan ta ansvar for å formidle noe kunnskapsbasert om de mest kontroversielle temaene som er i spill, heller enn å outsource dette til en aktør med en profil og et politisk program som mange er skeptiske til. Heller enn å diskutere et eneste av mine argumenter på en skikkelig måte, slår Vahl fast at «skolen ikke skal være et ideologisk rom». Spørsmålet er hva som gjør dette til noe mer enn et tomt postulat, eller hvilken troverdighet Høyre vil ha når de beklager seg over at skolen ideologiseres på måter de selv ikke ønsker.

Bufdirs veiledning, som altså er det siste og mest aktuelle eksempelet, never ikke Vahl med ett ord.

Det avtegner seg et mønster

Vahls måte å svare meg på passer godt inn i et mønster som begynner å avtegne seg i Høyres respons på de kritiske spørsmålene som reises på dette feltet. Første steg er å påstå at motparten ikke forstår seg på hva slags konservativisme Høyre representerer. Erling Lae avfeier Sofie Braut med at hun representerer en «autoritær konservatisme» som ligner på Orbán og JD Vance. Og Vahl tror at jeg etterlyser et ensrettet, verdikonservativt Høyre som er mot all endring. Neste steg er å se helt bort fra de konkrete politikkområdene som står til diskusjon, eller det som er relevante liberalkonservative innsigelser. Lae skriver som om det politiske omstridte nå gjaldt homofiles rett til å «få respekt for sine liv innenfor etiske og juridiske rammer». Og Vahl ser altså bort fra alle mine argumenter. Det tredje og siste steget er å løfte frem noen helt grunnleggende verdier, som om det å bare gjenta at man er positiv til disse i seg selv er et liberalkonservativt forsvar for Høyres konkrete skeive politikk. Lae bruker sitatet til Jo Benkow om at han stemmer «Høyre fordi det er partiet som gir meg rett til å være annerledes». Og Vahl skriver at han er for «frihet», «rettssikkerhet», «respekt» og vern om «sårbare individer».

Å si at man er for «retten til å være annerledes» er et gyldig argument mot kriminalisering og stigmatisering av skeive. Det er også et gyldig argument for at skeive må ha rett til å leve liv i trygge og gode rammer, i åpenhet og uten frykt. Ingenting av dette kan vi ta for gitt, og alt dette må vi hegne om. Men å si at alle har rett til å være annerledes er jo ikke et veldig godt argument for å frata foreldre reell mulighet til mene noe om hvorvidt deres barn skal markere Pride. Det er heller ikke et argument for at staten skal gå ut med detaljert veiledning om hvordan det nå er legitimt og illegitimt å snakke, eller at denne veiledningen skal ha den formen det nå har. Og det er altså i møte med denne typen spørsmål Høyre bør gi et godt liberalkonservativt svar for sin nåværende politikk. Da holder det ikke å gjenta argumentasjon som er flere tiår gammel.

Les også:

Pluss

Pluss

– Høyres skeive politikk burde ha sunn fornuft som ledestjerne