For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Et Høyre som ikke er til å kjenne igjen
For å finne veien ut av en meningsløs kulturkrig knyttet til skeiv politikk kunne vi trengt et liberalkonservativt folkeparti med bred legitimitet, som var stolte av sin egen ideologi og som hadde selvtillit nok til å styre unna ulike grøfter. Vi pleide å ha et slikt parti i Norge og jeg vil gjerne ha det tilbake.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg setter stor pris på at Helge Ytterøy L'orange har gitt meg et svar som går inn på flere av de politikkområdene hvor jeg har etterlyst en liberalkonservativ begrunnelse for Høyres skeive politikk. Det har også en betydelig egenverdi at vi fører en sivilisert samtale om disse spørsmålene, selv om vi er helt uenige om mange ting. Jeg vil derfor forsøke å svare så skikkelig jeg kan på de utfordringene Ytterøy L'orange gir meg.
Premisser og gjenkjennelse
Ytterøy L'orange fremholder at «dersom premissene er ulike, vil tilnærmingen til sakene havne på ulikt sted». La meg derfor være helt eksplisitt på mine premisser. Med politisk konservatisme har jeg ikke noe annet i tankene enn den idétradisjonen som kommer til uttrykk for eksempel i antologien Konservatisme redigert av Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen, i både forord, innledningene, utvalget og primærtekstene, eller i bøkene til Torbjørn Røe Isaksen, Høyre om: For en ny konservatisme og Hva er konservatisme?. Dette er en konservatisme som er bred nok til å romme uenighet, men definert nok til at den angir en gjenkjennelig retning.
Jeg trodde mine argumenter var formulert med gjenkjennelig referanse til nettopp denne tradisjonen, ofte med en ordlyd som er identisk med den Høyre selv har brukt for å grunngi sin politikk over flere tiår. Til min overraskelse mener likevel leder for Åpne Høyre at jeg avslører jeg ikke forstår noen ting av hva Høyres konservatisme er. Jeg gjør samme erfaring, men med motsatt fortegn. Når Høyrepolitikere skal grunngi sin skeive politikk, finner jeg ingen referanser til den konservative tradisjonen jeg trodde jeg kjente rimelig godt, men retorikk og premisser som synes å stå i direkte motstrid til denne tradisjonen. Det er heller ingenting i substansen i argumentene til Ytterøy L’orange som for meg røper at dette er et forsøk på å gi en konservativ begrunnelse for nettopp Høyres politikk. Argumentet kunne like gjerne vært fremført av en politiker fra Venstre, Ap eller MDG. Når et parti slutter å begrunne sin politikk i den ideologien de påstår at de er forankret i, mister man som velger muligheten til å kjenne partiet sitt igjen fra sak til sak. Og man avskjæres også fra muligheten til å vite noe om hvordan partiet vil komme til å håndtere de utfordringene som venter rundt neste sving.
Tilsløringer og feilslutninger
At argumentasjonen til Ytterøy L’orange ikke fremstår som meningsfullt forankret i politisk konservatisme, er imidlertid bare én side av problemet. Jeg vil nå forsøke å vise at argumentasjonen på flere punkter bidrar til å tilsløre det som er diskutabelt ved Høyres politikk, samt den maktbruken som kreves for å få denne gjennomført. I tillegg vil jeg argumentere for at det finnes flere helt åpenbare feilslutninger i Ytterøy L’oranges argumentasjon, som det burde være mulig å gjenkjenne som feilslutninger helt uavhengig av hva man måtte mene om Høyres skeive politikk. Jeg vil nå forsøke å begrunne dette.
Flagg, frihet og forbud
Åpne Høyre formulerer Høyres flaggpolitikk på en måte som får denne til å høres mer liberal ut enn den er. Ifølge Åpne Høyres leder Håkon Vahl mener Høyre at «statlige forbud» ikke kan være «svaret på komplekse verdispørsmål». Det høres jo tilforlatelig ut. Og for Ytterøy L’orange er Høyres politikk liberal fordi man ikke går inn for et flaggpåbud, men heller satser på «frihet under ansvar». Dette tilslører den statlige maktbruken. Dagens flaggpraksis flytter makt fra familier til skoleledelse. Jeg som forelder har blitt fratatt det jeg bare for få år siden hadde, nemlig reell innflytelse på om mine barn skal markere Pride eller ikke. Det er det nå skoleledelsen som bestemmer. Og det er politikere som har bestemt at den makten skal ligge hos skoleledelsen heller enn hos meg. Vi mangler kvalitetssikrede tall, men mye kan tyde på at så mye som en tredjedel av oss ikke ønsker dette. Det spiller ingen rolle for Høyre. Alle skal med. Den «friheten under ansvar» som Ytterøy L’Orange forsvarer, gjelder altså ikke foreldre, men bare skoleledelsen.
Å flytte makt «oppover» i systemet på denne måten, bort fra familier og til statsansatte, på et felt som Vahl selv omtaler som preget av «kompliserte verdispørsmål», og der han påstår at det bør være «rom for uenighet», bryter ikke bare det jeg trodde var bærende premiss i Høyres politiske univers. Det bryter også med et basalt liberalt prinsipp – at staten så langt det lar seg gjøre skal unngå å ta stilling til kompliserte verdispørsmål der det finnes et legitimt rom for uenighet som springer ut av helhetlige livsanskuelser som kan og må få lov til å være ulike i et liberalt demokrati. Det Høyre må overbevise oss om er derfor at det Vahl sier ikke stemmer. Her er det ikke snakk om kompliserte verdispørsmål hvor det finnes et legitimt rom for uenighet, men om veldig enkle spørsmål der enhver uenighet er et tegn på moralsk brist eller alvorlig kunnskapsmangel. Det er da også nøyaktig dette Høyre forsøker å argumentere for.
Flagg og fortolkning
For å kunne frata foreldre reell innflytelse på om deres barn skal markere Pride eller ikke, er Høyre avhengig av å etablere at flagget og feiringen har en entydig mening som alle burde kunne samles om, slik Tina Bru har argumentert for ved flere anledninger. Ytterøy L’orange argumenterer også slik. Ifølge ham er det slik at fordi regnbueflagget «ble skapt i 1978» og de seks «opprinnelige» stripene hadde en bestemt betydning, så følger det at vi ikke bare har tilgang til den «faktiske» historiske bakgrunnen, men også den «faktiske» nåværende betydningen. Og alle andre tolkninger av flagget er forsøk på «omskreven historie», typisk for kristenkonservative i USA. I dette resonnementet finnes det to feilslutninger som det er oppsiktsvekkende at Høyre styrer sin politikk etter.
Den første er at et symbols mening kan gis en entydig betydning hvis bare politikere sier at det er sånn. Det stemmer ikke. Symboler er i sin natur flertydige, om enn i ulik grad, og det ligger ikke innenfor politikeres mandat å slå fast at det ikke er tilfellet, eller å erklære at de som oppfatter et symbol annerledes enn de selv, fremmer en konspirasjonsteori.
Den andre feilslutningen er at et symbols entydige betydning kan fastslås med referanse til hvordan symbolet ble til. Dette stemmer ikke. Et illustrerende eksempel er at det vi kjenner som hakekorset og forbinder med nazisme, opprinnelig var et østlig solkors eller tegn på lykke og mange steder fortsatt oppfattes som nettopp dette. Den opprinnelseshistorien gir oss imidlertid ingen hjelp til å fastslå hva symbolet «faktisk» betyr dersom du tar det med til for eksempel Berlin eller Jerusalem og forsøker å vifte rundt med det der.
Hvilke betydninger et symbol «faktisk» har, defineres ikke av historisk opphav, men av praksis. Det bestemmes av hvordan symbolet brukes og fortolkes, av kontekstene dette skjer i og bakgrunnsinformasjonen symbolets ulike brukere har med seg og forstår symbolet i lys av. De som bestemmer hva som er et symbols «faktiske betydning» er derfor ikke politikere, men rett og slett symbolets ulike brukere, både avsendere og mottakere. Mennesker vil av helt legitime grunner, som politikere ikke rår over, forstå Pride-flagget på ulike måter. Noen vil oppfatte det bare som et symbol på noen grunnleggende verdier, og vil ha seg frabedt at andre skal fortelle dem at de «egentlig» flagger for mer enn dette – og det er selvsagt helt legitimt. Andre vil oppfatte flagget som et symbol på mye mer enn dette, og vil av den grunn vurdere flagget som uegnet til å symbolisere det de selv står for – og det burde vært like legitimt.
Ideologisering i skolen
Å forklare hvorfor mange ikke godtar at politikere påtar seg å skulle fortelle dem at flagget egentlig har en helt ukontroversiell mening, er ikke veldig vanskelig. Et åpenbart sted å gå for å si noe meningsfullt – om enn ikke uttømmende – om hvilke ulike ting et Pride-flagg symboliserer når det brukes på norske skoler, er alle de muntlige og skriftlige tingene som kommuniseres i forbindelse med at flagget brukes. Alt dette bidrar til å gi flagget mening og innhold som gjør det helt rimelig, men selvsagt ikke tvingende nødvendig, å oppfatte det som noe langt mer enn bare et symbol på at mangfold må respekteres og at ingen må mobbes.
Høyre vil at norske lærere, de som gis rett og plikt til å tolke flaggets mening, skal kunne kurses av Rosa kompetanse. Den som leser KrFs forslag fra 2024, som Høyre stemte ned, vil se at forslaget ikke er bygget på en misforståelse om at Rosa kompetanse «går inn i skoler og barnehager for å undervise», slik Ytterøy L’Orange hevder. I forslaget står det: «Her i Norge er de såkalte Rosa kompetanse-kursene som Foreningen FRI holder for norske lærere og barnehagelærere, en viktig premissgiver for undervisningen om kjønn» (min uth.). Forslagsstillerne understreker at de selv har deltatt på kursing i regi av Rosa kompetanse, og spesifiserer hva de er skeptiske til: «Kurset fremholder at det finnes flere kjønn enn to, og at kjønn først og fremst er et spørsmål om identitet fremfor biologi. Lærere oppfordres til å snakke om kjønnsroller på en måte som innebærer at barn kan være et annet kjønn hvis de bryter med tradisjonelle kjønnsstereotypier. Skoler anbefales å ha kjønnsnøytrale toaletter og garderober. Lærere blir oppfordret til å endre barns pronomen hvis barna ønsker det, uten at foreldrene informeres (‘sosial overgang’)». Å omtale denne typen formidling som et «kompetansehevende tiltak», slik Ytterøy L’orange gjør, tilslører at det er snakk om medisinsk, pedagogisk, psykologisk, naturvitenskaplig og filosofisk omstridte påstander.
Så vidt jeg vet ligger ikke komplett kursmateriell for Rosa kompetanse tilgjengelig på nett, og vi kan ikke uten videre legge til grunn at KrFs beskrivelse av det kurset de deltok på er noen fasit. Det vi derimot vet, er at en lignende forståelse av kjønn har funnet veien inn i norske barns skolebøker. Her lærer elever at det finnes et mangfold av kjønn. De blir fortalt at legene gjetter hvilket kjønn barn har, at de av og til tar helt feil, og at det som avgjør om de tar feil er hvordan den enkelte føler og tenker om sitt eget kjønn. De får høre at virkelig frihet er å tørre å velge hvem du selv vil være. Det er ikke bare sånn at noen av oss ikke føler oss hverken som gutter eller jenter, det er også noen av oss som hverken er gutter eller jenter – altså den kjønnsforståelsen som ligger til grunn for slagordet «transkvinner er kvinner». Barn fortelles at det kun er én person her i verden som definerer hvilket kjønn de er, og det er de selv. Og at ingen – heller ikke foreldre må vi da tro – har rett til å bruke hverken ord eller begreper om deg som du ikke mener passer. Med andre ord: Også ting som er omstridt enten empirisk eller normativt slås fast som om det var selvinnlysende sannheter, og legitimeres som om det var etablert kunnskap ved at det står i lærerboka som barna så skal prøves i.
Vi vet også at det KrF oppfattet at de ble opplært i via Rosa kompetanse, preger de rådene fra Bufdir som Høyre valgte ikke å yte motstand mot. Igjen omtaler Ytterøy L’orange disse rådene på en måte som tilslører det som er kontroversielt ved dem, når han sier at det bare er råd om hvordan «møte sårbare personer på en respektfull måte». Som om noen mente at man ikke skal møte sårbare personer med respekt.
Kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens er to forskjellige ting
Som et svar på mitt spørsmål om hva det er som er konservativt med å gi begrepet «kjønnsidentitet» den tolkning og status Høyre har vært med på å gi det i norsk lovverk og skole, fremholder Ytterøy L’orange at kjønnsinkongruens faktisk er en anerkjent medisinsk tilstand. Av dette skulle det så følge at «kjønnsidentitet» dermed ikke «er en radikal eller progressiv idé». Høyre gjør altså ikke noe annet enn å bygge sin politikk på «anerkjent medisin». Dette argumentet er bygget på nok en feilslutning. Og igjen tilsløres det som er diskutabelt – for hvem er vel mot å bygge politikk på «anerkjent» kunnskap?
At kjønnsinkongruens er en anerkjent medisinsk tilstand forteller oss at det finnes noen som erfarer inkongruens mellom kropp og opplevd kjønn. Meg bekjent er det veldig få som tviler på at den erfaringen er helt reell, at den for noen kan være stabil og at den utløser spørsmålet om hvordan vi best kan hjelpe de menneskene som erfarer nettopp dette. At dette anerkjennes og tas på alvor, er ikke til hinder for at man samtidig kan og bør spørre om det er en god idé å fortelle alle norske barn at de alene vet hvilket kjønn de har, at legene bare gjetter kjønn på babyer eller at det kan hende de hverken er gutter eller jenter. For dette er hverken nødvendige eller engang rimelige implikasjoner av å skulle anerkjenne kjønnsinkongruens som en reell medisinsk tilstand som må tas på alvor.
Fordi Ytterøy L’orange ikke får tak i forskjellen mellom kjønnsidentitet som ideologisk konstruksjon og kjønnsinkongruens som medisinsk tilstand, blir også hans svar om konverteringsterapiloven irrelevant for det jeg forsøkte å ta opp. Poenget er selvsagt ikke at jeg er for at mennesker skal utsettes for helseskadelige eller krenkende forsøk på å endre ting ved dem som neppe kan endres. Poenget er at loven bygger på nettopp den kjønnsforståelsen som Høyre bidrar til å gi normativ status på alle nivåer – fra lærerbøker til statlig språkpolitikk til lovverk – og at den samtidig kriminaliserer en form for adferd som gis en vag og uklar definisjon.
Kulturkrig og våpenhvile
Mange beklager seg over at KrF er blitt så kulturkrigerske og lager en «sak» av alt dette. Slik tenker Ytterøy L’orange også. Det er et paradoks i min argumentasjon at det jo er KrF som gjør alle disse tingene til en sak, hevder han. Det synes jeg er en rar logikk. De som bærer ansvaret for at dette er blitt en «sak», er altså ikke de partiene som har endret etablert flaggpraksis, som har flyttet makt fra familiene til skoleledelsen, som forsøker å tilrive seg tolkningsmonopol over et omstridt kulturelt symbol, som lar kontroversielle påstander få stå som udiskutable sannheter i lærerbøkene eller som sørger for at lærerne får opplæring av en organisasjon som mange er skeptiske til. For ingenting av dette er å bedrive kulturkrig. Det som derimot er kulturkrig, er å mene at staten selv kan overta ansvaret for å gi lærere oppdatert kunnskap på felt med potensial til å polarisere, at det holder med norske og samiske og kvenske flagg på offentlige flaggstenger og at Pride er noe man kan markere frivillig dersom man selv vil det. Dette synes å røpe en forståelse av kulturkrig der dette per definisjon er noe konservative driver med og progressive utsettes for.
Det som i hvert fall er sikkert, er at vestlige demokratier kunne trenge noen partier som spesialiserer seg på «deeskalerende» tiltak i møte med spørsmål som har potensial til å utløse kulturkrig. Noen som kan kunsten det er å lage våpenhvileutkast som de aller flest kan leve greit med, selv om det vil være noen på hver fløy som ikke får det akkurat som de vil. Konsensusen i Norge om skeives grunnleggende rettigheter er heldigvis så stor og bred og at det burde være fullt mulig å finne en samlende løsning som er mer enn bra nok for de fleste. For å komme på sporet av den løsningen kunne vi for eksempel trengt et liberalkonservativt folkeparti med bred legitimitet i ulike leirer, som var stolt av sin egen ideologi og som hadde selvtillit nok til å vise vei. Vi pleide å ha et slikt parti i Norge, og jeg vil gjerne ha det tilbake.
