For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Det Liberalkonservative Hus
Publisert
Sist oppdatert
Torbjørn Røe Isaksen ønsker å gjenreise ideologien i Høyre. Med sin nye bok har han fått på plass grunnmuren og noen av bærebjelkene, men det er langt frem til huset er ferdig.
Unge Høyres avtroppende leder Torbjørn Røe Isaksen utga i går boken ”Høyre om: For en ny konservatisme”. Dette er ikke et politisk manifest, men en bok om de ideene politikken bør bygge på. Derfor inneholder den lite om de konkrete implikasjonene av de liberalkonservative ideene Isaksen gjør rede for.
Bokomtaler som har som kjerne at forfatteren burde ha skrevet en annen bok er lite konstruktive. I dette tilfelle er det urimelig å forlange at forfatteren skal skrive et alternativt partiprogram for Høyre. Det er landsmøtenes oppgave.
Likevel tør jeg mene at det har vært en svakhet ved tilløpene til ideologidebatt på høyresiden at de ofte ikke klarer å koble teori og praksis, og derfor lett avfeies av de mer praktisk orienterte politikerne som irrelevante. Den svake koblingen også i denne boken er både en styrke og en svakhet.
Den er en styrke fordi altfor konkrete reformforslag fra en såpass sentral politiker publisert to dager før partiet starter sitt landsmøte er en invitasjon til konfliktvinklinger og tabloidiseringer, slik at den kortsiktige debatten drukner det som er formålet her, å skape en plattform for grunnleggende og langsiktig debatt.
Men den er også en svakhet, fordi et ideologisk skrift på 200 sider som i svært liten grad konkretiserer hvilke politiske endringer ideologien naturlig fører til, står i fare for å bli sterilt eller slagordpreget.
Det er et sentralt poeng for konservative at ikke alt er politikk. Som det heter i boken: ”Hvis konservative skal ha ambisjoner om å sette grenser for politikk, må vi også delta aktivt i debatten utenfor politikkens domene.” Det er svært viktig å understreke at man kan og bør stå for verdier og holdninger uten nødvendigvis å ville regulere, forby eller subsidiere.
Men når Røe Isaksen beklager at vi har fått alt for mange som er avhengige av statlige velferdsordninger, at statens utgifter bare øker og øker på alle områder og nesten uten motstand, og at staten overtar for mye av det individuelle ansvaret for seg selv og andre, er det lett å ta seg i å savne skisser til mulige løsninger.
Vi har lenge hørt denne generelle kritikken fra Høyre-hold mot at staten fortrenger alt annet. Likevel er Høyre i hovedsak med på ferden. Det er ikke så vanskelig å få Høyrefolk til å nikke til appeller om å finne tilbake til sin ideologi, eller festtaler som denne i avslutningskapitlet: ”Den konservative visjonen er å gjenreise enkeltmenneskers, familiers, lokalsamfunns og institusjoners evne til å løse problemer uten politikkens hjelp, for å bygge mange sterke fellesskap i stedet for ett stort”.
Men nikkerne kan med den største letthet svitsje til det som virkelig interesserer dem, nemlig det svært håndgripelige spørsmålet om hvordan de skal kunne få noen titalls milliarder flere skattekroner til samferdselsprosjekter i egen landsdel. Hvordan vi ruller tilbake den allestedsnærværende staten kommer sjelden lenger enn til generelle intensjonserklæringer.
Vi er alle konservative….
Når en liberalist skal ta for seg en bok om konservatismen, skrevet av en som jeg i stor grad deler grunnholdninger med, er det uimotståelig fristende å krangle om begrepsbruken. Røe Isaksen omtaler temmelig konsekvent den ideologien han står for som konservativ, og trekker opp noen viktige skillelinjer mellom liberalismen og konservatismen. Men han er også nøye med å vise til at de to ideologiene er inspirert av hverandre og ofte er sammenflettet og vanskelig å skille.
Det er derfor naturlig at når han skal presentere fem sentrale konservative tenkere, regnes to av dem vanligvis som sentrale i den liberalistiske tradisjonen — Friedrich Hayek og Adam Smith. Forfatteren kaller da også disse to for klassiske liberalister. Videre er det en konservativ som klart er påvirket av liberalismen i dens tidlige amerikanske form, nemlig Tocqueville, som Røe Isaksen betegner som utpreget liberalkonservativ. Edmund Burke, som her og ofte ellers omtales som konservatismens far, vies spesiell oppmerksomhet, men Isaksen peker på at han hadde mange liberale trekk. I tillegg kommer den reaksjonære Joseph de Maistre, som Isaksen har tatt med for å markere hva moderne konservatisme IKKE er.
Røe Isaksen er også innom Gösta Bohman, som revitaliserte de svenske Moderaterna på 70-tallet, og kaller ham uten forbehold konservativ. Gösta Bohman hadde stor interesse for ideer, og skapte en åpning for mange erklærte ”nyliberalere” i sitt parti. I sin Uppsala-tale i 1980 tok Bohman til orde for en ”liberal revolusjon”, og begynte i realiteten en omskrivning av sitt eget partis historie for å gi det mer liberale trekk: ”Vårt parti er konservativt i den forstand at det bygger på erfaringer fra fortiden og vil videreføre de tradisjoner — de liberale tradisjoner — som erfaringsmessig har vist seg å kunne skape både frihet og velstand.”
Mer forvirrende er det at den britiske statsministeren Disraeli flere steder fremstår som en konservativ helt. Dette er mannen som sto i fremste rekke for å forsvare landeiernes og adelskapets interesser mot borgerskapet og fattigfolk i kampen om kornlovene, og etterpå holdt fast ved proteksjonismen. Dette er en overbevist imperialist og maktpolitiker som glatt så gjennom fingrene med det ottomanske rikets folkemord på Balkan fordi det var viktigere å demme opp for russerne. For meg er linjen til Bismarck autoritære og aggressive nasjonalisme klarere enn til en liberal konservatisme. Disraelis ”One Nation” har en ubehagelig forbindelse til nasjonalismens skyggesider.
Friheten i sentrum
”Fordi mennesker er forskjellige, er friheten til å velge, forme sitt eget liv og ta sine egne beslutninger konservatismens viktigste politiske prinsipp”, skriver Røe Isaksen i innledningen. Om denne beskrivelsen kanskje er dekkende for den moderne liberalkonservatismen, tør jeg påstå at den bedre fanger liberalismens kjerne og historie enn konservatismens.
Forfatteren peker på at både konservatismen og liberalismen er opptatt av at frihet er et gode i seg selv. I boken identifiseres fem argumenter for frihet som liberalismen og konservatismen har felles:
·Mennesker er unike.
·Frihet avler ansvar.
·Lovene sikrer trygghet ved å sikre en privatsfære som flertallet ikke kan gripe inn i.
·Tusen eksperimenter skaper nye skikker og tradisjoner, hvorav noen veves inn i det som allerede finnes.
·Det er lov å lykkes og å høste fruktene av dette.
Økonomisme og forherligelse av markedet
Men det er også mange konflikter mellom de to, og et helt kapittel er viet til dette, gjengitt i utdrag på Minervas hjemmesider. Røe Isaksens kritikk av økonomisme og ensidig materialisme rammer deler av liberalismen. Det samme gjelder fristelsen til å ville konstruere samfunnet på nytt fra bunnen av, eller innføre endringer så raskt at det skaper unødvendige store omstillingsproblemer. På alle disse områdene er en dialog mellom liberalismen og konservatismen fruktbar.
Han kritiserer også mange liberalisters forherligelse av markedet:
”Kort sagt gir den konservative kulturen forrang fremfor markedet. Man anerkjenner at en sunn markedsøkonomi kan bygge opp under viktige verdier som arbeidsomhet, ærlighet, moderasjon og selvhjulpenhet, men ser at den viktigste kilden for disse verdiene ikke ligger i markedet selv, men i samfunnets kulturelle overbygning”…”For en konservativ er ikke poenget at friheten til å kjøpe og handle er gal, men at den trenger mer!”
Det er dette MER enn marked, MER enn frivillighet som grunnlag for menneskelige relasjoner, som skiller konservatismen fra liberalismen, selv om det heller ikke her er noe absolutt skille. For mange, trolig de fleste liberalister har det aldri vært noe stort problem å innse at verden dreier seg om mer enn markedsrelasjoner. Likevel er den konservative påminnelsen om dette alltid nyttig.
Den konservative kritikken mot verdirelativisme og forsvaret for dyder er også noe de fleste liberalister kan skrive under på, og rammer i større grad venstresidens politiske korrekthet.
Sivilsamfunnet er ingen idyll
Sentralt i forfatterens grenseoppgang til liberalismen er betydningen av fellesskap, både i tid - i form av tradisjoner og omtanke for etterfølgende generasjoner, og i rom - i form av at individet må ses i en sosial sammenheng. Selv om kritikken av liberalismen på dette punktet lett kan bli for bred og sveipe med seg for mange, er det mye sant i dette. Det er et av punktene der mange liberalister har noe å lære, men det kan vi jo godt gjøre av dem som vi regner blant våre egne - av Hayek og Smith.
Men Røe Isaksen gjør det lett for seg når han i god burkeansk ånd snakker om de små fellesskapene, og idylliserer disse. Her er han i godt selskap, blant annet med en annen Høyre-ideolog, Kristin Clemet. Han anvender også det utmerkede begrepet frivillige fellesskap. Nettopp her finnes et viktig skille — de frivillige fellesskapene er en liberal idé.
De tradisjonelle fellesskapene, de som har med familie, klan, stamme, nasjon, nedarvet religion, kjønn og de roller som hører til disse, er ikke valgt. De er et konservativt fenomen - noe man fødes inn i og tilhører, på godt og vondt. Disse automatiske fellesskapene kan ses som et botemiddel mot manges uro over hele tiden å måtte velge, og ikke minst, å måtte bli valgt av andre. På den annen side er de ofte klamme, ensrettende og ikke rent sjelden aggressive overfor dem som er utenfor gruppen. Det er ikke bare staten som undertrykker individet — det kan sivilsamfunnet også gjøre.
Det er derfor 68’ernes antiautoritære opprør har virket frigjørende for mange, slik Brink Lindsey skrev om i siste utgave av Minerva.
Møte med andre kulturer på norsk jord har ført til at vi igjen kan se sivilsamfunnets undertrykkelse tydeligere. Noen saker er enkle. Tvangsgifte og kjønnslemlestelse er åpenbare brudd på individets rettigheter og må forbys, helt uavhengig av om de måtte representere en gammel og nedarvet tradisjon. Men Høyre har hindret obligatorisk helseundersøkelse av utsatte grupper for å avdekke kjønnslemlestelse, fordi tradisjonelle verdier, i dette tilfellet bluferdighet, har gått foran.
Hva med henteekteskap og andre arrangerte ekteskap? Er dette en tradisjon som vi bør stille oss positive, nøytrale eller tolerante til? Eller skal vi tvert imot som et ledd i verdikampen ta avstand fra det, og endog bruke lover og regler for å hindre det?
Unge Høyre-lederen drøfter ikke slike utfordringer i lys av sivilsamfunnet, men i lys av hvordan vår nasjonale kultur skal møte andre kulturer, og drøftingen holdes på et rimelig abstrakt nivå. Vi trenger en ny borgerrolle som må fylles av noen sentrale verdier, skriver Røe Isaksen. Men er det ikke slik at disse verdiene er basert på ideen om universelle menneskerettigheter? Det er en liberal, og ikke konservativ konstruksjon. For den konservative er det mer nærliggende å peke på de tradisjoner som viderebringes i egen kultur fremfor abstraksjoner som universelle verdier.
Men også for liberalere gjør møtet med andre kulturer at vi må problematisere frihetsbegrepet. Alle må få forfølge sin visjon om det gode liv, så lenge det ikke krenker andres rett. Men det individet som skal velge kan være sterkt presset av den (kollektivistiske) kulturen det tilhører, og da kan det være vanskelig å bestemme når valgene er frie.
Når skal vi ikke lenger bevare?
En sentral konflikt mellom konservative og liberalister er nettopp spørsmålet om når gamle tradisjoner er modne for skraphaugen. Røe Isaksen har mye å si om verdien av tradisjoner, men lite om dette sentrale punktet, utover det vage ”at man må forstå den tiden man lever i”.
Han skriver om Burkes autoritetsbegrep at ”folk gjennom århundrer har utviklet en dyp respekt for nedarvede verdier og tradisjoner, og at denne respekten gjør den etablerte orden naturlig”. Men i praksis blir ”forandre for å bevare” gjerne til ”bevare for å bevare”. For det er jo ikke konservative, men liberalere og sosialister som har stått i spissen for kvinnefrigjøring og homofiles rettigheter, for å nevne to nærliggende utfordringer mot ”den naturlige orden”.
For Røe Isaksen, i likhet med hans forgjenger Ine Marie Eriksen Søreide, er monarkiet et eksempel på den naturlige orden. Han er en av de få jeg kjenner under 70 år som i fullt alvor mener at monarkiet ”selv i turbulente tider samler folk på tvers av kjønn, økonomi og geografi”, mens det for de fleste andre fremstår som et gjesp eller en pinlighet. Det viktigste monarkiet samler oss om for tiden synes å være Se og Hør, Her og Nå og Godkveld Norge - kulturuttrykk som forfatteren ellers ikke later til å ha alt for mye til overs for.
Konservative kommer alltid til å være de siste til å innse at en tradisjon er utgått på dato. Det er derfor konservative partier er så avhengig av endringsentusiasmen som deres liberale allierte bringer med seg for ikke å fremstå som utdaterte bremseklosser.
Boken er velskrevet og relativt lettlest, temaet tatt i betraktning. Den oppfyller langt på vei sin ambisjon — å danne en ideologisk plattform for å gjøre Høyre klarere på sine verdier og sin retning.
