For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Familien styres, organiseres og korrigeres av det offentlige
En viktig debatt om familiens betydning og frihet til å ta egne valg, drukner dessverre i spiss retorikk og sterke reaksjoner.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
KrFU-leder Ingrid Olina Hovland brukte sterke ord da hun kalte tidlig barnehagestart en «syk kultur» og sa at hun selv aldri ville sendt en ettåring i barnehagen. Mange reagerte på formuleringene hennes, selv om hun gjorde det klart at det må være opp til den enkelte familie å velge hva som er best for dem.
Hun la til:
– Det gjelder også de eldste på institusjoner. Jeg er bekymret fordi vi «outsourcer» omsorg til staten, og undergraver familien som fellesskap.
Man kan si mye om Hovlands valg av ord. I min familie valgte vi å la alle våre barn starte i barnehagen rundt ett års alder, uten at jeg følte at det var sykt på noen måte.
Men bak retorikken er det noen viktige spørsmål fortjener en debatt: Hva er familiens rolle, hvor mye av omsorgen i løpet av et langt liv skal gis av familien – og hvor mye skal organiseres av staten?
Det handler egentlig om et grunnleggende ideologisk spørsmål: Hvor går politikkens grenser? Hva er familiens rolle i et samfunn som vårt? Og når bør vi som politikere ha tillit til at familiene klarer å ta gode valg på egenhånd?
Det er jo interessant at deler av venstresiden argumenterer for seks timers arbeidsdag fordi folk trenger mer tid med familien, men blir opprørt når noen på høyresiden sier at familiene bør få mer valgfrihet og selv vil velge bort offentlige tilbud.
Konservativ politikk tar utgangspunkt i at samfunnet er mer enn staten. Mennesker lever ikke først og fremst livet sitt gjennom offentlige ordninger, men i de små fellesskapene: I familien, venneflokken, lokalsamfunnet og frivilligheten.
Staten og kommunen er også viktig, men den kan aldri erstatte menneskelige relasjoner, tilhørighet og ansvaret man tar for seg og sine.
Nettopp derfor har Høyre alltid snakket om grenser for politikk. At det finnes en grense for hva politikerne skal mene noe om, og hvilke problemer politikken skal forsøke å løse. At det er bra å fordele makten i samfunnet, og at frihet er en verdi i seg selv for både enkeltmennesker og familier. Ikke alle problemer løses best gjennom flere offentlige tilbud eller utvidelse av statlige ordninger. Og noen ganger må vi tørre å spørre om staten gradvis har overtatt oppgaver som tidligere lå naturlig hos familiene og i de små fellesskapene.
For et par uker siden møtte jeg Morten Meyer, tidligere Høyre-statsråd i Bondevik II-regjeringen. Og jeg minnet ham på en historie han ofte fortalte på den tiden. Han skulle på skøyter med barna, men kommunen hadde ikke måkt. Da tok Morten saken i egne hender, og måkte banen. Reaksjonen fra de som sto rundt var at dette var kommunens oppgave. Bedre å vente enn å ta ansvar!
Jeg husker også at jeg leste en sak for noen år siden om opprørte foreldre som måtte bruke sommerferien på å lære barna å svømme fordi de ikke hadde lært det på skolen. Det er bra at det finnes et svømmetilbud i skolen, for all del, men at vi foreldre også har og må ta ansvar burde være åpenbart.
Holdningen om at statlige institusjoner skal overta mer og mer ansvar for barna er ikke ny.
Arbeiderpartiet gikk til valg på å innføre obligatorisk heldagsskole i 1.-4. klasse, viske ut skillet mellom skoletid og skolefritid, og utvide den obligatoriske skoletiden for de yngste. På bekostning av familienes mulighet til å tilbringe tid sammen og velge fritidsaktiviteter selv.
Å fordele makt og ansvar mellom de små fellesskapene som familien og de store fellesskapene som kommunen, handler ikke bare om å sette grenser for politikk. Det har en egenverdi.
For alle i vårt land er ulike. Vi har forskjellige ønsker, drømmer og behov. Foreldre kjenner sine egne barn og sin egen hverdag best. Noen ønsker tidlig barnehagestart, andre ønsker mer tid hjemme. Begge deler må være greit.
Vi må også huske at når staten fratar folk og familier muligheten til å ta egne valg, så fratar staten oss også ansvaret. Resultatet kan bli at vi slutter å ta ansvar for oss selv og andre fordi vi forventer at staten gjør det.
Frihet til å ta egne valg for seg selv og sin familie er dessuten en forutsetning for et mangfoldig samfunn. Men da må vi også ha toleranse for at andre velger annerledes enn vi selv ville gjort. Frihet vil alltid føre til mangfold, fordi folk, heldigvis, velger ulikt.
Dessverre synes jeg at politikken i økende grad behandler familien som en institusjon som ikke alltid vet best og som derfor må styres, organiseres og korrigeres av det offentlige. Som om det er viktigere å være like enn å være likeverdige. For Høyre er det ikke et mål at alle skal velge likt, men at alle har like muligheter.
Det er grunn til å spørre om valgfriheten til familiene i dag er stor nok. Både kulturelt og reelt. Ikke fordi jeg ønsker mindre omsorg, men fordi jeg ønsker sterke familier, sterke fellesskap og et samfunn hvor mennesker også føler ansvar for hverandre – uten at alt må organiseres av staten.
Et godt samfunn måles jo ikke bare i størrelsen på offentlig sektor og hva slags velferdstjenester staten tilbyr. Det er summen av alle små og store fellesskap, alle som gir omsorg og bidrar – enten det er i familien, frivilligheten eller i kommunen, som betyr noe.
Innlegget er også delt på Astrup sin Facebook-side.
