For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Seiersdagen og løgnens imperium
Russlands krig mot Ukraina handler ikke bare om territorium og geopolitikk, men om kontroll over historien. Fra Stalin til Putin går det en ubrutt linje av propaganda, historisk falskneri og systematisk utslettelse av minner, mennesker og skyld. Kampen om fortiden er også kampen om makten.
Publisert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Den 9. mai markeres Seiersdagen i Russland, til minne om Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland i det som kalles «Den store fedrelandskrigen». I Moskva feires det hvert år storslagent med militærparader og våpenkolonner (riktignok mindre imponerende i år enn det som er vanlig).
Russere i utlendighet har også for vane å samles for å markere dagen, særlig rundt krigsminnesmerker. Innbyggerne i Finnmark er godt kjent med det.
Noen av de mest imponerende sovjetiske krigsminnesmerkene finnes i Berlin. Der går ikke 9. mai upåaktet hen. Det gigantiske monumentet i Treptower ble oppført i den nyetablerte sovjetiske vasallstaten DDR. I parken står fremdeles 16 sarkofager med Stalin-sitater hugget i stein. I årtier har berlinerne betalt i dyre dommer for å holde det enorme anlegget i perfekt orden.
De tyske historiske erfaringene er både komplekse og dypt traumatiske – erfaringer formet av rollen som både gjerningsmenn og ofre. Der finnes skammen og bevisstheten om skyld for århundrets største forbrytelser. Men minnet finnes også om sovjetiske overgrep av ufattelige dimensjoner: massedrap, destruksjon og ikke minst det enorme antall voldtekter begått mot tyske kvinner. Til den historien hører også med at millioner av tyskere ble tvunget inn i et nytt diktatur i øst.
Den første fortellingen har naturlig nok dominert. Det har i liten grad vært legitimt for tyskere å forstå seg selv som ofre. De som har vært i Berlin, har selv sett hvordan byen er preget av botsgang, minnesmerker og en gjennomgripende erindringskultur. Men den andre historien – erfaringen av selv å være offer – er like fullt en del av det tyske traumet.
Derfor er det også naturlig at de enorme sovjetiske krigsminnesmerkene, som var ment som – og fremdeles fungerer som – monumentale maktdemonstrasjoner, blir oppfattet med en grunnleggende indre konflikt. Treptower er ikke et sted berlinere flest valfarter til.
Den følelsen har fått en ekstra dimensjon etter den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina. Makthaverne i Kreml vet å utnytte historien til fulle. I Putins verdensbilde er krigen mot ukrainerne en forlengelse av Den store fedrelandskrigen. Når russere samles rundt minnesmerker i dag, ikke minst i Treptower, er det ofte med russiske flagg, det kjente symbolet Z for seier og bilder av Putin. Det svart-oransje Sankt Georgs-båndet, som henges på jakker og vesker og som tradisjonelt har symbolisert seieren i verdenskrigen, er i dag like mye et symbol på støtte til russiske soldater og den ekstreme krigføringen i Ukraina.
Den russiske propagandaen er effektiv, men også gjennomskuelig. Bak de store ordene og de store monumentene ligger den sanne historien i tjukke lag: Stalin, som en tyrann hvis grusomheter bare hårfint overgås av Hitler. Den største hunden ligger begravet i historisk falskmynteri, nemlig den russiske fortellingen om at andre verdenskrig begynte i 1941. Over hele Russland står store plakater som sier det samme.
Det er sant at Sovjetunionens folk led ekstremt under den nazistiske terroren. Mer enn tjue millioner menneskeliv gikk tapt. Det er ikke til å fatte. Det er også sant at den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke fant sted før i juni 1941, under operasjon Barbarossa. Men før den tid var krigen godt i gang for Sovjets del. Det var på den tiden Hitler og Stalin inngikk et forbund. En pakt som ikke bare var en ikke-angrepspakt, men en strategisk og politisk allianse.
I en periode på knapt to år rakk de å dele Polen mellom seg og begå grusomme krigsforbrytelser mot landet og dets innbyggere. Sovjetunionen invaderte de baltiske landene og Finland.
Tyske kommunister som hadde flyktet fra nazi-staten til Sovjetunionen ble samlet sammen og sendt i retur til Hitler som takk. Europeiske kommunister var i villrede, for hvem var den egentlige fienden?
Et hotell i Moskva
Midt i hjertet av Moskva, i Tverskaja-gaten like ved Den røde plass, lå Hotell Lux. Under tsartiden hadde bygningen huset det luksuriøse Hotel France, som etter revolusjonen ble nasjonalisert og senere omdøpt. Bolsjevikene hadde store planer og gjorde hotellet om til et av Russlands største, med sine seks hundre rom. Planen var å innkvartere utlendninger der, fortrinnsvis venner av revolusjonen. Hensikten var ikke entydig solidarisk, men også ispedd en god dose forbehold om at utlendinger kunne være så mangt. Like fullt var hotellet lenge et sted der revolusjonære entusiaster fra mange land møttes til utveksling av ideologisk fanfare, og festlig lag. Over tid skulle klientellet bære mer preg av kommunister og andre venstreradikale i eksil. Gjestene på Lux var revolusjonære i ånden og radikale til sinns, men mange av dem var også barn av mer eller mindre demokratisk kultur og meningsutveksling. De forsto ikke til fulle hvordan totalitarisme i kommunistisk tapning artet seg.
Etter Hitlers maktovertagelse, ble tyske kommunister den største gruppen på Hotell Lux. Mange var lojale medlemmer av det tyske kommunistpartiet (KPD), og tilhengere av Stalin. Andre levde i en forestilling om at veien er målet og at den såkalte demokratiske sentralismen, slik Lenin hadde formulert den, innebar et internt partidemokrati der politikk kunne utvikles gjennom diskusjon, uenighet og kollektiv enighet.
Under Stalins store terror på 1930-tallet ble hotellet forvandlet til en formidabel felle. Det kulminerte med at flere hundre tyske kommunister ble overført til Gestapo og for mange av dem, en sikker død.
I NKVD, forløperen til KGB og nå FSB, var man ikke ukjent med overleveringer til nazistene. Tempoet og omfanget økte imidlertid dramatisk etter at samarbeidsavtalen mellom nazistaten og Kreml var et faktum. Kildene viser i ettertid at initiativet til deportasjonene i første rekke kom fra Sovjetunionen. Gestapo ville naturlig nok ikke ha alle sammen tilbake.
Dette er en historie som nesten er ubegripelig. Mye må settes på kontoen for Stalins paranoia, som slo hardt inn i kommunistenes rekker. En paranoia som ikke ble mindre av at gjestene på Hotell Lux var utlendinger og dermed enda mer mistenkelige. Samtidig kan ikke Stalin-terroren leses uavhengig av den terroren som var et faktum i Russland allerede under Lenin. Den bolsjevikiske maktovertagelsen skjedde på likhauger av ikke-rettroende på venstresiden: Anarkister, sosialister, sosialdemokrater, kommunistiske avvikere, de ble alle eliminert, enten helt bokstavelig, eller gjennom grundig og ikke-dialogisk «omskolering». Erfaringene fra den spanske borgerkrigen er ikke ulik. På ordre fra Kreml var kommunistene nesten like opptatt av å forfølge og drepe venstreavvikere, som de var av å drepe fascister. I Weimar, også det på ordre fra Stalin, ble sosialdemokratene omtalt og behandlet som «sosialfascister» og rundjult i gatene.
Men det var ikke alle som ble forfulgt på Hotell Lux. Flere av de fremtidige topplederne i det østtyske kommunistpartiet SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands) i DDR vant Stalins og NKVDs gunst, blant annet gjennom å angi sine «Genossen». Blant de faste gjestene var Walter Ulbricht, som senere ble DDRs første statssjef. Han skal ha angitt kjettere til den sovjetiske etterretningstjenesten. Det samme antas om den notoriske Stasi-sjefen Erich Mielke. Begge hadde nær kontakt med sovjetisk etterretning. Om Mielke vet vi at han arbeidet for den stalinistiske sikkerhetstjenesten under den spanske borgerkrigen, hvor hovedoppgaven var å røyke ut kontrarevolusjonære, ofte med fatalt utfall. Senere skulle Mielke gjøre denne formen for sortering til statskunst i det østtyske diktaturet.
I årene etter Stalin, og særlig etter kommunismens sammenbrudd, ble det reist minnesmerker over ofrene for Stalins undertrykkelse i Russland. Et av de mer kjente minneprosjektene er Siste adresse (Poslednij adres), som ble etablert i 2014. De satte opp små minneplaketter på bygninger der ofrene bodde før de ble arrestert, og knyttet dermed historien konkret til enkeltmenneskers liv. Utenfor stedet der Hotel Lux en gang lå, ble det også satt opp slike plaketter. De fleste av plakettene rundt om i Russland har nå på mystisk vis forsvunnet.
Putin har satt en effektiv stopper for arbeidet med å dokumentere Stalins forbrytelser. Organisasjonen Memorial, som forsket på og dokumenterte politisk undertrykkelse i sovjettiden og som ble tildelt Nobels fredspris i 2022, har blitt stengt, og mange av deres aktivister har blitt fengslet eller drevet i eksil. Det har seg også slik at det store Gulag-museet i Moskva ble «midlertidig» stengt for «oppussing» i 2024.
Dette inngår i det noen historikere beskriver som «ny ikonoklasme»: en statlig drevet omforming av historien der uønskede minner retusjeres eller fjernes, mens en sammensatt nasjonal fortelling bygges opp der tsartiden, Sovjetunionen og Putins fascistiske Russland flettes sammen. Ubehagelige historiske erfaringer forties, og minnesmerker rives ned eller mister sin plass i offentligheten. Putin-ikonoklasmen gir resultater. I dag har tre av fire russere et «positivt inntrykk» av Stalin.
Etter Sovjetunionen ble Stalin-statuer revet med stor vellyst over hele Russland, men det skulle ikke vare. Det finnes i dag 110 Stalin-statuer, hvorav nesten hundre av dem er oppført under Putins styre, og av dem halvparten etter annekteringen av Krim og senere fullskalainvasjonen. På russisk stats-TV er Stalin stadig å finne i ulike programformer, alltid fremstilt i best mulig lys, som patriot, militærtaktiker og Den store fedrelandskrigens gloriøse frontfigur. Stalin fremstilles som en imperiebygger, mens den sterke lederen Putin konstrueres som hans arvtaker. Den ekstreme lidelsen Stalin påførte sitt eget folk og andre folk er fraværende. Ubehaget er ikke lenger formålstjenlig, og skyves under teppet.
Det gjelder ikke minst Molotov–Ribbentrop-pakten – en bakgrunn som kaster lys over skjebnen til mange av Hotel Lux’ beboere.
En pakt til nytte
Ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Hitler-Tyskland ble undertegnet 23. august 1939 i det sovjetiske utenriksdepartementet i Kreml. Avtalen inneholdt mye mer enn løfter om ikke å ryke i tottene på hverandre. Her ble det åpnet for et storstilt økonomisk samarbeid mellom diktaturene. Sovjetunionen leverte råvarer som korn, olje, metaller og andre strategiske ressurser til Tyskland, mens Tyskland leverte industrimaskiner, teknologi og ikke minst våpen og prototyper på både slagskip, fly og moderne kanoner, med dertil hørende tyske ingeniører og teknikere. For Tysklands del innebar det en flom av råvarer fra øst som ble brukt i våpenproduksjon. Den hjalp også Tyskland med å omgå blokader. Dessuten kunne begge parter skaffe seg pusterom og forberede seg på krig.
Partene hadde neppe illusjoner om langvarig fred. Hitler hadde på ingen måte forlatt tanken om å underlegge seg de slaviske undermenneskene. Bolsjevikene var dessuten i hans bok en sentral brikke i det verdensomspennende jødiske komplottet. I det tyske forsvarsdepartementet – i sin rette tidsånd (som vi ser gjenskinn av i dag) omdøpt til krigsdepartementet – var krig mot Sovjetunionen langt opp på blokka.
I Kreml anså man fremdeles nazisme og fascisme som kapitalismens naturlige endestasjon, et innbyrdes pattebarn som sammen med sine foresatte skulle knuses i revolusjonen som var nedfelt i historisk nødvendighet. Stalins intensjon eller håp var at Hitler og de europeiske demokratiene skulle barke sammen og kollapse i en katastrofal krig som ville bane veien for revolusjon, slik Lenin selv hadde spådd at verdenskrig ville utløse en verdensomspennende revolusjonær krise, som bare kunne ende i en seier for proletariatet gjennom sosialistisk revolusjon.
Stemningen blant kommunister verden over som tok antifascismen på alvor, var sjokkartet og lammende. Plutselig skulle de følge Moskvas nye linje og omtale krigen som en konflikt mellom imperialistiske stormakter. Det innebar ikke bare at kommunistene måtte avstå fra aktiv motstand mot fascismen, men også at de måtte endre språk. Det førte naturligvis til at mange kommunister trosset Stalin, sloss mot fascister i smug, eller snudde ryggen til Komintern og Stalin helt og holdent.
Flertallet følte likevel at hele den antifascistiske fortellingen brøt sammen da Stalin inngikk avtale med Hitler. Ikke minst gjaldt det de overlevende etter nederlaget i den spanske borgerkrigen. George Orwell var dypt rystet. Mennesker som dagen før hadde vært kompromissløse antinazister, begynte plutselig «å tvile på om Gestapo egentlig eksisterte», skrev han i essayet Looking Back on the Spanish War. Han tegnet et bilde av en «skiftende, surrealistisk verden, der svart kan være hvitt i morgen og gårsdagens vær kan endres ved dekret». Han så pakten som en manifestasjon av hvor lett virkeligheten kunne omskrives i totalitære systemer, noe som senere ble til hovedbudskapet i romanen 1984. Lite visste han hvor fremsynt han var, når vi ser den totalitære renessansen i dagens Russland, styrt av en fascistisk makt som begrunner overfallet på et fritt og uavhengig land som antifascisme.
Hitler tapte, Molotov-Ribbentrop-avtalen overlevde
Den såkalte hemmelige protokollen som ble til under bordet i Moskva, skulle forsegle skjebnen til mange land i mange tiår fremover. Hitler-Tyskland og Sovjetunionen ble enige om å dele store områder inn i interessesfærer. De delte Polen seg imellom. Kort tid etter fulgte det nådeløse angrepet fra begge sider. Sovjetunionen ble også «tildelt» de baltiske statene, dagens Moldova, deler av Romania, og ikke minst Finland og Karelen. Sovjetunionen tok kontroll over Baltikum og angrep Finland mot slutten av 1939. Alle disse områdene ble del av Sovjetunionen etter krigen, områder som Putin gjerne vil ha tilbake. «Hitler tapte, men Molotov-Ribbentrop-avtalen overlevde», skriver Alexei Bayer i The Globalist.
Tysklands herjinger i Polen kjenner vi. Den fanatiske voldsbruken var hinsides. Tre av de seks millioner jødene som ble myrdet under Holocaust møtte sitt endelikt i Polen.
Historikere anslår at titusener andre ble drept direkte som følge av sovjetisk okkupasjon. Hundretusener ble sendt til slavearbeid i Sibir og andre deler av Sovjetunionen. Der gikk de fleste en ublid skjebne i møte.
De fleste er kjent med massedrapet i Katyn i 1940, der omkring 22 000 polske offiserer, intellektuelle og tjenestemenn ble henrettet av NKVD på ordre fra Stalin. Fangene, «svorne fiender av sovjetmakten, fylt av hat til den sovjetiske orden», ble ført inn i spesielle henrettelsesrom og skutt i bakhodet med tyske pistoler. Likene ble dumpet i massegraver.
Svært lite av dette hører lenger hjemme i den russiske minnekulturen. Snart vil alt forsvinne.
I den sovjetiske propagandaen var nazistene skyldige i Katyn-massakren. Derfor de tyske pistolene. Under sosialismen ble nemlig ingen forbrytelser begått, unntatt, selvfølgelig, av de som forbrøt seg mot sosialismen. Sovjetunionen var suverent, det sosialistiske mennesket likeså. I henhold til den marxistiske statsdoktrinen var Sovjetunionen på nippet til å fullende historien.
Det var først i noen korte glimt etter kommunistpartiets fall at historikere ble gitt frihet til å grave litt i fortiden. Russiske myndigheter erkjente at Katyn var Stalins verk. I 2000 ble minnestedet i Katyn åpnet, med en relativt fersk president Putin til stede. Men tonen skulle ganske raskt endre seg, i takt med Putins grep om makten og dermed også fortellingene.
I mai i år, omtrent på årsdagen for massakren, åpnet en «komplementær» utstilling, demonstrativt plassert ved siden av Katyn-minnesmerket. Tittelen var alt annet enn subtil: «100 år med polsk russofobi».
Det russiske militærhistoriske selskapet, som står bak utstillingen, proklamerer at den vier «særlig oppmerksomhet til spørsmålet om russfobi i dagens Polen. I dag fører polske myndigheter en aggressiv antirussisk politikk, river monumenter over sovjetiske soldater som døde under Den store fedrelandskrigen, og leverer våpen og ammunisjon til Ukrainas væpnede styrker.»
Det er vanskelig å overvurdere den historiske uærligheten og det groteske i dette. Polen ble først delt mellom Hitler og Stalin, deretter okkupert, terrorisert og underlagt sovjetisk dominans i flere tiår. Likevel fremstilles det nå som et uttrykk for «russofobi» at polakker ikke ønsker monumenter som hyller sovjetisk storhet stående på egen jord. Angriperen gjør seg selv til offer, mens ofrenes historiske erfaringer avvises som propaganda eller fiendtlighet. Putins motiver er naturligvis også geopolitiske og handler i første rekke om krigen i Ukraina. Samtidig føyer denne handlingen seg inn i en langvarig og målrettet ensretting og propagandistisk-historisk og instrumentell gjenoppvekkelse av den totalitære stat. En stat som aldri fikk den dom den fortjente.
Sovjetunionen satt på anklagebenken i Nürnberg som seierherre og dommer over nazismen – en av historiens store ironier. Den sovjetiske staten var også bygget på masseundertrykkelse, terror, deportasjoner, slavearbeid og politiske drap i et ufattelig omfang. I hjertet av Berlin står flere gigantiske monumenter som bygger opp om denne løgnen. Det er en av Russlands store tragedier: Fortiden ble aldri åpnet, forbryterstaten ble aldri holdt ansvarlig, og dermed ble også den autoritære kontinuiteten langt enklere å videreføre.
Putin tjenestegjorde i KGB i Dresden, et av sentrene for sammenbruddet i DDR, og opplevde fra orkesterplass hvordan systemet falt fra hverandre. Han samarbeidet tett med Stasi om overvåking, agentkontakt og teknologisk spionasje. Senere kalte han Sovjetunionens oppløsning for «århundrets største geopolitiske tragedie». Hos Putin ser man en transformasjon fra kommunisme til autoritær nasjonalisme med fascistiske trekk. I den tidlige fasen av hans regjeringstid håpet mange på en reformvillig mann. Han forble systemets mann.
Putin har videreført den sovjetiske tradisjonen med full kraft i ny (kvasi)ideologisk innpakning. Han nøyer seg ikke med å skjule sporene etter sovjetiske forbrytelser; han omskriver historien aktivt til én stor fortelling om nasjonal storhet og offerrolle. Det vi i dag kaller det postfaktuelle, har i realiteten også lange røtter i russisk historie: systematisk propaganda, fabrikasjon av virkelighet og aggressiv omskriving av historien har vært en bærebjelke i statsmakten gjennom generasjoner.
Det kommer til uttrykk i det journalisten David Satter har beskrevet som den russiske minnekulturen sett fra den alminnelige russer: «Det var lenge siden, og det skjedde ikke uansett.» Virkelighetsfornektelse gjør noe med et samfunn over tid. Kontinuiteten fra sovjettiden til Putin-regimet, kontrollen over historiefortellingen og en systematisk infantilisering og umyndiggjøring av befolkningen skaper apati og kynisme, umenneskelighet, alkoholisme og omfattende familievold. Synet på ukrainere som «smårussere» uten egen identitet, historie eller legitimitet faller inn under den folden.
Fullskalakrigen raser på femte året, og krigen har kommet til Russland i form av droneangrep, like inn til Moskva. Russiske sosiale medier flommer over av klagesang fra vanlige russiske borgere. De er alle sammen forferdet over at krigen har kommet til dem. Det er urettferdig. Det var ikke sånn det skulle være. Og det skal det jo ikke. Det er ikke morsomt med krig. Det mangler heller ikke på videosnutter der unge russere fortviler over at det er blitt vanskelig å få tak i luksusgoder.
Det er dessverre rimelig å anta at svært mange av de som nå klager sin nød, ikke hadde så mye å si før dronene kom til dem. De så nok for seg en kort krig mot de utakknemlige, bondeknølene – og Ukraina er jo russisk.
Staten lokker med enorme bonuser, høye soldatlønninger og kompensasjon ved død. For mange familier betyr det at mødre og ektefeller presser sønner og menn til fronten.
Kanskje man ikke skal fremstille den russiske befolkningen som ofre, men på sett og vis er de det.
Den russiske nobelprisvinneren i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj, skrev en gang om hvordan totalitære systemer ikke bare ødelegger institusjoner, men også menneskers språk, følelser og evne til moralsk selvstendighet. Det hadde oppstått et «behov for Sovjetunionen» i det ustabile postkommunistiske Russland, som en opphøyet farsfigur, mente hun.
Samtidig peker dette også mot et annet mørke: Ofrene for Stalins terror ble ikke bare drept fysisk. De ble, og fortsetter å bli, symbolsk utslettet. I det sovjetiske systemet ble enkeltmennesket redusert til biomasse, noe som har dominert den russiske makttankegangen i mange generasjoner og som har sin fortsettelse i Putins diktatur. Utslettelsen av navn og historier er en nødvendighet, en tilretteleggelse for at Putin kan fortsette å sende tusen fattige menn og gutter ut i død og lemlestelse på den ukrainske slagmarken hver eneste dag.
Fullskalakrigen mot Ukraina bærer med seg den samme grunnleggende forakten for menneskeliv som preget det sovjetiske systemet. Slik Stalin sendte millioner av mennesker inn i krigen som ren kanonføde, sender Putin soldater til fronten i Ukraina med den samme kynismen.
Det går en rød linje fra sovjetisk agitasjonspropaganda, Potemkin-kulisser og totalitær nytale til Putins løgner om ukrainere som «fascister», «nazister» og «narkomane». Putin er formet av KGB-systemet. Det gamle kommunistiske løgnapparatet er ikke forsvunnet; det er omgjort til et nasjonalistisk og imperialistisk propagandaapparat.
Mellom utslettelse og erindring: Historie som maktmiddel
Ikonoklastene forsøker ikke bare å fjerne fysiske spor fra historien, de fjerner også minner av levde liv og ødeleggelsen av dem.
Prøv å sette dere inn i hva som må ha foregått i hodene til de tyske kommunistene som ble hentet ut av Hotell Lux og sendt i kvegvogner mot rettersteder i den totalitære staten de hadde flyktet fra. De visste naturligvis ikke at de selv skulle bli stående igjen som illustrasjoner på en av Europas mest ekstreme og katastrofale epoker. De befant seg i skjæringspunktet mellom to totalitære utopier. Historiens paradokser er brutale: De tyske kommunistene hadde ofte like sterk forakt for sosialdemokrater og liberale som for fascister selv. I det øyeblikket de ble fraktet mot galgen, eller mot giljotinen i Plötzensee, kan det ha slått dem hvor fullstendig de var fanget i en verden der deres egen revolusjonære lojalitet ikke ga noen beskyttelse mot det systemet de selv hadde trodd på.
Men dette var mennesker som, med alle sine samtidspregede feilbedømminger, ikke skal glemmes. Drømmer som brast, trygghet som forsvant over natten, og liv som ble knust i møte med en virkelighet de ikke lenger hadde kontroll over. Skjebner som føyer seg inn i en endeløs rekke av ofre for redselsfull kynisme og politisk galskap – mennesker som senere potentater, arvtagere til den samme galskapen, forsøker å viske ut.
Skjønt glemt? Selv om et regime forsøker å fjerne fortiden, blir de samtidig påminnet. De gamle retusjerte bildene, som vi kjenner godt fra Sovjetunionen, lever videre som påminnelser om en forbryterstat. Og noen sitter nesten alltid på kopier. Historiske sannheter vil før eller siden dukke opp igjen. Og har ikke russisk historiefremstilling større oppmerksomhet nå enn tidligere, nettopp fordi sannheten er under angrep?
Dessverre har også verden utenfor Russland beveget seg i en mer postfaktuell retning. Sterke politiske bevegelser i Vesten bygger i økende grad på konspirasjoner og forakt for fakta. Den amerikanske administrasjonen er i full gang med å organisere sin egen ikonoklasme, ikke totalitært, men like fullt med en klar retning mot nasjonale falsknerier og fortielse av dystre kapitler i historien som kanskje ikke var så avsluttet som mange hadde tenkt.
Regimer og bevegelser som bygger sin base på løgn, bedrag og skamløshet, vil like naturlig skrive om historien. Det er ingen betingelse at staten er totalitær. Over alt hvor lederskap med anlegg for det autoritære får fotfeste, blir statlig kontroll over historiefortellingen en prioritet. Fordi de kan. Derfor vil slike regimer politisere og underlegge seg institusjoner som forvalter historie og kollektiv hukommelse – skoler, universiteter, medier, kulturinstitusjoner og arkiver.
For selv om vi har lett for å glemme det når vi har det godt og ordet er fritt: Historie er så mye mer enn historier. Minnepolitikk er et potent maktmiddel og en formidabel legitimeringsstrategi.
