For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Et nytt språk for å snakke om Russland?
I møte med et Russland som fortsatt mangler et oppgjør med egen historie, holder det ikke å lese som før. Et nytt språk kan være nødvendig for å se imperiet, volden – og motstanden – klarere.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I en god og nyansert tekst i Minerva 23. oktober 2025 stiller Magnus Nordmo Eriksen spørsmålet om vi trenger «et nytt språk» for å snakke om Russland. Han tenker i denne sammenhengen mest på kulturen, men i videre forstand også på det russiske samfunnet som helhet.
Utgangspunktet for teksten er en refleksjon rundt Russlands mangel på et oppgjør med fortiden – både sovjettiden og Det russiske imperiet – der stikkordene er statlig terror, med drap, tortur, tvangsdeportasjoner og folkemord i stor skala. Eriksen siterer her Sergej Lebedev, en av veldig få russiske samtidsforfattere som tematiserer det manglende oppgjøret konsekvent og nådeløst.
Samtidig er teksten også en diskusjon av mottakelsen av Åsne Seierstads siste bok, Ufred: Russland fra innsiden, som har fått svært gode kritikker, samtidig som kulturformidler Yulia Pidlisna har reist noen spørsmål om det manglende ukrainske perspektivet i boken, en innvending Bernhard Ellefsen senere har diskutert i Morgenbladet.
På bakgrunn av at jeg nylig har bokbadet Seierstad i tre omganger her i Bergen (og dermed lest boken grundig), har oversatt flere tekster av Sergej Lebedev til norsk (blant annet hans roman Damen i hvitt), og de siste snart fire årene har arbeidet intenst for å omskolere meg selv til Ukraina-forsker og bidra til kompetansebygging om Ukraina i Norge, inspirerte Eriksens tekst meg til å dele noen refleksjoner om de temaene den berører.
Viser snarere enn å forklare
Jeg har forsøkt å lese Seierstads reportasjebok fra Russland på bokens egne premisser og mener at boken har mange styrker.
En av dem er at den fungerer som en effektiv realitetsorientering for alle som ved «Russland» først og fremst tenker på staselig ballett og opera eller lange, eksistensielle romaner. Boken er «marinert i vodka» som Seierstad selv uttrykte det i en av samtalene våre, alkoholismen er altoverskyggende, og ledsages av sosial nød, vold i nære relasjoner (som er legalisert i Russland), kynisme, vanskjøtsel, brutalitet, militarisering (også i skoler og barnehager) og en utbredt apati, som fører med seg en gjennomgående mangel på refleksjon om realitetene i Russlands angrepskrig mot Ukraina.
Man kunne ønske seg en bredere representasjon av «innbyggere i Den russiske føderasjon» i boken, særlig i etnisk forstand: dermed kunne man også tematisere den brutale erobringen og koloniseringen av Sibir og de asiatiske delene av Russland. Denne tematikken burde være høyst relevant for Ufred, både for å minne leseren om Russlands imperiale historie, og fordi soldater fra for eksempel Jakutia (Sakha), Burjatia og Tuva er overrepresenterte i Russlands hær i Ukraina. Skulle Seierstad noensinne vurdere en oppfølger av boken (om hun slipper inn igjen i Russland), ville jeg ønske meg en bok nummer to der hun skildret livene til mennesker fra noen av de rundt 190 ikke-russiske etnisitetene i landet.
Det «russiske» Russland kjenner Seierstad godt. Boken analyserer ikke det som skildres, noe som er naturlig i en reportasjebok som viser snarere enn den forklarer. Seierstad gjengir samvittighetsfullt mange tvilsomme utsagn fra sine samtalepartnere, både når det gjelder situasjonen i eget land, forholdet til Vesten og ikke minst synet på Ukraina. Hun bruker effektivt sarkasme, ironi, faktaopplysninger og andre strategier for å signalisere når personene hun siterer gjengir ulike versjoner av russisk propaganda og/eller simpelthen tøv. Samtidig har Seierstad tillit til at leseren kan tenke selv. Siden mange russiske narrativer er utbredte også i Norge, er det likevel en viss risiko forbundet med dette, særlig hva gjelder fremstillingen av Ukraina.
Hvordan snakke om Ukraina?
I fremstillingen av Ukraina er også Seierstads egen tekst mindre autoritativ, forståelig nok, siden hun ikke er spesialist på Ukraina. Her finner vi tidvis forenklinger og skjevheter. For eksempel skriver Seierstad at «Ukraina var splittet etter opprøret, som ble kalt Euromaidan». Et samlet korps av sosiologer har vist det motsatte. Ser vi bort fra Russlands eskalering av krigen den 24. februar 2022, er det ingenting som har forent ukrainerne mer enn Verdighetsrevolusjonen (i starten kalt Euromajdan) i 2013–2014. Den skapte horisontale nettverk og et sterkt sivilsamfunn bygget på felles verdier – på tvers av politiske, språklige, etniske og religiøse skiller. Det utelukker ikke at revolusjonen hadde ulik oppslutning i ulike deler av landet, på samme måte som norsk EU-støtte viser regionale forskjeller.
Andre steder er veien kort fra å skrive om «russiskspråklige» ukrainere til å skrive om «prorussiske separatister» (annetsteds «de russiske separatistene», der det for meg er uklart hva eller hvem som menes) og generelt kan man si at fremstillinger av språksituasjonen og språklovgivningen i Ukraina ikke treffer blink. Dette er uheldig, fordi Russlands propaganda om «diskriminering» av «russiskspråklige» ukrainere er effektiv og stadig gjentas også av norske skribenter. Her hadde norske lesere trengt at Seierstad tydeliggjorde de faktiske forholdene mer omhyggelig.
I omtalen av Krym – som nordmenn flest vet lite om – får vi høre at halvøya «i 1954 ble del av den ukrainske sovjetrepublikken». Her ville jeg vært mer raus med bakgrunnsinformasjonen, for dette kan fort bekrefte det russiske narrativet om at «Krym alltid har vært russisk». Enda viktigere er det at urbefolkningen, krymtatarene, og deres århundrelange historie på halvøya helt usynliggjøres, og det ses bort fra tidligere ukrainsk-krymtatarsk kontakt og solidaritet opp gjennom historien. Skal man nevne og fortelle om bare ett årstall knyttet til Krym, vil jeg heller anbefale 1944, da Stalin tvangsdeporterte samtlige (gjenværende) krymtatarer, over 180 000, de fleste til Usbekistan, for å gjøre Krym til «et nytt Krym, med sin egen, russiske form», for å sitere Stalins byråkrater. Dette gir leseren helt nødvendig informasjon for å forstå den russiske nykoloniseringen av Krym de følgende årtiene (den første koloniseringen kom etter den første annekteringen i 1783), som igjen er viktig for å forstå Krym i 2014 (og den påfølgende, tredje russiske koloniseringen), og dermed også få et mer nyansert syn på fenomenet «russiskspråklighet» i Ukraina.
Seierstads bokprosjekt er på mange måter imponerende og jeg vil igjen understreke at Ufred gir norske lesere mye og god innsikt i det russiske samfunnet i dag. Jeg mener likevel at den typen innvendinger jeg her presenterer et utvalg av ikke er trivielle. Jeg har denne typen innvendinger fordi jeg – i tillegg til å lese boken på dens egne premisser – også leser den fra et Ukraina-informert perspektiv (uten å dermed ønske meg at denne boken skulle handlet om Ukraina) og fra det vi kan kalle et dekoloniserende russlandsperspektiv. For å si det med et enkelt eksempel: Når man har lest noen gode bøker om Ukrainas østlige regioner, slutter man å omtale dem unyansert som «kull/gruvedistriktet/kullregionen Donbas», som Seierstad gjør fire ganger i sin bok.
Hvordan snakke om Russland?
Det sentrale i denne sammenhengen er at eksemplene understreker og illustrerer et av Eriksens poenger: for å forstå den russiske (kultur)imperialismen og russisk («folkelig») sjåvinisme (som også innebærer et spesielt syn på Ukraina), er det effektivt å skolere seg i Ukraina-kunnskap. Seierstads bok er ikke en bok om Ukraina – her er det andre bøker som må gjøre jobben, og jeg skulle ønske forlagene ikke var så restriktive med å oversette høykvalitetssakprosa til norsk. Det må ikke alltid være en norsk forfatter på tittelbladet. Det finnes en lang rekke svært gode bøker om Ukraina (Amelina, Finkel, Finnin, Mykhed, Stiazhkina, Zarembo er bare noen få eksempler), men nesten ingenting er oversatt norsk.
Eriksen etterlyser imidlertid også flere nyanser i hvordan vi skal forholde oss til Russland, og særlig til russisk kultur. Ukraina-kunnskap er en effektiv og nødvendig «medisin» for å få øynene opp for det imperiale tankesettet, men vi bør samtidig lete etter måter å interagere med (deler av) russisk kultur på. For meg er det avgjørende at denne måten er både forsvarlig og ansvarlig, noe som fort legger store begrensninger på en slik interaksjon. Eriksen gjør derimot et enklere skille mellom selve kulturen og (mis)bruken av den.
Når vi leser russiske forfattere, er det, sier Eriksen, vårt eget valg om vi vil trekke en linje til dagens krig. Men problemet er større enn det, som jeg redegjorde for i en kronikk i Dag og Tid i mars i år og som Uilleam Blacker elokvent beskriver i et ferskt essay. Enhver må for det første ta inn over seg, slik Eriksen også nevner, at Russlands krigføring i Ukraina (også) retter seg mot ukrainsk kultur, språk og identitet. Det ser vi i bombingen av kulturhus og biblioteker, plyndring og ødeleggelse av arkiver, minnesmerker og museer og i den brutale russifiseringen i midlertidig okkuperte områder. Så lenge dette pågår (og i ulike grader og former har russifiseringen pågått i flere hundre år), kan vi ikke ha noe «business as usual»-forhold til russisk kultur. Dernest har vi Russlands kooptering av kultur i sin informasjonskrigføring, og den historiske, systematiske marginaliseringen av ikke-russisk kultur i imperiet og Sovjetunionen. Men hovedpoenget i denne omgangen – som svar på Eriksens todeling – er det faktum at deler av den «store russiske kulturen» har en imperial dimensjon.
Jeg har argumentert annetsteds for at en dekoloniserende lesning av russiske klassikere derfor er helt nødvendig og vist noen måter det kan gjøres på. På den store, internasjonale Ukraina-konferansen ved Universitetet i Bergen 14.–15. oktober i år var blant andre nestoren i ukrainastudier og spesialist i både ukrainsk og russisk litteratur Myroslav Shkandrij inne på det samme. Sammenholdt med Eriksens interessante spørsmål om å «finne et nytt språk» for å snakke om (og med) russere og Russland på, kommer vi (igjen) tilbake til Sergej Lebedev, som i sitt hovedforedrag under Litteraturfestivalen på Lillehammer argumenterte for nettopp en kritisk nylesning av russisk litteratur, samtidig som han i sine romaner på mange måter arbeider for å skape et «nytt språk» som – i all sin poetiske originalitet – er fylt av en moralsk klarhet og setter ord på den sykliske, systemiske imperiale volden i russisk og sovjetisk historie. Som Lebedev sa i en samtale fra 2023 gjengitt i Vagant, «Når man har i mente at man skriver og taler et språk som har vært og er et redskap for undertrykkelse, så fører det til en helt spesiell sensibilitet».
Også i russiskspråklig anti-krigslyrikk (ja, den er helt marginal, men den finnes) kan vi se ulike forsøk på å skape et «nytt» språk, for, på den ene siden, å sette ord på imperial vold og realitetsorientere leseren om Russlands krig, og, på den andre, forsøke å gi språket tilbake legitimiteten det har mistet ved å bli gjort til et våpen i krigføringen.
Om man kan lese tysk, er en annen god start en antologi redigert av Sergej Lebedev, Nein [Njet]: Stimmen aus Russland gegen den Krieg (Nei: Stemmer fra Russland mot krigen, Rowohlt, 2025), med tekster av 25 russiske forfattere. I forordet skriver Lebedev krystallklart om språkets og ordenes tilstand – og potensiale. Det er en innsikt alle som skriver og leser om Russland kan ta til seg:
Ordet helbreder ingen sår, gjenoppvekker ikke de drepte, straffer ikke forbryterne. Og likevel har ordet betydning og tyngde. Det er ikke tilfeldig at statsmakten i Russland så hardnakket forfølger alle som våger å si sannheten, som våger å være uenige.
I dag er ordet et symbol på dissens for russiske forfattere, en måte å gjøre motstand på. I dag er det russiske språket fullt av døde ord, av morderiske ord, av ord som sår hat og fiendskap, av løgnaktige ord, av skammelige ord. Av zombieord.
De flimrer på TV-skjermene, fyller avisene og sprer seg i sosiale nettverk. Det er et antispråk, skapt for å forvrenge og erstatte moralske prinsipper, blande dem sammen og utviske dem til det ugjenkjennelige, for å redusere dem og ødelegge meningen.
Derfor er det så viktig for den som lever i språket – for hvem språket er som det daglige brød og som luften man puster, for hvem språket er et kall – derfor er det så viktig at hen kaller tingene ved deres rette navn. (Lebedev 2025, 12. Min oversettelse)
