For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Sosiale medier som årsak til populisme
Jordsmonnet som populismen vokser i, er i stor grad skapt av sosiale medier og internettets inntog.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Hvor kommer veksten i den globale populismen fra? Og hvorfor ser den ikke ut til å forsvinne? Vår tids tillitskrise og fremveksten av populisme er et fenomen som ikke akkurat kan sies å være underanalysert. Og grunnleggende sett er det selve forvitringen av tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner vi egentlig snakker om, enten om det er styringspartienes fall, svekkelsen av redaktørstyrte medier eller uthuling av demokratiske institusjoner vi forsøker å forklare. Alt henger sammen med alt, men misnøyen vi ser i Vestens demokratier, henger primært sammen med at tilliten til selve systemet er inne i en nedadgående spiral som vi ikke vet hvor vil ende.
Det er skrevet spaltemeter på spaltemeter om årsakene til populismens fremvekst. Og hva de viktigste årsakene er vil ofte variere etter hvem du spør. Økonomisk ulikhet, inflasjon, identitetspolitikk, liberal innvandringspolitikk, dyre klimatiltak, tap av status, kulturell nedvurdering av samfunnsgrupper som nå «slår tilbake», uansvarlige styringspartier og økonomisk stagnasjon trekkes ofte frem. I tillegg finnes det årsaksforhold å ta hensyn til, som menneskelig natur og at mange populister er dyktige retorikere. Det finnes nok av mulige årsaker.
Alle disse forklaringene spiller en rolle, og noen er bedre enn andre, men de har alle sine svakheter, slik årsaksforklaringer ofte har alene. Et stort problem knyttet til en rekke av dem er at de ofte blir overdrevet og oppblåst. De blir også presentert som helt nye og historisk enestående, selv om flere av dem slettes ikke er det.
En som har skrevet om dette i mange år, er Francis Fukuyama. Etter å ha vurdert alle de tradisjonelle forklaringene, hevder han at én faktor skiller seg ut som avgjørende for hvorfor populismen vokste så raskt og fikk akkurat den formen den har i dag: internett og sosiale medier. Han skriver: «Selv etter å ha grublet på disse spørsmålene i nærmere et tiår, har jeg kommet frem til at teknologi generelt, og internett spesielt, peker seg ut som de mest fremtredende forklaringene på hvorfor global populisme har oppstått akkurat i denne historiske perioden, og hvorfor den har fått nettopp den formen den har.»
Fukuyamas poeng er vanskelig å overse. Sosiale medier har på en grunnleggende måte endret betingelsene for politisk kommunikasjon, mobilisering og offentlig meningsdannelse, i langt større grad enn mange analyser tar høyde for. I stedet for å være én årsak blant mange, fungerer teknologien som en forsterker av eksisterende konflikter og en katalysator for nytt engasjement. Det gjør også populismen mer seiglivet enn tidligere bølger av politisk misnøye.
Ikke landspesifikt
Grunnen til at sosiale medier må regnes som en så viktig variabel er at populismen nå er å finne i alle land, med vidt forskjellige problemer, politikere og utviklingskurver. Peker man på årsaker til at populister gjør det sterkt i Europa, vil man gjerne holde seg med noen årsaker, snakker man om Trump og USA vil noen helt andre variabler være relevante og ser man på demokratiske stater utenfor Vesten vil man måtte peke på helt andre årsaker igjen.
Konsekvensene av sosiale medier og internetts inntog, derimot, er å finne alle steder.
Eksplosjonen i bruken av ulike sosiale medier sammenfaller også med perioden der populismen skyter fart internasjonalt, perioden 2008–2016. I samme periode får man også en rekke andre hendelser som har vært viktige for populismens vekst, både som årsak og virkning: eurokrisen, flyktningkrisen, Brexit, Trumps entré som presidentkandidat og annekteringen av Krym-halvøyen. Og kanskje viktigst: Finanskrisen i 2008.
Denne perioden kan, som allerede antydet, tenkes på som en tid der vestlige land har gått fra krise til krise. Tall fra OECD viser at tilliten har fått en varig knekk i alle vestlige land i årene etter finanskrisen.
Internett spiller en viktig rolle i denne perioden. Det er samtidig en periode med en stor økning i folkelig engasjement. Sosiale medier har fungert som en katalysator for dette engasjementet. Et ikke-vestlig eksempel er den arabiske våren. Sosiale medier, særlig plattformer som Facebook, Twitter og YouTube, fungerte som et verktøy for mobilisering under den arabiske våren: De gjorde det mulig å organisere demonstrasjoner, koordinere tidspunkter og steder, og dele informasjon raskt. Gjennom sosiale medier kunne folk uttrykke misnøye, kommunisere med hverandre og skape et felles offentlig rom som ikke var under statens fulle kontroll.
Paradoksalt nok har dette hatt akkurat samme konsekvens i det demokratiske Vesten. Sosiale medier har senket terskelen for å uttrykke misnøye, kommunisere uten mellomledd og å bryte informasjonsmonopolet.
Misnøye mot media og institusjoner
Sosiale medier kan altså være en effektiv katalysator for misnøye, men som et konkurrerende medium til de klassiske mediene er de også med på å svekke tilliten til disse. Tall fra OECD viser at befolkningen i OECD-landene samlet sett har større mistro enn tiltro til de klassiske mediene. Samtidig ser vi et tydelig skille i hvordan ulike informasjonskilder henger sammen med tillit til myndighetene: De som primært leser tradisjonelle medier, har gjennomgående høyere tillit til institusjonene, mens de som henter mesteparten av sin informasjon fra sosiale medier har lavest tillit.
Når fragmenteringen av medielandskapet omtales, glemmer vi ofte at dette ikke bare er et resultat av endrede preferanser, men et resultat av at internett muliggjorde en rik flora av alternative informasjonskanaler som utfordrer de gamle medienes monopol. Det har senket terskelen for hvem som kan produsere innhold, og samtidig økt konkurransen om hva som oppleves som sant, relevant og viktig. Portvokterne for hvem som får komme til orde er i praksis forsvunnet i det nye medielandskapet. Styringspartiene, som naturligvis har eksistert i symbiose med de gamle mediene, utfordres av dette, og det samme gjør det meste vi kan regne som det etablerte.
Sosiale medier er med andre ord ikke bare en arena for misnøye, men også en strukturell forsterker av den. Medieviter Alex Iversen påpeker i en tekst hos Minerva om det nye svenske alternative mediehuset 100 %, at det ikke lenger nødvendigvis er slik at institusjoner skaper tillit, men det gjør heller transparens og personer. Åpenhet om hvem du er og hvilke slagsider du måtte ha, avler tillit, mens påstått nøytralitet avler det motsatte. Den samme dynamikken gjelder i politikken, der det ikke nødvendigvis er partiet som avler tillit, men heller enkeltpolitikere, som selv bygger seg store og populære på sosiale medier. Donald Trump er et godt eksempel på nettopp dette.
Parallelle virkeligheter
Et annet clue ligger i desentraliseringen internett har muliggjort. I tillegg til å øke informasjonsflyten globalt har internett og sosiale medier bidratt til å fjerne mellomledd i denne informasjonsflyten. Da internett kom, trodde man at «alle kunne bli sin egen redaktør». Det viste seg å stemme.
Idealister holder seg med et håp om at en annen verden er mulig. Ser vi mot det digitale liv, stemmer det. Der finnes det en annen verden for oss alle. Det er parallelle virkeligheter å finne overalt. Årets norske valgkamp fant sted i svært mange parallelle virkeligheter. Bruken av sosiale medier, podkaster og synligheten til ulike influensere var større og viktigere enn i noen valgkamp tidligere. Derfor er det ikke så merkelig at mange satt igjen med en følelse av at valgkampen var kaotisk, og at den manglet noen veldig tydelige saker som dominerte ordskiftet. I realiteten gir det ikke lenger mening å snakke om ett ordskifte, men om mange del-offentligheter. Disse kan fokusere på samme saker, men ofte med forskjellige perspektiver og tolkninger. For mediebrukere som bruker mange ulike kilder er dette en berikelse.
I dag kan ett enkelt menneske, kun ved hjelp av en telefon og noen apper, nå ut til flere enn etablerte medier klarer. Innhold uten filter, krav, kvalitetssjekk eller redaksjonelle mellomledd sendes rett til lommene våre. At samfunnet åpnes opp på denne måten, er både en styrke og en svakhet. Noen stemmer fungerer som nødvendige korrektiver, mens andre får uforholdsmessig stor plass eller formidler virkelighetsbilder som i liten grad stemmer overens med faktiske forhold.
Oppmerksomhet som valuta
I det nye medielandskapet foregår det en hard kamp om menneskets oppmerksomhet.
Det er denne kampen de tradisjonelle mediene taper. SSBs mediebarometer viser mye interessant – blant annet at som nyhetskilde er nettaviser og sosiale medier like store. Nesten 60 prosent av befolkningen benytter seg av disse to som nyhetskilder. De er i en særklasse sammenlignet med alle andre medier.
Videre viser mediebarometeret at vi bruker stadig mer av digitale medier. I snitt brukte befolkningen 4 timer og 35 minutter på internett en gjennomsnittsdag i 2024. «Lydmedier», som musikk og podkast, og «videomedier» som strømming, tar hver for seg rundt 80 minutter av en gjennomsnittlig nordmanns dag. Alle kategoriene har også til felles at det er de yngre i befolkningen som har høyest forbruk – særlig de mellom 16 og 24 år.
Oppmerksomheten er kapret av digitale medier. I tillegg er et vesentlig poeng hva oppmerksomheten vi retter mot disse mediene igjen styres mot når man først bruker dem. Når vi for eksempel brukes sosiale medier er det i stor grad algoritmer som styrer oss mot ulikt innhold.
Algoritmene favoriserer som regel sensasjonelt, splittende eller følelsesmessig ladet innhold. Algoritmene har heller ingen måte å forstå kontekst eller innhold på, men forsøker å maksimere oppmerksomheten vår til det som er mest populært blant flest mulig mennesker. Det styrer oss også mot det vi er forventet å like og bidrar dermed til å kunne skape ekkokamre der ens meninger og preferanser bare forsterkes.
Sosiale medier er på mange måter det motsatte av dialektikk. Dialektikk går ut på å la motstridende ideer møtes, undersøker dem kritisk og at man gjennom spenningen mellom dem kommer frem til en dypere eller mer helhetlig forståelse. Sosiale medier bidrar ofte til å forsterke standpunkter og forenkle konflikter enn å invitere til dialog.
Ser vi mot politikken er det ofte populister av ymse slag, på begge sider av det politiske spekteret, som får mest oppmerksomhet i det digitale rom. Innholdet her preges som regel av lettbeint, men polariserende innhold, ofte med stor vekt på identitetspolitikk. Likevel får ofte disse partiene eller politikerne, som gjør det skarpt i sosiale medier, sjelden mer enn 20 prosent. Alt tatt i betraktning er dette et betydelig mindretall av befolkningen, selv om høyrepopulister utgjør den største av de europeiske partifamiliene for tiden. Mest sannsynlig fordi de er dyktige til å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Hyperpolitikk
Forholdet mellom politikk og sosiale medier er noe å dvele ved. Evnen vår til å konsentrere oss sies å ha blitt svekket som en følge av sosiale medier. Innholdet vi ser på blir stadig kortere, og vi blir også stadig mer forstyrret av telefonen vår, med sine ulike apper, som naturligvis er skreddersydd for at vi skal bruke så mye tid som mulig på dem. Spørsmålet er om dette har implikasjoner for hvordan vi engasjerer oss politisk.
Det er i hovedsak denne dynamikken idéhistorikeren Anton Jäger peker på i sin bok Hyperpolitikk – at oppmerksomheten rettes intenst, men kortvarig mot ulike saker, før de simpelthen fordufter ut i ingenting. Hans tese er at samfunnet stadig er mer politisert, men at det politiske engasjementet blir stadig mindre institusjonalisert. Sosiale medier spiller en nøkkelrolle her. Vi kan engasjere oss langt enklere enn før, gjerne gjennom kommentarfelt, Facebook-grupper eller ved å gi tommel opp, men vi engasjerer oss dermed på en dårligere måte, en måte som gir mindre gjennomslag. Å få til endring, eller å drive med politikk, krever langsiktighet og organisering. Sosiale medier bidrar til å uthule grasroten. Mange vil kanskje være med i en Facebook-gruppe, men dersom man ikke egentlig organiserer seg, så leder det ikke til noe mer enn sinne og skuffelse.
Snarere enn å bli en bevegelse, ender man opp med å være individer som tilfeldigvis raser mot samme maskin. Som han skriver: «Det ene øyeblikket demonstrerer tusenvis av mennesker på en plass – det neste øyeblikket er de borte vekk, mens problemene og maktforholdene er som før, uforandrede og intakte.»
Det finnes helt klart eksempler på bevegelser som har startet gjennom sosiale medier, slik som Arkitekturopprøret eller #MeToo-bevegelsen, og opplever varig organisert engasjement og gjennomslag over tid, men mange slike bevegelser dør ut og er dermed å regne som «kunstgress» snarere enn genuine grasrotopprør. Og hvorfor nevner jeg dette? Fordi det henger sammen med oppmerksomheten vår. Sosiale medier som engasjement alene, fører sjeldent til noe godt. Da ender man opp med det Jäger kaller kaotiske vrimler, som ikke blir noe mer enn ad hoc-bevegelser med kort levetid.
Fragmentering er i detaljene
Å se på sosiale medier som et endetidstegn og en bølge vi må forsøke å holde tilbake er ingen god løsning. Det er kommet for å bli. I det lange løp har menneskeheten tjent på ny teknologi.
Mye som vokser frem i det nye medielandskapet holder dessuten høy kvalitet. Ulike plattformer bidrar også til å gjøre akademikere, offentlige intellektuelle og andre viktige stemmer mer tilgjengelige enn hva de ville vært uten. Idéen til denne artikkelen ville ikke kommet til meg om jeg ikke abonnerte på Substacken til Yashca Mounk, Persuasion, der Francis Fukuyama er en av mange bidragsytere.
Mellom linjene er det slik at koblingen mellom sosiale medier og fremveksten av den globale populismen speiler noen grunnleggende trekk ved selve samfunnsutviklingen. Samfunnet er mer fragmentert og individualisert enn det var før. Politikken og det nye medielandskapet følger denne grunnleggende utviklingen. Og dermed kan vi også si at de sosiale mediene på sett og viss gir et mer representativt og flertydig bilde av samfunnet enn hva du får av å kun se på NRK.
Dette har også NRK og andre tradisjonelle medier begynt å fange opp. De fleste debattene som blir tatt opp på NRKs Debatten, har som regel rast i sosiale medier i forkant. Årets bokfenomen, Martin Bech Holte, har gjestet de fleste av landets største podkaster, og dermed løftet en viktig debatt om problemstillinger som ellers gjemmes bort i Perspektivmeldingen. Det store problemet er ikke primært hva som rører seg i befolkningen, problemet er om de ulike del-offentlighetene aldri overlapper og at vi dermed ikke helt forstår hva som rører seg i befolkningen.
Det finnes mest sannsynlig bare en løsning for dem som forbanner seg over det nye medielandskapet: skap en egen plattform. Om man ikke tar i bruk de verktøyene som i dag fungerer best, blir det umulig å bryte gjennom lydmuren.
