Fukuyama og det postliberale

Artikkelen er hentet fra idéseksjonen i Minervas kvartalstidsskrift nr. 4/2022. Seksjonens tema er postliberalisme.

Francis Fukuyama er blitt stående som det intellektuelle symbol på det liberale demokratiets seier – den som sa at historien var slutt. 89-erne hadde seiret, som Christian Egander Skov sa i et intervju i Minerva. 89-erne er alle de som opplevede Berlinmurens fall og gikk inn i 1990-årene på en bølge av optimisme og fremtidstro. Jeg var en av dem. Med meg i bagasjen hadde jeg siviløkonomtittelen fra NHH, og der lærte man mye om markedets fortreffelighet og hvordan tilbud og etterspørsel fant hverandre i et kryss i diagrammet. Jeg er ikke gammel nok til å huske etterkrigstiden eller krigen, men jeg husker den kalde krigen, jernteppet og Sovjetunionen. Det gjør også Fukuyama.

Fukuyamas bakgrunn er spennende. Han studerte politisk filosofi og komparativ litteratur, og ble til slutt statsviter ved Harvard, med doktorgrad om Sovjetunionens utenrikspolitikk i Midtøsten. Han så hvordan kommunismen var i ferd med å gå i oppløsning, og skrev våren 1989 essayet The End of History, som i 1992 ble til boken The End of History and the Last Man. Boken er langt mer pessimistisk på liberalismens vegne enn virkningshistorien tilsier. Fukuyama selv sier at han tror mange bare har lest første del av tittelen og ikke boken. Fukuyama kom nemlig ikke fra en liberal tradisjon, og stemte ikke demokratisk før etter 9/11. Han fikk tidlig merkelappen neokonservativ, og det er ganske tydelig i denne berømte teksten om det liberale demokratiets seier. Dessuten peker boken frem mot en av liberalismens trusler, populismen.