DEBATT

Hvorfor var det akkurat Martin Bech Holte som satte fyr på debatten om hva Norge egentlig får igjen for oljerikdommen?

«Landet som ble for rikt» må tas på alvor

Lars Peder Nordbakkens mener vi er ufine, men vi mener at vår kritikk av Bech Holte er en påpekning av et helt konkret faktum.

Publisert Sist oppdatert
Lesetid: 2 min

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

Lars Peder Nordbakkens anklager oss i Minerva (21.10.) for å være ufine. I boken vår, «Vårt rike land», «assosierer» vi Martin Bech Holte – forfatteren av bestselgerboken «Landet som ble for rikt» – «med høyreekstreme idéstrømninger», hevder Nordbakken, og tillegger ham «koblinger og assosiasjoner som ikke gjenspeiler virkeligheten». 

Det som provoserer Nordbakken, er fremfor alt at vi i «Vårt rike land» påpeker en likhet mellom «Landet som ble for rikt» og Maga-bevegelsen. Det vi hevder, uten sammenligning for øvrig, er at de bruker samme argumentasjonsform. Begge bygger på en fortelling om nasjonalt forfall. Skylden for forfallet legger de på en udugelig elite. Fortellingen er dessuten kjennetegnet av at den appellerer til følelser og fornemmelser snarere enn til fornuft og fakta. Det eksplisitte målet er å legitimere et kraftfullt politisk kursskifte – i den norske boken omtalt som en «hestekur». 

Dette er ikke noe forsøk på å «koble» Martin Bech Holte til Maga, eller til andre som historisk har benyttet seg av samme potente retoriske formel. Det er en påpekning av noe vi mener er et helt konkret faktum. Vi er gjennomgående forsiktige med å spekulere på hvorfor boken er bygget opp akkurat slik. 

Vi skjønner at sammenligningen kan provosere. Martin Bech Holte er en intelligent og høflig mann. For den som kun har budskapet fra hans egen munn, som ikke kjenner bokens langt krassere form, virker sammenligningen lite treffende. For den som ikke følger fagdebattene, virker tolkningene hans sikkert tilforlatelige. Holte går dessuten i bresjen for å senke skatter og redusere offentlig pengebruk, tradisjonelle borgerlige kampsaker som også vi kan ha en viss sympati for. For den som tenker kun politisk, på hva som fremmer saken, er det sikkert logisk å mene at vi burde holdt kjeft.

Det ville være galt, mener vi. «Landet som ble for rikt» må tas på alvor som bok, i kraft av hva som faktisk står der. Det er ikke først og fremst hva den argumenterer for, men hvordan, som er poenget. Selve tilnærmingen, som altså, tross sine forskjeller, har likheter med Magas, går etter vårt syn langt utover enkeltstående faktafeil. Den bryter eklatant med etablerte norske saklighets- og objektivitetsnormer, slik vi argumenterer grundig for i «Vårt rike land». Dette må påtales, mener vi, uavhengig av hvor sympatisk eller velmenende forfatteren fremstår – i hvert fall når boken knuser alle salgsrekorder for norsk sakprosa.

Nordbakken mener tydeligvis at sammenligningen bommer. Vi har til gode å se overbevisende argumenter for dette.

(PS: For den som vil lese våre svar til Nordbakken om innovasjonsforståelsen i «Vårt rike land», viser vi til innlegget «Lite oppklarende om innovasjon» i Dagens Næringsliv 9.11.)

Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.

Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).

Powered by Labrador CMS