Prisen for Trumps Iran-strategi

Washington kan betrakte vedvarende økonomisk press som et mindre kostbart alternativ til en ny militæroffensiv mot det iranske regimet. For Gulfstatene er regnestykket mer komplisert. Økonomiene deres er i ferd med å hente seg inn etter krigens forstyrrelser, og fravær av nye amerikanske angrep gjenoppretter ikke nødvendigvis den forutsigbarheten handel og investeringer trenger.

Ifølge Axios fortalte utenriksminister Marco Rubio sine G7-kolleger at president Donald Trump inntil videre hadde valgt et tredje alternativ: verken nye militærangrep eller en fremforhandlet løsning, men fortsatt sanksjonspress og en sjøblokade rettet mot Iran. Denne tilnærmingen opprettholder presset mot det iranske regimet uten den umiddelbare risikoen ved en ny storoffensiv. 

Men de økonomiske konsekvensene stanser ikke ved Irans grenser. Vanlige iranere, som allerede er hardt rammet av krig og økonomiske vanskeligheter, kan oppleve ytterligere press på arbeidsplasser, priser og privatøkonomi så lenge restriksjonene vedvarer.

Krigens samlede kostnader er ikke det samme som kostnadene ved å videreføre denne strategien. Men de viser hvor mye som står på spill dersom en langvarig konfrontasjon forsinker normaliseringen av handel og investeringer.

Allerede betydelig

Gulfstatenes økonomiske regning er allerede betydelig. I en analyse datert 9. november anslår Allianz at det samlede bruttonasjonalproduktet i de seks medlemslandene i Golfrådet (GCC) vil falle med 4 prosent i 2026. Rapporten anslår en gjenoppbyggingsregning på rundt 200 milliarder dollar og et samlet produksjonsbortfall på 790 milliarder dollar i perioden 2026–2030 sammenlignet med den forventede utviklingen før krigen. Tallene måler forskjellige ting: Det siste er en prognose, ikke allerede realiserte tap. De bør ikke summeres til ett samlet tapsanslag.

Selskapenes egne opplysninger gjør de regionale anslagene mer konkrete. Etter iranske angrep mot Ras Laffan fortalte QatarEnergys konsernsjef til Reuters at 17 prosent av Qatars eksportkapasitet for flytende naturgass var satt ut av spill, med anslåtte årlige inntektstap på rundt 20 milliarder dollar. 

Emirates-konsernet rapporterte at resultatet etter skatt falt med 66 prosent i perioden april–september, mens omsetningen sank med 12 prosent sammenlignet med samme periode året før. Konsernet gikk fortsatt med overskudd. Det illustrerer både kostnadene ved forstyrrelsene og etablerte Gulfbedrifters evne til å tilpasse seg.

NYHET

Pluss

Pluss

Full gass på gass: Solvik-Olsen vil gi full gass og regjeringen åpner for gasskraft til datasentre

Utrygghet gjør handel dyrere

Kostnadene strekker seg også utover skadene på fysiske anlegg. Flyselskaper, hoteller og logistikkbedrifter er avhengige av pålitelige transportforbindelser. Allianz anslår at antallet turistankomster til Gulfstatene falt med 22 prosent i første halvår 2026. I juli opplyste forsikringsmegleren Marsh til S&P Global Energy at ekstra krigsrisikopremier for seilinger gjennom Hormuzstredet hadde steget til mellom 7,5 og 10 prosent av skipets skrogverdi. Dette var en situasjonsbeskrivelse, ikke en universell eller permanent sats, men den illustrerer hvordan utrygghet gjør handelen dyrere.

Risikoen er ikke borte. Reuters rapporterte 11. november, med henvisning til Washington Institute for Near East Policy, at 37 fartøyer ble rammet av angrep i og rundt Hormuzstredet i oktober. Samtidig tok eksporten av flytende naturgass gjennom stredet seg opp igjen. Flere iranske angrep, eller ny opptrapping fra en av sidene, kan gjøre det vanskeligere å normalisere skipsfarten gjennom Persiabukta.

Kommersiell risiko

Amerikanske tiltak mot Iran og iranske angrep på skipsfarten er forskjellige handlinger med forskjellig ansvar. Begge inngår likevel i en konfrontasjon som gjør fremtidsutsiktene mindre forutsigbare. Sanksjoner er ikke missiler, og en langvarig økonomisk presskampanje trenger ikke å føre til de samme ødeleggelsene som en ny krig. Men en sjøblokade tett på livsviktige handelsruter kan bidra til å opprettholde usikkerheten for landene som er avhengige av dem.

Europa er også utsatt for denne usikkerheten. 

EUs energiregulator ACER anslår at konflikten i Midtøsten økte Europas gassimportregning sommeren 2026 med mellom 18 og 33 milliarder euro for samme mengde gass. Ifølge ACERs oversikt var EUs gasslagre 75 prosent fulle 21. oktober, under historiske nivåer etter en langsom oppfylling gjennom sommeren. Vedvarende utrygghet kan opprettholde presset på europeisk industri og husholdninger gjennom vinteren.

Europa har også interesse av at Gulfstatene kommer på fote igjen. Ifølge Europakommisjonens oversikt nådde varehandelen mellom EU og GCC-landene 165,7 milliarder euro i 2025. Europeiske selskaper deltar i prosjekter innen infrastruktur, transport og økonomisk diversifisering i Gulfstatene, mens investorer fra regionen er viktige partnere internasjonalt. En langvarig fastlåst konflikt skaper kommersiell risiko. Samtidig kan regionens satsing på mer robust energi-, transport- og digital infrastruktur åpne nye muligheter for samarbeid, slik en analyse fra Atlantic Council peker på.

Var allerede planlagt

En mindre synlig kostnad er behovet for å revurdere investeringsprioriteringene. Allianz anslår nye utgiftsforpliktelser på mellom 380 og 400 milliarder dollar når Gulfstatene fremskynder investeringer i alternative eksportkorridorer, strømnett, vannforsyning, transport, forsvar og datasentre. Noen prosjekter var allerede planlagt, og mye av pengebruken kan styrke konkurranseevnen på lang sikt. Men ressurser som brukes til å beskytte infrastruktur, kan ikke samtidig brukes på andre utviklingsambisjoner. Krigen påvirker ikke bare hva Gulføkonomiene bygger, men også når de gjør det.

Finansieringen av denne omstillingen stiller regjeringer med betydelige reserver og stor lånekapasitet overfor strategiske valg. I samme rapport anslår Allianz at Gulfstatenes samlede offentlige budsjettunderskudd vil beløpe seg til 475 milliarder dollar i perioden 2026–2030, og at ny gjeldsutstedelse utover refinansiering vil utgjøre 301 milliarder dollar. I tillegg kommer bruk av reserver og andre finansieringskilder. Spørsmålet er hvordan ressursene skal disponeres samtidig som landene opprettholder fremdriften i arbeidet med å gjøre økonomiene mer mangfoldige.

Færre alternativer

Gulfstatene står heller ikke overfor identiske utfordringer. Som Allianz beskriver, kan Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater føre deler av energieksporten utenom Hormuzstredet. Qatar, Kuwait og Bahrain har færre alternativer. Oman har fått nye muligheter som alternativt handelsknutepunkt. Enkelte produsenter kan også dra nytte av høyere priser og sterkere raffineringsmarginer: Aramco rapporterte et justert nettoresultat på 31,2 milliarder dollar i tredje kvartal, mot 28,6 milliarder året før, en økning på om lag 9 prosent. Disse forskjellene har betydning. Det har også de betydelige ressursene Gulfstatenes regjeringer setter inn for å håndtere konsekvensene.

Diplomatiet viser også at landene selv kan påvirke utviklingen. Axios beskriver Qatars meklingsarbeid og motstanden mot nye angrep i de fleste Gulfstatene. Interessen deres handler om mer enn å unngå nye angrep. Den handler om å bevare de rammevilkårene som kapital, skipsfart og ambisiøse økonomiske programmer er avhengige av.

Vedvarende press kan føre til innrømmelser fra det iranske regimet eller kjøpe tid til forhandlinger. Men uten et troverdig diplomatisk mål risikerer strategien å forlenge usikkerheten som Gulfstatene bruker store summer på å redusere. Washington kan velge sine pressmidler. Gulfstatenes regjeringer må uansett fortsette å ta langsiktige økonomiske beslutninger. En vurdering av Trumps tredje alternativ bør derfor ikke bare spørre om det endrer Teherans vurderinger, men også om det gir regionen større stabilitet og letter byrdene for menneskene som lever med konsekvensene.