For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Integreringsdebatten handler også om jenters og kvinners frihet. Høyre må lede kampen mot negativ sosial kontroll og stille krav som frigjør, skriver innleggsforfatterne.
Frihet er ikke noe man kan velge bort på vegne av døtrene sine. Likevel er det akkurat det som skjer hver dag i Oslo: Jenter som ikke får velge utdanning, kjæreste, venner og framtid, fordi familiens ære og miljøets forventninger bestemmer for dem.
Boken til Anders Magnus klarte å sette fyr på integreringsdebatten – igjen. Temaene som ble tatt opp, var islam, æreskultur og norske verdier. Boken retter oppmerksomhet mot hvordan islam, som er tett knyttet til æresnormer for kvinner, spiller en sentral rolle i hvordan sosial kontroll over kvinner utøves i mange muslimske miljøer.
Den norske debatten om en utilstrekkelig integreringsprosess og kritiske synspunkter på hindringene møtes ofte som islamofobi og rasisme. De ledende politiske partiene har et ansvar for utviklingen og må ta dette ansvaret. Vi er langt på overtid. Det innebærer at vi må være ærlige om utfordringene og stille krav til alle som inngår i, og som vil være en del av, vårt fellesskap.
Dette skal ikke være en debatt om religion. Frihet er ikke et tilbud man kan velge bort på vegne av barna sine eller kvinnene i familien. Frihet er en grunnleggende rettighet som forplikter oss alle. Likestilling er ikke en verdi vi bare feirer 8. mars – den skal også gjelde i klasserommet, i svømmehallen, på leirskolen, i arbeidslivet og hjemme ved kjøkkenbordet.
Anders Magnus beskriver i Innvandringens skyggesider (2026) hvordan berøringsangst på venstresiden og i deler av pressen har sviktet jenter som utsettes for religiøs kvinneundertrykking. Venstresidens frihetsideal er hult og gjelder i praksis ikke for minoritetskvinner og -jenter, fordi de ikke vil ta tak i problemstillingene, men bare snakker om dem.
Almir Martin, tidligere minoritetsrådgiver i IMDi, beskriver i Integreringen som ikke gikk seg til (2025) en hverdag flere steder i Osloskolen preget av barnehijab, bønnerom, halal-krav og et selvutnevnt «ramadan-politi».
I 2025 mottok hjelpetjenestene 2 845 henvendelser om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Regjeringen kaller det rekordhøyt og erkjenner store mørketall. Da holder det ikke å si «slik kan vi ikke ha det», slik ordfører Anne Lindboe gjorde i Aftenposten 21. oktober, og pådro seg kritikk av Anders Magnus for det. Ord uten handling er også en form for berøringsangst. Når det er sagt, vil vi minne om at Oslo Høyre i byråd har sikret ressursteam mot æresvold i alle bydeler og en forpliktende handlingsplan som binder skole, helse, barnevern og politi sammen. Det er viktige skritt. Lik rett til svømmeopplæring i Osloskolen er et annet. Men vi er ikke i mål.
Et verdikonservativt parti skal forsvare familien, individet og det frivillige fellesskapet, men ikke støtte patriarkatet eller familien mot individet. Mennesket er mer enn medlem av en gruppe, og vi må være tydelige på at ingen far, ektemann, storebror, imam eller klan skal ha rett til å disponere over en jentes eller kvinnes liv med bakgrunn i religion eller tro. Religionsfrihet betyr frihet til å tro, ikke frihet til å tvinge andre til å leve etter din tro.
Barns rett til frihet og deltakelse i samfunnet må veie tyngre enn foreldres rett til å skjerme dem fra fellesskapet, og tyngre enn gruppers rett til å opprettholde egne æresnormer. Vi er for foreldrerett, men ikke for foreldrerett til å isolere barn fra norske fellesarenaer, norsk språk og norsk likestilling. Vi er for religionsfrihet, men ikke for en religionsfrihet som brukes til å begrense andres frihet.
Dette spørsmålet har ingenting med rase eller etnisitet å gjøre. Det må slås ettertrykkelig fast hver gang rasismekortet trekkes i forsøk på å unngå disse spørsmålene i integreringsdebattene.
Negativ sosial kontroll i alle miljøer, også i strengt religiøse kristne miljøer, i lukkede sekter og i klanstrukturer, skal behandles likt. Enhver maktstruktur som bruker religion, ære eller kultur til å begrense individets frihet, bør rammes av den samme kritikken.
Anders Magnus viser til uttalte problemer i Groruddalen, men også i Gamle Oslo, på Grünerløkka, Tøyen og Grønland melder ungdomsskoler om jenter som trakasseres fordi de ikke bruker hijab. På vestkanten og på Nordstrand forteller helsesykepleiere om en stillere kontroll: Jenter tar av seg hijaben på vei til skolen og på igjen på vei hjem. De våger ikke å vise seg uten hijab i sine egne hjem.
Prisen for sosial kontroll betales av jenta som ikke får dra på klassetur, gutten som ikke tør å fortelle at han er homofil, ungdommen som forventes å gifte seg innen sin egen klan og kvinnen som nektes norskkurs av sin ektemann. De bor i Norge, men får ikke leve med den friheten vi andre tar for gitt.
Vi må tydeliggjøre at rettigheter og plikter henger sammen. Det gjelder for alle som bor og oppholder seg i landet vårt. Dette er grunnmuren som det norske tillitssamfunnet er bygget på.
I januar i år foreslo Høyre på Stortinget innføring av en borgerkontrakt for innvandrere, hvor den som kommer til Norge, skulle lære norsk, få kunnskap om historien, demokratiet, verdiene og arbeidslivet, og som arbeidsfør aktivt søke jobb eller utdanning. Borgerkontrakten skulle tydeliggjøre både rettighetene og pliktene ved å bli en del av det norske samfunnet.
Dette forslaget ble nedstemt av venstresiden i mai i år – og fikk heller ikke støtte av FrP fordi den ikke gikk langt nok! Vi mener en slik borgerkontrakt må fremmes på nytt og tilpasses dagens virkelighet og debattklima.
Men det er også etter ankomst, og ved bosetting, at kontrakten virkelig må følges opp – der livet leves, i barnehagen, på skolen og i møtet med foreldre.
Kjersti Stenseng (Ap) skal ha ros for å erkjenne på Debatten for et par uker siden at regjeringen har vært naiv. Men naivitet erkjennes ikke med nye formuleringer og ønske om å stramme inn. Den erkjennes med ny politikk som settes ut i livet.
Høyre kan ikke være partiet som bare er litt strengere enn Ap. Forskjellen må være prinsipiell, ikke bare i grad: For Ap er integrering i hovedsak et velferds- og ressursspørsmål. For oss i Høyre er integrering i like stor grad et spørsmål om frihet for individet og frie individer som bidrar i samfunnet. Realisering av frihet krever plikter, deltakelse og grenser for gruppepress.
Høyre er partiet som tør å si at frihet krever noe av oss alle. At man lærer språket, at man sender barna sine på fellesarenaene, og at man lar døtrene sine og kvinner velge sitt eget liv. Det er ikke intoleranse. Det er selve forutsetningen for et åpent og inkluderende samfunn – også for alle de jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som vil bo her i landet vårt.
Vi som står bak dette innlegget, foreslår at Høyre utarbeider tiltak for å sikre:
Et fritt barn: Ingen fritak fra fellesundervisning av religiøse eller kulturelle grunner. Ingen hijab for barn under 12 år i barnehage og skole. Trakassering for å ikke bruke hijab er mobbing.
En fri kvinne: Individuell rett og plikt til norsk til B1. Ingen kan fritas fordi ektefellen nekter. Tolk begrenses, men beskyttelse styrkes.
En kontrakt som gjelder: Borgerkontrakt for alle, med både rettigheter og sanksjoner, og en kommune som faktisk følger opp ved brudd.
Frihet skal tilhøre alle og er ikke noe man kan velge bort på vegne av andre.