Sanna: – Ta plass! Si ifra! Hvis mannen din elsker deg, vil han støtte deg.

Kjære Sanna,

Takk for din ærlige samlivsspalte! Her er mitt spørsmål:

Når jeg reflekterer tilbake på mine parforhold, så er det ett fellestrekk jeg har lagt merke til: Jeg har vært opptatt av å være grei, snill, omtenksom og bidra rent praktisk med alt jeg kan. Jeg har trodd at det har gjort meg attraktiv. Men etter flere tiår har jeg snarere forstått at det å sette parforholdet og familien først, gjør at jeg går «i ett med tapeten». En slik person er lett å overse og tråkke på, og lett å irritere seg over.

Du er en dame med bein i nesa! Hvordan finner du krefter til å mene så mye? Og stå stødig i det, selv om mange er uenige. Hvordan kan jeg sette grenser, i forhold til mann og barn; si hva jeg mener og hva jeg vil, i mye større grad? Det er vanskelig å endre seg og så mye enklere å fortsette å gå på autopilot i rollen som den snille og oppfordrende moren og ektefellen.

Med vennlig hilsen

Sara (47), dame som går i ett med tapeten

****

Kjære Sara,

Tusen takk for ditt spørsmål. Det var sårt å lese, men også gjenkjennelig.

Før jul snakket jeg med en god venninne av meg. Hun har vært gift i 20 år. Igjen skulle hun feire jul hos mannens slekt i New York. Hun fortalte hvor tungt det var å reise til New York med tre små barn og tilbringe to uker i en liten leilighet på Manhattan med mann, tre barn, mannens søster og hennes barn, samt en halvdement svigermor. «Og du vet, det er New York. Det er enda verre enn Oslo. Det går 100 dollar bare man puster luften i Central Park.» Jeg bare måpte: «Det der er jo helt galskap! Hvorfor sier du ikke ifra? Hvorfor sier du at du ikke vil være med på det?» Det var helt uforståelig for meg at hun ble med på en slik tur.

SANNA INTERVJUER:

Pluss

Pluss

– Vi gjør elevene en bjørnetjeneste hvis vi gjør det for komfortabelt for dem

Men saken er at venninna mi er ikke vant til å si ifra. Akkurat som deg. «Det er jo familien min. Det er mannen min som spør», sier hun.

Jeg er i den motsatte enden. Jeg har alltid forsvart mine grenser og min energi. Suges jeg ut av et opplegg (hvis jeg hadde vært to uker i New York med tre små barn og mannens familie, hadde jeg trengt fire uker med ferie alene etterpå), sier jeg at ikke er med på det. Jeg går heller ikke med på å dra på en liten familiehytte i påskefjellet med hele svigerfamilien – det er jo en katastrofeoppskrift. Jeg kan være med, og har vært med, om det bare har vært egen mann og egne barn, men kommer det en eneste person utenfra, så må man hele tiden være en bedre versjon av seg selv – og det tapper meg for energi.

I mitt første ekteskap var jeg gift med en mann som ikke sa ifra – før det var for sent. Det var vanskelig for ham å si nei, både overfor meg og overfor barna. Han ble sugd ut – og fant redningen utenfor ekteskapet. Han ble riktignok sugd ut der også, men det er en annen historie.

Jeg tror altså at vi til en viss grad snakker om et personlighetstrekk og til en viss grad om en øvelsessak. Du, min venninne og denne gode gamle eksmannen av meg er mer føyelige typer, men det betyr ikke at dere er dømt til å være slik resten av deres liv og ved alle anledninger. Dere kan øve å si ifra.

Jeg vil rose deg for at du setter parforholdet og familien først. Det er tross alt veldig vakkert og viktig, og det må du gjerne fortsette med. Men du kan kanskje snu måten du tenker på? Ved å artikulere dine ønsker og behov høyere, vil det også gå bedre med familien og parforholdet. Jeg husker at min eksmann ble et selverklært martyr. Han gikk rundt og sa hele tiden: «Jeg ofrer meg, jeg ofrer meg.» Det må du for all del unngå, det har ingen godt av! 

Jeg har aldri ofret meg. Når jeg sier blankt nei til slitsomme opplegg som gjør meg utslitt, er jeg jo en mye blidere kone og mor. Jeg hadde ikke vært en veldig god kone og mor om jeg måtte tilbringe to uker i New York eller en uke på fjellet med svigers og hele pakka. Mitt velvære er alltid avhengig av muligheten til å trekke meg unna, og det har jeg prøvd å lære alle mine barn og ektemenn. 

Hvordan finner jeg krefter til å mene så mye? Jeg tror det kommer nettopp av at jeg beskytter min energi. Jo mer jeg er alene og i stillhet, dess flere ideer og energi får jeg. Å kunne mene noe og å kunne eksitere som et selvstendig tenkende og menende subjekt utenfor familien gir meg også krefter. Jeg er velsignet slik at jeg er ganske lite nevrotisk: Jeg bryr meg i liten grad hva andre mener. Det kan selvsagt slå andre veien: Man kan være så lite nevrotisk at man blir hensynsløs. Jeg forsøker å være hensynsfull når det gjelder dem jeg er glad i. Det er også bare deres mening som betyr noe for meg. Som de sier på Instagram: 

Don’t take criticism from people you would never go to for advice.

Start i det små. Bestem middagen i morgen, helgeaktiviteten til uken, feriereisemålet neste sommer. Øv deg opp på små ting og ta stadig større plass i parforholdet og familien. Og hva med en ærlig og åpen samtale om nettopp det med både mannen og barna? Si at du har vært stille lenge, men at du nå skal bli hørt. Si at du føler at du blir oversett og tråkket på, men at du ikke vil at det skal fortsette slik. Hvis mannen din elsker deg, vil heller ikke han at det skal fortsette slik. Han vil gi deg rom til å ta plass.

Som Sam sier til Charlie i boken (og  filmen) «The Perks of Being a Wallflower»: 

You can't just sit there and put everyone's lives ahead of yours and think that counts as love. You just can't. You have to do things.

Lykke til! Stå på (ditt)!

Sanna