For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Folkerett med muskler er ikke naivitet, men Norges egeninteresse
Den siste tids internasjonale hendelser viser hvor viktig det er med en utenrikspolitikk som både står imot diktatur og holder fast ved folkeretten. Europa må bygge seg opp for å tilby denne tredje veien.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I en stadig mer brutal internasjonal situasjon opplever vi at verdenspolitikken i økende grad reduseres til et enkelt enten‑eller: hvis ikke du støtter Trumps ulovlige militærbruk, så heier du i praksis på grusomme diktatorer som Khamenei og Maduro. Dette er naturligvis helt urimelig. Venstres støtte til sivilbefolkningen i Iran og Venezuela er krystallklar. Men i krigens blodtåke blir nyansene gjerne det første offeret.
Nettopp derfor er det viktig at Europa og Norge, slik Venstres partileder Guri Melby nylig har pekt på, utvikler en tredje vei: en utenrikspolitikk som både tar et tydelig oppgjør med diktatur og overgrep, og som samtidig holder urokkelig fast ved FN, folkeretten og beskyttelsen av sivile.
Norge er et lite land. Vår sikkerhet og vårt handlingsrom har i mange år bygget på en regelstyrt verdensorden, der makt begrenses av rett. Når folkeretten undergraves, svekkes også den beskyttelsen små stater er helt avhengige av. Disse poengene kan oppleves kjedelige og utdaterte, men alternativet er en verden der den sterkestes rett rår. Det er ikke i Norges interesse.
Samtidig er det ingen tvil om at befolkningen i land som Iran og Venezuela i mange år har levd under brutal undertrykkelse. FN og internasjonale menneskerettighetsorganer har dokumentert systematiske overgrep, vilkårlige fengslinger, tortur og knusing av sivilsamfunn. I Venezuela beskrives situasjonen som en av de mest alvorlige menneskerettighetskrisene i nyere tid, og i Iran advarer FN nå om at krig og unntakstilstand kan bli brukt som påskudd for ytterligere intern undertrykkelse.
Vi mener likevel at å stå opp for folkeretten er fullt forenlig med å stå i solidaritet med disse menneskene.
Det finnes nemlig svært få eksempler på at vilkårlige angrep på andre land, uten et internasjonalt folkerettslig forankret mandat i ryggen, har ført til varige positive konsekvenser for sivilbefolkningen i landet som blir angrepet. Vi ser konsekvensene i Iran, og de er grusomme. Angrepet som traff en jenteskole i Minab, ifølge stadig flere kilder av en amerikansk missil, er rapportert å ha drept over 175 mennesker, de fleste barn. FN har omtalt hendelsen som «absolutt horribel» og krever en rask, uavhengig og grundig etterforskning.
Barn på vei inn i klasserommet kan aldri bli en «akseptabel konsekvens» av militær eskalering. Blant annet derfor er det så viktig å ha et fungerende internasjonalt system som kan holde autokrater i sjakk når vedkommende får lyst til å gjennomføre et nytt militærangrep for å oppnå egne politiske ambisjoner.
At store deler av sivilbefolkningen i Iran og Venezuela – for ikke å snakke om diasporaene – er positive til angrepene så langt, og at de håper på at ambisjonene til Trump, Netanyahu og andre involverte handler om et ektefølt engasjement for fred, frihet og demokrati, er forståelig i lys av den forferdelige hverdagen de har måttet holde ut altfor lenge. I mangel på involvering fra det internasjonale samfunnet er det lett å skjønne at det meste nå kan virke som bedre alternativer.
Vi er likevel – dessverre – ganske trygge på at motivasjonen for angrepene har null og niks med omtanke for sivilbefolkningen å gjøre.
Hva det egentlig bunner i får vi kanskje aldri vite. Noen eksperter foreslår personlig korrupsjon, krig som verktøy for å undertrykke eget demokrati, eller et ønske om å få fokus vekk fra Epstein-filene, noen snakker om «strategisk nektelse», andre tror det handler om olje – vi vet ikke.
Det vi imidlertid er helt sikre på, er at det hverken er i Norges, eller noen andre små lands, interesse å delta i, eller å legitimere, folkerettsstridig krigføring.
Derfor må den europeiske tredje veien, som Gurl Melby tok til orde for, være mer enn bare gode ord. Skal Europa være et reelt alternativ både til diktatur og til lovløse militære snarveier, må vi også bygge økonomisk, militær og teknologisk styrke. Den liberale verdensorden og verdiene våre må kunne forsvares – også med makt, når det er nødvendig. Vi må ha noe konkret å tilby mennesker som lever under undertrykkende regimer: beskyttelse, støtte, kommunikasjon og reelle alternativer. I dag er Europa for svakt og for fragmentert til å spille denne rollen fullt ut. Målet for både Norge og Europa må være å bli relevant – også for iranere og venezuelanere som kjemper for frihet.
Våre byer – Oslo og Drammen – består av mennesker fra hele verden. Nettopp derfor må vi kunne vise solidaritet med mennesker som kjemper for frihet og rettigheter – uten å gi slipp på prinsippene som beskytter sivile, og uten å forlate FN-sporet og folkeretten, men med troverdighet til å bygge det opp.
