KOMMENTAR
De to blir ofte trukket frem som hovedutfordrerne til å ta over MAGA-stafettpinnen etter Donald Trump: Og de to siste årene har visepresident JD Vance og Marco Rubio levert hver sin tale under sikkerhetskonferansen i München, men til svært ulik europeisk respons.
Vances tale ble sett på som en slags ufortjent nekrolog over Europa, og nær en transatlantisk skilsmisseerklæring. Marco Rubio, på sin side, «la an en helt annen tone», som Aftenposten skrev.
Så forskjellige var derimot ikke de to talene. Det er først og fremst i sentiment de to skiller seg. Rubio rammet inn sin kritikk som et forsøk på å forsvare et felles verdifellesskap mellom Europa og USA, mens Vance satte spørsmålstegn ved om dette fellesskapet i det hele tatt eksisterer lenger.
Europa kan klappe eller bue over slike taler, men konklusjonene vi må trekke er faktisk forbausende like – enten det er Vance eller Rubio som blir Trumps arvtagere.
Både Vance og Rubio er temmelig alarmistiske i sitt syn på truslene Europa står overfor. Og det er ikke i første rekke Russland: Begge beskriver massemigrasjon som en krise for vestlige samfunn. Vance sa at det ikke finnes noe som er «mer kritisk enn massemigrasjon». Rubio omtaler «en bølge av massemigrasjon som truer samholdet i våre samfunn, opprettholdelsen av vår kultur, og våre folks fremtid».
Selv om Rubios tale ble sett på som en transatlantisk håndsrekning, sier han altså rett ut at migrasjonen utgjør «en mer akutt trussel mot samholdet i våre samfunn og en trussel mot selve sivilisasjonen». Det er tydelig at både Rubio og Vance snakker ut fra den samme grunnholdningen vi har fått systematisk presentert i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien fra USA, som advarer mot «en reell og truende sjanse for sivilisatorisk utslettelse» i Europa.
Og Russland? Tanken synes vel å være at bare vi får orden på det USA mener trusselen, er Russland ingen match for Europa. Det spørs om alle forsvarsplanleggere i Europa ser det helt likt.
De to talene knytter altså sikkerhetspolitikken direkte til et sivilisasjonsprosjekt. Vance spør retorisk om Vesten lenger vet «hva vi i det hele tatt forsvarer» og spør: «hva er visjonen som motiverer vårt sikkerhetsforbund». Rubio svarer i sin tale på et slikt spørsmål ved å hevde at «hærer kjemper ikke for abstraksjoner; hærer kjemper for en nasjon».
Forskjellen er, som nevnt at Rubio slår fast at «vi er del av samme sivilisasjon – vestlig sivilisasjon». Vance er enig, men spør om vi (primært Europa) er beredt til å «føre vår felles sivilisasjon i en ny retning».
I begge talers tilfelle, ligger det en trussel om at USA ikke vil se seg tjent med å forsvare Europa for enhver pris. Til tross for ovasjonene, sier også Rubio at USA har «ingen interesse i å være høflige forsvarere av Vestens organiserte nedgang» I dette ligger det også, i begge talene, en tydelig dreining vekk fra tanken om en regelstyrt verdensorden basert på folkerett.
Til slutt: Begge slår fast at det finnes et samhold. Vance sier «jeg tror grunnleggende sett at vi er på samme lag», mens Rubio sier «USA og Europa hører sammen».
Noe som skapte betydelig bestyrtelse ved Vances tale, var hans indirekte støtte til ytre høyre-partier i Europa. Han ytret riktignok bekymring på vegne av «populistiske partier både til høyre og venstre», men i sammenheng med det øvrige MAGA-prosjektet, er det lite rom for å tolke det som noe annet enn en indirekte støtte til systemkritiske høyrepopulistiske krefter i Europa.
Dersom deres rett til politisk deltagelse ikke kan sikres, «er det ingen ting USA kan gjøre for dere», sa Vance.
Men heller ikke Rubio kan fritas for et slikt ledetog. Det første den amerikanske utenriksministeren gjorde etter å ha vært i München, var å besøke Slovakias statsminister Robert Fico og Ungarns statsminister Viktor Orbán – de to mest fremtredende av Europas høyrepopulistiske sorte får.
Hvorfor reagerer så mange europeiske kommentatorer og politikere så ulikt på talen? Kanskje har vi løpet av året som er gått, vendt oss til at dette er USA nå: Vi har lest sikkerhetsstrategien, vi blir ikke lenger sjokkerte. Det er en delforklaring.
En annen forklaring handler om det nevnte sentimentet – en vag, men reell følelse. Opplevelsen er at Vance kom mindre for å forsøke å redde et transatlantisk samarbeid, og mer for å spotte Europa, og gi oss skylden for samarbeidets endelikt.
Det kan være noe reelt i denne forskjellen. Også om Vance og Rubio gjentok lignende talepunkter – det må man også tross alt forvente, for de uttaler seg ikke som privatpersoner – kan sentimentet ha betydning for hvordan en president Vance eller en president Rubio ville forholde seg til Europa. Ikke minst når spenningspunkter oppstår, har det noe å si om man faktisk ønsker å finne løsninger eller ikke.
Og om det faktisk skulle bryte ut en konflikt med Russland, vil spørsmålet om hvordan artikkel 5 skal forstås kunne formes av hva presidenten til en hver tid føler at den bør forstås.
Men for et Europa som spør seg selv hvordan man skal respondere, er svaret uansett det samme. I begge tilfeller formes det av at det vi ser, er at USA trekker seg tilbake, at deres støtte kommer med flere betingelser – noen av dem problematiske; og at de vil henvende seg på en annen måte til krefter i Europa som vi er vant til å se som truende. Det formes også av hva USA selv sier de forventer: et mer «voksent» Europa – med egne muskler, tydeligere grenser og mindre avhengighet av multilaterale ritualer. USA ser i økende grad sin militære garanti som betinget av europeisk handlekraft. Men det betyr også at det USA sier at de ønsker av Europa, i stor grad er det samme som det vi i alle tilfeller må levere nettopp fordi USA trekker seg ut og fordi den regelstyrte verden, i den form den har hatt de siste tiårene, nå ligger bak oss.
Enten det er Vance som spør om hva vi egentlig forsvarer og advarer mot ledere som «løper i frykt for sine egne velgere», eller Rubio som hyller «vestlig sivilisasjon» og sier at amerikanerne ikke vil være «høflige forvaltere av Vestens organiserte nedgang», er retningen den samme: Washington vil ha et Europa som både tåler og lever med et hardere, mer konfliktfylt verdensbilde, og som i langt større grad forsvarer egne grenser, egen industri og egen kultur selv. Og i ganske stor grad er konsekvensen av at USA trekker seg unna, at Europa må levere på mye av dette, ikke først og fremst for å tilfredsstille USA, men for å klare seg uten dem.
Vi må få lov å håpe på at fremtiden bringer amerikanske presidenter som snakker varmere ikke bare om vestlig sivilisasjon, men også om det liberale demokratiet og om de konkrete, transatlantiske samarbeidene. Rubios versjon av den amerikanske sikkerhetsstrategien åpner litt mer for en slik mulighet enn Vances. Men i bunn og grunn formidler de det samme amerikanske prosjektet til Europa.
Og om europeere velger å sette sin lit til den milde eller den mer brutale versjonen av dette prosjektet, endrer ikke kjernen i budskapet – og heller ikke regningen som til slutt havner på Europas bord.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
