«Folkerepublikken Narva» – virtuell separatisme på Europas yttergrense

Frokost klokka åtte. Den estiske byen Narva stormes klokka ni, før lunsj. Ettermiddagen går til å besette resten av Ida-Viru-fylket. Om kvelden skal det feires med konserter av den regimevennlige, russiske rapperen Akim Apachev og den norske black metal-artisten og høyreekstremisten Varg Vikernes, alias Burzum.

Slik lyder dagsplanen for «Narva-militsen», publisert i telegramkanalen «Folkerepublikken Narva». Kanalen har promotert opprettelsen av en slik «republikk» i det nordøstlige hjørnet av Estland siden starten av mars – med flagg, våpenskjold og nasjonalsang. Selv hevder bakmennene at de ikke er separatister, men bare ønsker forhandlinger om autonomi. Likevel oppfordrer de folk til ikke bare å distribuere flygeblader, men begå sabotasje og forberede seg på væpnet forsvar mot estiske myndigheter med hjelp fra den russiske hæren.

Les også:

Pluss

Pluss

Russiske influencere: Er vi forberedt?

Nils August Andresen

Ida-Viru er det eneste estiske fylket med russisk flertall. Likhetene med de to russiskkontrollerte «republikkene» som ble opprettet i Ukraina våren 2014 er såpass tydelige at «Folkerepublikken Narva» har vakt internasjonale oppmerksomhet etter at faktasjekkerne Propastop omtalte den 11. mars. For en måned siden omtalte den tyske avisen Bild den som mulig forberedelse til en russisk invasjon.

Omtalen står i skarp kontrast til estiske medier og etterretning, som har avviste det hele som «nonsens» og i stedet pekt på det amatørmessige i hele prosjektet. Utover «nasjonale» symboler og den omtalte dagsplanen, består nemlig innholdet i Telegram-kanalen i stor grad av memer, dårlige AI-bilder og latterliggjøring av estiske myndigheter, som beskyldes for å spre ufundert Russlandsfrykt.

Da en en journalist fra avisen Postimees infiltrerte en lukket chatgruppe for et par uker siden, ved å utgi seg å være en havnearbeider fra den hovedsakelig russiskspråklige byen Sillamäe, fant hun bare to andre aktive medlemmer. Den ene var administrator, den andre presenterte seg som som en «motstandskjemper» fra Tallinn. «Det er fullt mulig at vedkommende jobbet for en annen avis, eller for sikkerhetstjenesten», skrev journalisten, som konkluderte med at den trolig ble drevet fra St. Petersburg-området. Og siden bakmennene tigget om bidrag i kryptovaluta, mottok den neppe noen form for økonomisk støtte fra russiske myndigheter eller oligarker, slik de to østukrainske «republikkene» gjorde fra tidlig av.

Postimees trakk også linjer til like marginale initiativer i Litauen og Kasakhstan, samt til en annen og mer militant kanal som agiterte for separatisme i det delvis russisktalende Latgale-distriktet i Latvia høsten 2024. Ifølge latviske journalister ble denne kanalen mest sannsynlig drevet fra Russland eller Belarus, av en person med liten forståelse for latviske forhold. Innholdet tydet på at vedkommende hadde tilknytning til den fascistiske «nasjonalbolsjevikske» bevegelsen, og kjempet på russisk side i Ukraina.

«Narva is next»?

Siden krigen i Ukraina begynte i april 2014, har flere advart om Narva som neste konfliktpunkt – en advarsel byen har prøvd å snu til noe positivt, ved å ta i bruk «Narva is next!» som slagord for en kampanje for å få Narva valgt til europeisk kulturhovedstad. Men tross forsøk på å gjøre Narva «kul», er arbeidsledigheten fortsatt høyere enn andre steder, selv om en ny fabrikk for sjeldne jordarter lover tusen nye arbeidsplasser når den står ferdig.

Selv om Narva er Estlands tredje største by, med rundt 52 000 innbyggere, var det stort sett bare historisk interesserte som hadde hørt om den før 2014. Her vant svenskekongen Karl XII en stor seier over tsar Peter I i november 1700 – bare for å tape Narva og resten av Estland til Russland ti år senere.

I 1919 vant Estland selvstendighet sammen med de to baltiske nabolandene Latvia og Litauen. Men allerede i 1940 ble landene okkupert på nytt av sovjetiske styrker, etter at Hitler og Stalin hadde delt Øst-Europa mellom seg. De satte inn nye myndigheter, som raskt «bad» om å bli annektert – samme oppskrift som senere ble brukt på Krym og i andre okkuperte fylker.

I februar–august 1944 ble Narva åsted for harde kamper mellom tyskerne og den fremrykkende røde armeen. Mesteparten av den historiske byen ble jevnet med jorden. Det som reiste seg igjen, var en annen by på mer enn én måte. Mesteparten av befolkningen flyktet under kampene, og ble nektet å vende tilbake. I stedet ble Narva en «russisk» industriby med tette bånd til den andre siden av grenseelven.

Les også:

Pluss

Pluss

– Europa trenger en fandenivoldsk innstilling

Andelen etniske estere i Estland sank fra 90 til 65 prosent i sovjetisk tid, grunnet deportasjon, flukt og et stort antall russisktalende arbeidsinnvandrere. Narva skiller seg likevel ut ved å være over 95 prosent russisktalende. Av disse har litt under halvparten skaffet seg estisk statsborgerskap, 36 prosent er russiske statsborgere, og 14 prosent – de fleste eldre – er statsløse med såkalt «grått pass». Likevel identifiserte bare 28 prosent av russisktalende seg utelukkende som russere i en undersøkelse fra 2023, mens 68 prosent anså seg som estisk-russiske eller russisktalende estere.

Sjokk og vantro

De fleste i Narva reagerte med sjokk og vantro på den russiske fullskalainvasjonen i Ukraina i februar 2022. Holdningene demonstrerte en dyp generasjonskløft, og om folk fikk nyheter fra russiske eller russiskspråklige, estiske medier.

Grensen mot Russland ble umiddelbart stengt, noe som fikk store konsekvenser for dem som var vant til å «harryhandle» på russisk side. Da estiske myndigheter vedtok å fjerne minnesmerket over «befrielsen» fra Nazi-Tyskland – en sovjetisk tanks på en over to meter høy sokkel – i august 2022, fortsatte folk å legge ned blomster i flere måneder.

Fire år senere er det fortsatt ulike holdninger til krigen i Ukraina blant etniske estere og russere. I juli i fjor svarte 74 prosent av etniske estere at Ukraina ikke burde gi fra seg okkuperte områder, eller gi opp målet om medlemskap i EU og NATO. Motsatt mente 45 prosent av russiskspråklige at Ukraina burde være villig til å gi fra seg territorium, og rundt halvparten at ukrainerne burde oppgi målet om NATO- og EU-medlemskap. Langt flere russisktalende mente dessuten at den nåværende støtten til Ukraina var stor nok, og var mindre villige til å bidra til gjenoppbygging etter krigen. Dette kan på sin side forklares med at dobbelt så mange russisktalende rapporterte at de slet økonomisk.

Ikke grunnlag for separatisme

I motsetning til i Donetsk og Luhansk finnes det hverken prorussiske nettverk eller lokale oligarker i Narva, lik dem som styrte Øst-Ukraina i nesten to tiår uten innblanding fra Kyiv. I en e-post skriver den Narva-baserte redaktøren Sergei Stepanov at Narva og Øst-Ukraina er «to helt ulike verdener». Han skriver også at få eller ingen kjente til Telegram-kanalen før den ble omtalt i media, noe som viser hvor marginal ideen om separatisme er.

– Folk reagerte med overraskelse fordi det ikke sirkulerer slike ideer her, og ikke finnes noen nødvendige betingelser for at de skal dukke opp, skriver Stepanov. Han sier også at lokalsamfunnet fortsatt er delt mellom dem som støtter den russiske aggresjonen, og dem som er imot.

– Skillet var spesielt tydelig de første månedene av krigen. Men alle undersøkelser viser at støtten til Russland har gått ned siden da, understreker han.

Russiske TV-kanaler er fortsatt tilgjengelige på grunn av nærheten til grensen, men andelen som ser på den russiskspråklige allmennkringkasteren ETV+ eller lytter til radiostasjonen Radio 4 er i vekst.

– De fleste unge er også klart proeuropeiske, selv om noen blir påvirket av familien, sier Stepanov.

Advarer om angrep

Estland ligger utsatt til hvis Russland skulle angripe. Landet er lite og stort sett flatt, med en lang grense mot Russland. De baltiske landene er også spesielt utsatt fordi den eneste landforbindelsen til resten av NATO går gjennom det 65 kilometer brede Suwalki-gapet mellom Polen og Litauen – med Russland og Belarus på hver sin side. Og på toppen er de til nå de eneste NATO-landene som både har vært del av det russiske tsarriket og Sovjetunionen.

I 2026 ble et kraftverk i nærheten av Narva truffet av en drone. Likevel ser de fleste i området ut å være avslappet når det gjelder faren for krig mot Russland, selv om mange er skeptiske til å utplassere nye styrker i grenseområdet.

I januar uttalte den estiske etterretningssjefen Kaupo Rosin om at Russland ønsker militær kontroll over Østersjøområdet. Rosin beskrev også en rekke truende hendelser det siste året: I mai 2025 sendte Russland jagerfly for å beskytte et fartøy fra den russiske «skyggeflåten» mot estisk marine, og i september krenket russiske fly Estlands luftrom i over ti minutter. I oktober ble en patrulje spesialstyrker fra militæretterretningen GRU – de samme som stod bak «de grønne mennene» på Krymhalvøya i februar 2024 – observert langs en landevei på estisk side av grensen. I desember krysset nok en russisk patrulje riksgrensen. Dessuten kommer brannstiftelser og cyberangrep.

Estland har også erfaring med hybridkrig fra 2007, da myndighetene vedtok å flytte et sovjetisk minnesmerke over «befrielsen» i 1944 fra sentrum av Tallinn til en minnelund i utkanten av byen. I tre netter eksploderte hovedstaden i gatekamper, hærverk og plyndring – alt sammen hisset opp av russisk propaganda og russiske diplomater. I tillegg kom massive cyberangrep.

Estlands største frykt – ifølge Rosin – er at Moskva gradvis myker opp NATO ved hjelp av hybridtaktikker. Over tid blir kostnadene ved å forsvare Estland såpass høye at NATO lar seg presse til å trappe ned nærværet i Østersjøregionen. Da kan Russland nok en gang invadere og annektere de tre nabolandene.

Livet etterligner kunsten?

En måned etter at «Folkerepublikken Narva» skapte overskrifter i flere land, pågår det oppvask i Estland. Nettstedet Propastop, som først skrev om «republikken», har fått kritikk for å gi unødigvendig oppmerksomhet til det som fremstår som en dårlig påvirkningsoperasjon, eller ren trolling. Selv forsvarer de seg med at det ikke er deres ansvar at andre valgte å blåse opp saken.

Var det tilfeldig at Narva ble åsted for en «virtuell opprørsrepublikk»? Kanskje ikke. Det siste året har byen nemlig på nytt havnet på kartet, gjennom Carlo Masalas bok Hvis Russland vinner.

Mesteparten av boken har form av en fortelling, satt et par år frem i tid etter at Ukraina har gitt tapt for overmakten. Tross instendige advarsler fra president Volodymyr Zelenskyj er mange europeere egentlig lettet: Få betrakter Russland som en trussel mot seg selv, og håper å kunne vende tilbake til normalen.

27. mars 2028 våkner Narva til eksplosjoner, når to brigader med maskerte, russiske soldater krysser elva. De av befolkningen som er sympatisk innstilt til Russland, har allerede demonstrert i flere uker, og blitt forsynt med russiske våpen. Få timer etter vaier den russiske trikoloren over rådhuset.

Les også:

Pluss

Pluss

Fem grunner til å øke støtten til Ukraina

Nils August Andresen

Boka er et tankeeksperiment, ment som en vekker for alle som lever i troen på at det gode alltid seirer – i dette tilfellet at Russland ikke angriper, demokratiet overlever, og Vesten forblir sterkt og forent. Er Europa egentlig forberedt på å forsvare seg hvis USA nekter å hjelpe – spesielt når det er snakk om en såpass begrenset invasjon?

Skal vi fortsette med tankeeksperimenter, kan vi spørre om det er tilfeldig at de som stod bak en eventuell desinformasjonoperasjon bevisst valgte et Narva-scenario. Eller om de gjorde det vel vitende om at det ville utløse alarm blant journalister, beslutningstakere og andre som på nytt var blitt oppmerksomme på Narva som et sårbart punkt gjennom Masalas bok.