Folkemord og fornektelsens banalitet

I dag er det hundre og elleve år siden massedrapene på armenerne i Det osmanske riket, forløperen til det moderne Tyrkia. Det er bred enighet blant historikere om hva som faktisk fant sted i 1915: et systematisk forsøk på å utslette en befolkningsgruppe gjennom deportasjoner, massedrap og sult. Mellom én og halvannen million mennesker mistet livet. Likevel er det ikke bare selve forbrytelsen som kaster skygger inn i vår tid, men også det som har fulgt etter: fornektelsen.

Tyrkiske myndigheter har konsekvent avvist betegnelsen folkemord. I stedet omtales hendelsene som tragiske, men gjensidige krigshandlinger. Antallet armenske ofre reduseres kraftig, ofte ledsaget av en fortelling om at det var tyrkerne som led mest. Denne linjen er ikke bare et spørsmål om historisk tolkning, men grunnlag for en aktiv og vedvarende politikk. Denne politikken håndheves aggressivt diplomatisk overfor land som bruker folkemordbegrepet om det som fant sted i 1915. Tyrkias geopolitiske betydning og handelsforbindelser har dermed satt mange vestlige politikere i en skvis.

Innenrikspolitisk håndheves den gjennom en offentlighet der avvik fra den offisielle fortellingen kan få konsekvenser. I Tyrkia er bruk av begrepet «folkemord» om 1915-hendelsene forbudt, og flere intellektuelle (blant dem nobelprisvinner i litteratur Orhan Pamuk) og aktivister som har tatt til motmæle er blitt rettsforfulgt eller sanksjonert. Straffelovens paragraf 301 om å «fornærme den tyrkiske nasjon» – som også er blitt brukt i saker som berører landets president – fungerer i praksis som et effektivt middel til å begrense hva som kan sies offentlig.

Land som har vurdert å anerkjenne folkemordet, har møtt sterke reaksjoner – fra diplomatiske sanksjoner til politiske og økonomiske mottiltak. På denne måten har Tyrkia i praksis klart å skape et handlingsrom der andre stater vegrer seg, og hvor ren maktpolitikk får gjennomslag på bekostning av historisk erkjennelse.

Noen husker kanskje uttalelsene fra statsviter Condoleezza Rice fra tiden som utenriksminister i Bush-administrasjonen. I 2007 stilte kongressmannen Adam Schiff Rice følgende spørsmål: «Utenriksminister, du kommer fra akademia … Finnes det anerkjente historikere som du kjenner til, som har problemer med å tolke drapene på 1,5 millioner armenere som folkemord?» Til det svarte Rice: «Kongressmann, jeg kommer fra akademia, men jeg er utenriksminister nå.»

Sett fra Tyrkia

Ungtyrkerne, under ledelse av den osmanske makteliten ofte omtalt som triumviratet, var inspirert av europeisk etnonasjonalisme. De betraktet kalifatet som svakt og foreldet, og ønsket å omforme osmanriket til en sterk, moderne nasjonalstat.

I deres tenkning forutsatte en slik stat homogenitet. Minoriteter ble derfor i økende grad oppfattet som trusler. Sjefsideologen Ziya Gökalp (et av nåværende president Erdogans store forbilder) formulerte slagordet «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer». Selv om ungtyrkerne ikke nødvendigvis var dypt religiøse, var de mer enn villige til å mobilisere religiøse forestillinger politisk – blant annet gjennom retorikk om «hellig krig», særlig knyttet til krigsminister Enver Pashas mobilisering under første verdenskrig.

Før krigen utgjorde kristne og jødiske minoriteter anslagsvis 20–25 prosent av befolkningen i områdene som i dag utgjør Tyrkia – inkludert armenere, assyrere, kaldeere og gresk-ortodokse. I dag er rundt 98–99 prosent av befolkningen muslimer. Den dramatiske demografiske endringen banet vei for en etnisk og religiøst homogen nasjonalstat å vokse frem etter krigen.

På den bakgrunnen hevder noen historikere at det moderne Tyrkia, i en viss forstand, ble til på ruinene av folkemord. I den rådende, sterkt patriotiske, for ikke å si sjåvinistiske, historiefortellingen, som i dag hersker i Tyrkia, og som håndheves strengt og under full kontroll av staten, er naturligvis alt dette enten utelatt eller kraftig retusjert.

Det sier seg selv at tyrkiske myndigheter ikke er interessert i fri og kunnskapsbasert graving i historien. Ikke i Tyrkia, men heller ikke i utlandet.

En innrømmelse ville innebære noe nær et kulturelt jordskjelv. Ungtyrkerne – på mange måter det moderne Tyrkias founding fathers – var folkemordets arkitekter. Om Tyrkia erkjenner folkemordet, vil altså det tyrkiske nasjonale narrativ bli kraftig detronisert. En innrømmelse ville også ramme statens egentlige grunnlegger, Kemal Atatürk, som selv var skyldig i betydelige etniske utrenskninger, ikke bare av armenere, men i enda større grad av osmanske grekere under utdrivelsen i Smyrna (i dag Izmir).

Til sammenligning kan vi forestille oss at Eidsvollsmennene med et pennestrøk fremsto som barbarer og folkemordere. Ikke få skolebøker og historieverk måtte revideres. Og hva gjør slikt med en nasjons selvbilde?

Et samfunn vil vanskelig kunne fungere godt uten å gjøre opp med mørke kapitler i egen historie. Folkemordsbenektelse bidrar i sterk grad til tabuisering i tyrkisk akademia, presse og i befolkningen generelt. Flertallet av den tyrkiske befolkningen, også blant den yngre generasjonen, har gjennom flere tiår vært eksponert for nasjonalistisk retorikk. Å omtale massakrene på kristne minoriteter oppfattes ofte som landsforræderi.

Samtidig har fortrengningen og fornektelsen av egen fortid en dypere kostnad: Den tærer på samfunnets kollektive selvforståelse og fungerer som et uforløst historisk traume. En slik tilstand går ikke i hop med et velfungerende demokrati, som nettopp forutsetter åpenhet, historisk ansvar og vilje til selvkritikk. Benektelsen bidrar dermed både direkte og indirekte til å sementere – og, særlig under Recep Tayyip Erdoğan, i økende grad forsterke – den autoritære tradisjonen i tyrkisk politikk.

Sett fra Norge

Norske regjeringer har over tid valgt en tilsynelatende prinsipiell, men i praksis svært restriktiv linje: De hevder å forholde seg til folkeretten, og vil kun anerkjenne folkemord der det foreligger en rettskraftig dom fra internasjonale domstoler, som Den internasjonale domstolen i Haag. Hendelsene i 1915 omtales derfor som en tragedie, men uten at begrepet folkemord tas i bruk.

Konsekvensen av denne linjen er i realiteten at Norge aldri vil anerkjenne det armenske folkemordet. Det finnes ingen internasjonal domstol som kan avsi dom over hendelser som ligger mer enn hundre år tilbake i tid, og det er heller ikke realistisk at en slik sak noen gang vil bli reist. De ansvarlige er for lengst døde og osmanriket eksisterer ikke lenger. Dermed blir henvisningen til folkeretten en måte å skyve spørsmålet ut av politisk rekkevidde på.

Dette er problematisk, ikke minst fordi kunnskapsgrunnlaget er så solid. Folkemordet på armenerne er grundig forsket på gjennom flere tiår, og det foreligger ikke adekvat faglig tvil om hva som skjedde. Likevel velger norske myndigheter å avstå fra å trekke den konklusjonen som forskningen – og ikke minst det armenske folket – i all hovedsak allerede har trukket.

Historie som slagmark i autoritære stater – der nasjonens ære usant skal fremstilles ren og ubesudlet som del av nasjonalismens logikk – har fått et markant oppsving de siste årene. Vi ser det mange steder, blant annet i Orbáns Ungarn, i Russland og nå under Trumps regime i USA. Hovedformålet til det tyrkiske diplomatiet i folkemordspørsmålet, som har pågått i årtier, er naturligvis å så tvil om faktiske historiske hendelser. Det har de langt på vei lykkes med. I det offentlige rom omtales stadig vekk, også her hjemme, spørsmålet som kontroversielt og omdiskutert. Igjen på tvers av forskningen. Denne usikkerheten bidrar Norge og Utenriksdepartementet til å opprettholde.

Logikken i denne posisjonen får også underlige utslag. Det er bygget på en misforståelse, om vi kan kalle det det, at folkemordskonvensjonen ikke kan ha tilbakevirkende kraft. Dersom kun juridiske dommer skal være avgjørende, oppstår spørsmålet om hvordan man da skal forstå historiske forbrytelser som fant sted før folkerettens begrepsapparat var etablert. I ytterste konsekvens ville en slik tilnærming innebære at selv Holocaust ikke kunne betegnes som folkemord, all den tid FNs folkemordskonvensjon, som ble ratifisert i 1948, jo kom til i etterkant. Det illustrerer hvor lite treffsikker en rent formalistisk tilnærming kan være.

Det var heller aldri folkemordskonvensjonens intensjon at ikke begrepet folkemord kan benyttes om hendelser før den trådte i kraft. I Folkemordskonvensjonens første avsnitt kan vi lese at underskriverne «erkjenner at folkemord til alle tider i historien har medført store tap for menneskeheten». Resolusjon 96 (1946) fra FNs generalforsamling henviser til mange tilfeller av folkemord før 1951: «Dermed kan det konkluderes med at konvensjonen erkjenner at folkemord ikke er et nytt fenomen, og at hendelser som skjedde før folkemordskonvensjonen ble vedtatt, passer til definisjonen av folkemord slik den er angitt i konvensjonen.»

Å unnlate å anerkjenne et folkemord der kunnskapsgrunnlaget er overveldende er ikke nøytralt. Det er en politisk handling – med tydelige konsekvenser. Den bidrar til å opprettholde rommet for fornektelse, og den tjener i praksis overgriperens interesser ved å redusere det internasjonale presset for erkjennelse og oppgjør. Mangel på anerkjennelse gjør det rett og slett lettere å slippe unna.

I en tid der internasjonal politikk i økende grad preges av maktlogikk, der den regelstyrte verden og rettsorden er under kraftig angrep, blir dette enda tydeligere. Under ledere som Donald Trump, Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu ser vi en utvikling der rett og normer presses til side av strategiske interesser. I et slikt klima blir også historien et redskap: noe som kan tones ned, omtolkes eller fornektes dersom det tjener makten.

Tanken om at fornektelse er folkemordets siste stadium handler om at overgrep ikke nødvendigvis avsluttes når volden stopper. I stedet kan prosessen fortsette i en annen form: gjennom språket, historiefortellingen og kampen om hva som faktisk skjedde. I denne forståelsen blir fornektelsen en integrert del av selve forbrytelsen.

Utenriksdepartementet har gjentatte ganger avslått å bruke folkemordbegrepet, med den begrunnelse at det vil gjøre forsoning mellom tyrkere og armenere vanskeligere. Dette er etter vårt syn på grensen til det uanstendige. De fleste forstår at det er helt elementært at forbrytelsen må innrømmes før forsoning kan finne sted.

Fornektelse virker dobbelt: den beskytter gjerningsstatens selvbilde og svekker etterkommernes og de overlevendes mulighet til anerkjennelse, rettferdighet og oppreisning. I praksis betyr dette en alvorlig situasjon for et folk som vil gjenoppbygge sine liv, sitt samfunn og sin fremtid.

I denne sammenhengen blir altså fornektelsen mer enn bare uenighet om historisk tolkning. Den fungerer som en fortsettelse av konflikten med andre midler.

Det er dette perspektivet som ligger i påstanden om at fornektelse er det siste stadiet i et folkemord: ikke som en dramatisk avslutning, men som en langvarig tilstand der kampen om sannheten blir en del av ettervirkningene. I ytterste konsekvens handler det om hvorvidt historiske overgrep faktisk får en endelig avklaring i det offentlige rom, eller om de forblir åpne konflikter i språk og politikk i generasjoner etter at volden er opphørt og på denne måten lukker mulighetene for oppreisning og rettferdighet for dem som ble rammet.

Nettopp derfor er anerkjennelse av folkemord ikke bare et spørsmål om fortiden, men om nåtiden. Det handler om hvilke prinsipper som skal gjelde i møte med overgrep – om sannhet skal vike for andre hensyn, eller om den skal stå fast også når det koster. Når Norge fortsatt vegrer seg for å bruke ordet folkemord om hendelsene i 1915, er det ikke bare uttrykk for forsiktighet. Det er et politisk valg – og et valg som inngår i en større utvikling der grensen mellom prinsipp og realpolitikk blir stadig mer uklar.

Utenriksdepartementets begrunnelser for ikke å anerkjenne folkemordet har over tid fremstått som inkonsekvente og til dels vikarierende. År etter år har det blitt hevdet at spørsmålet må avgjøres av historikere, at en anerkjennelse vil vanskeliggjøre forsoning, og at folkemordskonvensjonen ikke har tilbakevirkende kraft. Som vi imidlertid har påpekt, er det bred faglig enighet om at det dreier seg om et folkemord; forsoning forutsetter nettopp erkjennelse; og konvensjonen slår tydelig fast at folkemord, slik det defineres der, også fant sted før ratifiseringen.

I et møte med UD tidligere i år ble disse begrunnelsene i praksis forlatt av departementet selv. Det som da sto igjen, var påstanden om at kun en rettslig domfellelse kan fastslå at et folkemord har funnet sted. Det reiser et nærliggende spørsmål om hvorfor UD i så mange sammenhenger har støttet seg på slike skiftende og tilsynelatende ad hoc-pregete argumenter.

Derfor en oppfordring til våre stortingspolitikere: I mange land har parlamenter, noen ganger mot ønsket fra egen regjering, vedtatt resolusjoner for at det fant sted et folkemord på armenerne, blant annet i vårt naboland Sverige. Nå har dere anledning til å gjøre det samme.