Snarveier og sannhetskrav: Asle Toje, David Irving, professor Richard J. Evans – og Minerva

Innlegget ble opprinnelig publisert i Vagant, og publiseres i Minerva etter avtale.

Inntil onsdag 4. mars trodde vi at vi nå kunne legge diskusjonen om Asle Tojes kontakt med holocaust­benekteren David Irving bak oss: Filter Nyheter hadde publisert et intervju med Richard J. Evans, nå Regius Professor Emeritus of History ved Cambridge University, som gjorde det klart at Toje hadde uttalt seg usant om hans kontakt med Evans i 2003. I Ole Asbjørn Ness’ podkast måtte så Toje innrømme å ha løyet om bakgrunnen for at han høsten 2003 skrev til Irving. Han hadde sagt at han som student hadde fått en oppgave om Irving på et student­seminar med nettopp professor Evans, noe han nå erkjente at ikke stemte.

Nå har imidlertid både Minerva og Toje viklet seg inn i nye usannheter, som dessverre er såpass grove at de ikke kan få stå uimotsagt. Vi hadde ikke brukt tid på å svare på disse, om det ikke var for at svært mye står på spill. Ikke bare Nobelkomiteens ry og anseelse, eller Minervas eller Tojes ditto. Kravet til redelighet og kildekritikk er avgjørende for vår evne til å lære av historien, og til å orientere oss, og handle i, vår egen tid. Vår mulighet til å føre debatter offentlig, ikke minst om historisk minne, avhenger av at deltakerne deler noen idealer om rasjonalitet og sannferdighet.

Dette krever det litt plass å begrunne, og tro oss: Undertegnede skulle virkelig ønske at vi kunne vært denne ekstrarunden foruten. Vi har forståelse for at leseren kan være lei, og kanskje til og med en smule forvirret. Er det ikke på tide å gi seg nå? Nei, dessverre. Ikke helt ennå.

En rekapitulasjon

Før vi ser nærmere på Minervas og Tojes siste krumspring, må vi rekapitulere hva denne saken handler om. Hvorfor nevnes akkurat Richard Evans så ofte? Jo, tre år før Toje skrev til David Irving, hadde Evans vært hovedekspertvitne i rettssaken som Irving hadde anlagt mot Deborah Lipstadt og Penguin Books: Irving gikk til sak for å få Lipstadts bok Denying the Holocaust trukket tilbake, fordi Irving der ble karakterisert som en holocaust­benekter. Dommen falt i april 2003, og Irving tapte så det suste.

Tidligere i denne debatten påviste Bals, ved å kunne vise til Holtsmarks korrespondanse med professor Evans, at Toje snakket usant: Toje hadde aldri vært Evans’ student, han hadde aldri deltatt på et studentseminar med Evans, og fremfor alt: Han hadde aldri fått en studentoppgave av Evans om David Irving.

I Ole Asbjørn Ness’ podkast som ble sendt tirsdag 3. mars, innrømmet så Toje at hans versjon av kontakten med Irving var feilaktig, at han hadde løyet, om enn uten at det var intensjonen: Han tilla ikke saken betydning, stolte på sin hukommelse da han skrev sitt første svar til Bals (13. februar) – og så ble det bare skrekkelig feil.

Denne innrømmelsen lot vesentlige spørsmål forbli ubesvart: Hvorfor baktalte og karakteriserte Toje professor Evans overfor Irving? Hvorfor omtalte han Irvings bøker i rosende ordelag – på et tidspunkt da alle med selv den minste interesse for den andre verdenskrigs historie og Holocaust visste at Irving var avslørt som en anti­semitt og historie­faglig sjarlatan? Ifølge Toje gjorde han dette for å unngå å antagonisere Irving, men dette forklarer ikke hvorfor han gikk så langt i sin smiger som han faktisk gjorde. Om planen om å skrive for Morgenbladet var reell – hvorfor skrev Toje til Irving at det han ønsket å snakke med ham – en holocaust­benekter – om, var «political correctness and historical research» (se nedenfor)?

Hvorfor omtalte Toje med forståelse et angivelig utsagn fra en historiker­autoritet i Tromsø om at det i Norge var umulig å skrive om holocaust uten å være jøde? Hvorfor omtalte han dommen i rettssaken, altså at Lipstadts bok ikke skulle trekkes tilbake, som et angrep på ytrings­friheten? Hvorfor reduserte han problemet med Irvings bøker til én feil og et spørsmål om slurv med fotnoter – noe alle akademikere, syntes Toje å mene, driver med (noe som for øvrig slett ikke stemmer)? Hvorfor hevdet Toje i 2026 at Evans lærte seg tysk for å lese Irving – en påstand som med all tydelighet viser at Toje slett ikke kjenner Evans virke som historiker (til tross for at han skriver: «Jeg kan ikke understreke nok hvor ekstra­ordinært det var å studere under Richard Evans»)? Vi har til gode å se at Toje har gitt tilfreds­stillende svar på ett eneste av disse spørsmålene.

Fortsatt er det også noen løse ender når det kommer til Tojes opptreden i Epstein-filene, og om forsøket fra Terje Rød-Larsen på å bruke ham som et mellomledd mellom Steve Bannon og Sylvi Listhaug – men likevel:

Etter Tojes innrømmelser i samtalen hos Ness anså vi at saken var tilstrekkelig belyst fra vår side. Offentligheten hadde fått omfattende innsyn i selve saksforholdet og i Tojes troverdighet når han uttaler seg. De det måtte angå, som resten av Nobelkomiteen, Stortinget som utpeker medlemmer av komiteen, Norsk Presseforbund og medlemmene av Pressens Faglige Utvalg, kunne nå selv vurdere det som var kommet frem, og så trekke sine egne konklusjoner

Minerva kommer på banen – og Toje siteres på en ny løgn

Men så skjedde det noe: Minervas redaktør Nils August Andresen hadde i et oppslag i Klassekampen 25. februar kommet med uttalelser om saken om vi oppfattet som oppsiktsvekkende, gitt at de kom fra en redaktør i en avis som angivelig arbeider etter Vær varsom-plakaten, og vi skrev derfor 28. februar en skarp kritikk av Andresens uttalelser. Andresen svarte på vår kritikk med et innlegg i Klassekampen 4. mars. Vi opplevde svaret som klargjørende på den måten at Andresen ikke viste vilje til å ta våre spørsmål på alvor og besvare dem gjennom annet enn tom retorikk. Heller enn å rydde av veien lesernes tvil og våre innvendinger, bekreftet Andresens svar at bekymringen vår ikke var grunnløs. Likevel – vi var fortsatt innstilt på å la være å skrive mer om saken med Toje, David Irving og professor Evans.

Det endret seg da Minerva samme dag valgte å offentliggjøre en sak om Tojes kontakt med professor Evans, skrevet av Alexander Zlatanos Ibsen, som med ett slag bringer oss tilbake til der det hele startet. Her får vi servert usannheter om Tojes kontakt med Irving, og usannheter om Tojes kontakt med professor Evans – og til alt overmål: Minerva legger nå sine egne usannheter oppå Tojes, og Minervas journalist forleder Toje til å komme med en ny løgn.

Nils August Andresens presisjonsnivå

Først om Andresen. I innlegget fra 4. mars sammenfatter han vår kritikk av ham selv og Toje slik:

Bakgrunnen for Bals’ og Holtsmarks påstand er at jeg ikke har uttalt meg kritisk nok om Asle Toje: Jeg har blant annet sagt til Klassekampen at Toje har vært «upresis» og kanskje (deres utheving) har «tatt noen snarveier» – snarere enn at han har bevisst løyet om sin smigrende e-post til holocaust­fornekteren David Irving. Og jeg har sagt at noe av motviljen mot Toje skyldes både «politiske forskjeller» og en opplevelse (igjen deres utheving) av at han er «uetterrettelig» – i stedet for å si at han er. Dessuten har jeg sagt at jeg forstår hvorfor Toje føler seg utsatt for en drittpakke.

For det første: Det ville vært tåpelig av oss å ta utgangspunkt i at kritikk bør plasseres på en skala, fra ukritisk, via litt kritisk, til veldig kritisk. Slikt fører til privat synsing om hva som er passende dose av kritikk. Det vi gjør, er å se på hva Andresen sier, og hvordan han analyserer og argumenterer – ikke om han tar bare «litt» eller kanskje «veldig» feil. Problemet er nemlig ikke at Andresen ikke var «kritisk nok»; det var at han ikke la for dagen noen forståelse av hva som var det problematiske med Tojes ulike utsagn. Og vi finner det bekymringsfullt at han velger å benytte sin betydelige intellektuelle kapasitet ikke til klar tale, tydelige vurderinger og, aller helst, en prinsippfast holdning, men tvert imot til å flykte inn i uklar og utydelig tale.

For det andre. Det er vanskelig å tolke bruken av ordet «upresis», om et forhold som, da Andresen ga sin uttalelse, allerede var påvist som feilaktig, som noe annet enn en bagatellisering eller forskjønnelse: Om A sier at hen fikk en studentoppgave, men det så viser seg at A ikke fikk en studentoppgave, så er det ikke upresist uttrykt – det er feil. Det finnes gråsoner – men dette er ikke et eksempel på en gråsone. Man får, eller man får ikke, en studentoppgave. Man får den av professor Evans, eller man får den ikke av professor Evans. Man får den ikke «litt», kanskje, av professor Evans.

For det tredje: Vi antydet at det å ta «snarveier» når det gjelder spørsmål om sannhet vs. løgn, og belegg versus manglende belegg, i seg selv er problematisk. Etter vårt syn må dette være en grunnbjelke i journalistikk, slik det er i seriøst empirisk basert vitenskapelig arbeid. Man tar ikke snarveier i betydning å jukse «litt» med kildene. Gjennom sine uttalelser går Andresen god for en annen metode – at noen «snarveier» i omgangen med kildene må kunne aksepteres. For øvrig er det uklart for oss hvor Andresens grense går mellom det å ta en «snarvei», og det å fortelle en usannhet – all den stund «snarveien» her jo er presentert som et alternativ til å fortelle sannheten.

For det fjerde: Andresen begir seg inn i spekulasjoner om hva «motviljen» mot Toje skyldes. Ville det ikke vært et bedre grep for en redaktør som skal kommentere en pågående debatt å sette seg inn i begge parters argumenter, gjør seg opp en mening, og så fremføre denne gjennom strukturert argumentasjon – heller enn å spekulere i partenes intensjoner? Om vi eller andre påstår at Toje er uetterrettelig, noe vi gjentatte ganger har gjort – hvor interessant er det for leseren å få opplyst av Minervas redaktør at dette er vår «opplevelse»? Burde ikke Andresen heller forsøkt å se om vi faktisk har rett (eller påvise at vi tar feil)?

En av grunnene til at Andresen mener at det lar seg forstå at Toje opplever seg utsatt for en drittpakke, er at han har hatt «et antagonistisk forhold til sine kritikere i mange år». Hva mener Andresen å si med dette? Én mulig, og den vel mest nærliggende tolkningen, er at Toje ikke er flink til å ta kritikk, men dette er i så fall et problem for Toje, ikke hans kritikere. Så antyder Andresen at han bare svarte på spørsmålet han fikk, og at han ble feilsitert – men lot det fare. I vår erfaring er det fullt mulig å avvise, eller i det minste svare premiss­problematiserende, dersom man opplever journalisters spørsmål som meningsløse eller tåpelige – noe Andresen her trolig sto fritt til å gjøre.

Den påståtte antagonismen (men da fra kritikerne til Toje) underbygges av Andresen av at Tojes tekst i Aftenposten før jul «avfødte mange sterkt kritiske artikler», at Holtsmark har «angrepet» (hvorfor ikke si kritisert, eller argumentert mot?), Tojes utsagn om «krigen i Ukraina» (vi foretrekker å kalle den Russlands krig mot Ukraina), at Bals har vært «bekymret for utviklingen på Tojes høyreside».

Derfor, mener Andresen, er det «naturlig at [Toje] føler (Andresens utheving) at mange nå gleder seg over at han blir tatt». Igjen: Er det virkelig en redaktørs oppgave i en offentlig debatt å spekulere rundt hva som er «naturlig» og dermed også eventuelt «unaturlig» for den ene eller andre part å «føle»?

Er det ikke snarere en redaktørs oppgave å bidra til en «åpen og opplyst offentlig samtale», med søken etter sannhet som ideal – altså ikke sannheten om aktørers følelsesliv eller «opplevelse» av argumentasjonen i en debatt, men sannhetsinnholdet i debattens argumenter?

Minervas dekning

Med det er vi over på Minervas dekning av denne saken.

Vi starter med å gjengi Tojes henvendelse til David Irving i 2003, i og med at det er innholdet i denne som er utgangspunktet for diskusjonen. Toje skriver som følger, etter alt å dømme i oktober 2003:

Shortly after the [Lipstadt] trial I [Toje] had a seminar with Dr. Richard Evans in Cambridge where I am writing my PhD. I was struck by the level of animosity verging on hatred he displayed against your person and research, claiming inter alia that all the research that had been carried out was all ‘worthless’.

I realise that the academic tone is rougher in Britain than in my native Norway, but nevertheless the eagerness to assert that if one has done one mistake all the research ever done is worthless, struck me as ill conceived.

Let’s face it: It would be the nightmare of most academics to have every footnote ever written rummaged.

The malice of Dr Evans reminded me of the advice given to me by my history professor in Tromsø when as an undergrad I contemplated looking at the Holocaust: ‘You are not Jewish and the only thing you will achieve is to part with your good name and be branded an anti-Semite’.

Unfortunately also academia is playing up to the increasingly 1984esque political correctness of the international politics today.

I just finished reading Hitler’s War [en av Irvings bøker, omtalt i dommen] and found it thought provoking. I also enjoyed the Rommel biography. I do find the step by step hypothesis more compelling that the ‘take over the world’ strategy generally taught in schools. I very much agree that WWII is a historical phenomenon that should be dealt with by historians like other phenomenon [sic] – this seems to be increasingly possible, although the trial was a blow to the academic freedom of expression.

Vi ble senere tipset om at Irving omtaler det samme brevet også på et annet av sine daværende nettsteder, og da med dette tillegget:

And now to the point: I [Toje] am currently living in Berlin but will attend a conference in London in mid November. I would very much like to meet you for a coffee and a chat about generally about the nature of history and the obligations of historians.

I would like to use the chat for an article in Norway’s intellectual weekly Morgenbladet about political correctness and historical research.

Irving skriver videre (avsnittet står oppført under den delen av dagboken som fremdeles er datert 28.10.03, men ut fra teksten fremstår det som om det gjelder et noe senere tidspunkt):

Asle T phones to say that he will come to London in February [2004] to do an interview for Morgenbladet. He says once again that Professor Evans struck him by the level of personal malice he displayed toward me — on being asked whether it was his desire to see me ‘removed from the world of published historians,’ Evans made plain that it was. If I’d known then what I know now about him, I [Irving] would have had him removed as an expert witness, with disastrous consequences for Lipstadt’s defence.

Vi lar den lange listen med spørsmål som Toje ikke har blitt spurt om og derfor ikke har måttet forholde seg til, ligge. Vi begrenser oss til spørsmålet om Tojes kontakt med professor Evans som den angivelige bakgrunnen for at han tok kontakt med Irving – for det er om dette Minerva og Alexander Zlatanos Ibsen denne uken presenterte eklatante usannheter.

Har Evans endret forklaring?

Minervas oppslag bygger på Evans’ svar til Toje etter at Toje tok kontakt med Evans for å beklage og unnskylde seg for å ha erindret feil – ifølge Evans et langt, vennlig og høflig brev (Evans i e-post til Holtsmark).

Les også:

Pluss

Pluss

Toje-saken: Professor Evans sier nå at det kan ha vært diskutert kildematerialer under et studentseminar der Asle Toje deltok

Minerva har, med Evans’ tillatelse, fått innsyn i denne korrespondansen, og lager en historie med følgende overskrift: «Professor Evans sier nå at det kan ha vært diskutert kildematerialer under et studentseminar der Asle Toje deltok.»

Dette må leses som:

1) At Evans har endret forklaring («sier nå»).

2) Evans bekrefter nå at Toje ikke bare kan ha deltatt i, men faktisk deltok i, et seminar med Evans.

3) Dette seminaret var et «studentseminar».

4) På dette «studentseminaret» kan man kan ha diskutert kildemateriale.

Zlatanos Ibsen bygger disse slutningene på følgende utsagn i Evans’ brev til Toje (vi gjengir etter Minerva – vi har ikke bedt om innsyn i, og har heller ikke sett, denne korrespondansen utover det som er gjengitt i Minerva):

As I recall, there was only one occasion on which I shared a platform in Cambridge with a member of the defence team at the Irving/Lipstadt trial, and that was a student society at which my fellow-speaker was Anthony Julius, the defence solicitor […],

og

We may indeed have discussed the sources Irving claimed to base his work on. Julius did obtain two court orders forcing him to show it to us, but there was always a suspicion he did not release all the documents he had.

Hvordan forholder dette seg til den siterte overskriften og de fire påstandene over?

Påstand 1 – at Evans har endret forklaring: Det er ingenting i hva Evans her skriver som på noen som helst måte strider med hva Evans har skrevet til Holtsmark, eller hvordan hans uttalelser er gjengitt av Bals eller i intervjuet i Filter Nyheter: Det har hele tiden vært omtalt i Bals’ tekster og intervjuet i Filter Nyheter som en mulighet at Toje kan ha deltatt på et eller annet arrangement med Evans som ikke inngikk i undervisningen ved Cambridge.

Det som har vært sagt som Evans’ klare påstander, er 1) at Toje aldri var Evans’ student, 2) at Toje aldri deltok på et studentseminar med Evans og 3) at Toje aldri har fått en Irving-relatert studentoppgave av Evans.

Med det er vi over i påstandene 2 og 3: Et seminar, et foredrag eller en annen form for møte i et «student society» er ikke et «studentseminar», like lite som møter eller seminarer eller foredrag i et studentersamfunn eller en annen faglig eller sosial studentsammenslutning ved et norsk universitet eller høyskole er et «studentseminar». Vi minner igjen om at Toje skrev i Vagant 13. februar: «Jeg kan ikke understreke nok hvor ekstraordinært det var å studere under Richard Evans.» Toje studerte ikke under professor Evans: Utsagnet er ganske enkelt fri fantasi.

Hvor i den gjengitte delen av Evans’ svar til Toje fastslår han at Toje ikke bare kan ha deltatt i «studentseminaret», men faktisk deltok? Vi vet ikke – det må Zlatanos Ibsen selv svare på.

Ad påstand 4 – at man på det som altså ikke var et studentseminar kan ha diskutert kildemateriale. Evans mener å erindre at man på et møte om Irving-saken, altså i en studentforening, diskuterte spørsmålet om Irvings kilder og muligheten av at han kunne ha holdt noen tilbake. Prosessen Irving vs. Lipstadt og Penguin Books dreide seg i svært stor grad nettopp om Irvings kilde(mis)bruk, så det er logisk at man diskuterte dette. Men hva så: Dette var ikke et studentseminar, og Toje fikk ingen slik oppgave av Evans, enkelt og greit.

Husker Evans Toje?

Så kommer det som, om ikke saken var så trist, kunne kalles rosinen i den journalistiske pølsa – Zlatanos Ibsen siterer Toje på at han ikke bare kan ha vært på et seminar med Evans – Evans husker faktisk Toje:

«– Jeg er lettet over at ikke minnet mitt er helt på jordet. Og jeg er lettet over at Evans i det hele tatt husker meg.»

Hvor tar han dette fra? Ingenting i det Minerva gjengir fra Evans’ svar til Toje, antyder noe i en slik retning. Til Holtsmark skrev også Evans tydelig, første gang 17. februar, at han ikke kan huske å ha hatt Toje som student, eller å ha truffet ham i Cambridge. Vi tok derfor kontakt med professor Evans igjen. Han slår utvetydig fast: Han husker ikke Asle Toje.

Hvordan kan Toje da være «lettet over at Evans i det hele tatt husker» ham? For forhåpentligvis å endelig lukke denne diskusjonen, gjengir vi i sin helhet, med Evans’ godkjenning, en e-post som Holtsmark 5. mars mottok fra Evans etter at Evans fikk tilsendt en oversettelse av de relevante avsnittene i teksten i Minerva. Her er ingenting lagt til, ingenting utelatt:

To make it clear: 

1. I have no recollection of Mr Toje as a student in Cambridge.

2. He did not attend any course that I taught at the University, because he was a Politics student, not a History student.

3. I did not mention or deal with the Irving case in any seminar I taught as part of any degree course at Cambridge, nor did I assign any work on the case to students in these seminars.

4. I gave a handful of informal talks on the Irving/Lipstadt case to student societies, and among other things the talks may have mentioned that the two court orders of ‘discovery’ issued against Irving forced him to disclose a large amount of material for the trial. We noted however that in his diaries a small number of entries appeared to have been taken out. They were not extensive and the issue was not an important one, so the defence team did not pursue it further. I doubt I even bothered to mention it in these talks, and if I did, it was only in passing. My research assistants spent two weeks in Irving’s flat going through all this material. The overwhelming majority of sources relevant to the case were made available to the defence.

5. I have not changed anything in my discussion of these matters, as falsely implied by the use of the word ‘now’ in the article.

Kind regards 

Richard J Evans»

Med dette håper vi å kunne avslutte denne diskusjonen om hva som faktisk foregikk da Asle Toje i 2003 tok kontakt med David Irving. Samtidig er det ikke opp til oss. Professor Evans har stilt opp med presise og konsistente redegjørelser overfor Holtsmark, Toje selv og Filter Nyheter, og ikke endret noe i sine forklaringer. Når Minerva og Toje likevel fortsetter – selv etter at Toje har beklaget – å servere usannheter om hva professor Evans sier om hva som kan ha vært situasjonen tilbake i 2003, må noen si imot, og peke på sakens fakta. Kjensgjerninger kan man simpelthen ikke skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende, dersom offentlig sannhetssøken skal ha noen hensikt.