Utmerket arbeid fra tysk sosiologstjerne

Hartmut Rosa er popstjerne i dagens sosiologi, og det med god grunn. Han fyller auditoriene og ligger på bestselgerlistene med sine poengterte bøker. Ja, nettopp, bøker, endog en slags debatt-bøker, for bøkene hans utløser diskusjoner, kommentarer og kritikk. Akkurat som det skal være. Hans nyeste bok heter Situation und Konstellation. Vom Verschwinden des Spielraums (Suhrkamp 2026). Undertittelen forteller det meste og er mer treffende for innholdet enn hovedtittelen, men det er ikke viktig.

Bok

Situation und Konstellation. Vom Verschwinden des Spielraums

Hartmut Rosa

Suhrkamp, 2026

Det skal handle om Rosa, men det er også personlig, så jeg gjør som hovedpersonen og begynner med en personlig opplevelse, med et eksempel som bør understreke Rosas poeng: Jeg satt på flyplassen i Praha og skrev til instituttbestyrer på OsloMet. Jeg skrev begeistret om sosiologisk institutt i Plzen, om kollegaene, mulighetene for samarbeid, studentutveksling og forskningssamarbeid. Hun svarte: «Ok, husk emneplan på nett.» Punktum. Jeg antar det er det som kalles å komme ned på jorda. Hva har det med Hartmut Rosa å gjøre? Alt. Vi har – som den tidligere instituttbestyrer – gått fra å være handlende mennesker til å bli omsettere av regler, algoritmer, ordninger og registreringer. Rosa starter – og kommer stadig tilbake til – eksempler fra en hamburgerrestaurant. Et teknisk uhell i produksjonen og en ung jente som hadde gledet seg til akkurat den type burger, umulig kunne få ny burger. Den ansatte ville gjerne hjelpe henne, redde dagen og humøret, være hyggelig mot et konkret menneske, en pause fra automatiske bevegelser. Men nei, det gikk ikke. Jenta kunne skrive en e-post til kundeservice, så får de ta det derfra. Regler og en teknologidrevet matproduksjon gjorde det umulig med en hyggelig handling.

Rosa har også hengt seg opp i fotballens elendighet med VAR. De interesserte ser raskt poenget: En fotballstadion er mer enn fotballagene, det er publikum, stemning, der og da, begeistring og skuffelse. Men VAR annullerer et mål fordi det to minutter før scoringen viser seg at det var et lite håndgemeng på midtbanen. De tre siste minutters begeistring, jubel og for andre fortvilelse er avlyst på grunn av teknisk overvåkning. Hva kan man gjøre? Ingen ting. Teknologien har talt. Det er hva det handler om: i det frie individualistiske samfunn blir spillerommet innskrenket. Det er mer enn anekdoter fra fotball og universitet, det er en tendens. Empirisk observerbar. Kanskje ikke for samfunnsforskere som gnåler trofast videre på kjønn og ulikhet, men på de praktiske fenomenologer: se deg omkring. Tenk over situasjoners innskrenkende spillerom.

Og universitetene, ja. Før kunne han, skriver Rosa, selv sette noen tidsfrister for leveringer og arbeidskrav. Han kunne se an den enkelte student, gjøre en vurdering og gi et par ukers utsettelse hvis årsakene var ok. Det samme gjaldt studentenes problemstillinger, som kanskje var litt uklare, men likevel kunne jo studenten snuble over noe interessant, noe verdt å utforske? Nå skal det altså åpenbart på tyske universiteter ordnes, innordnes og sentraliseres. Dette er ikke siste nytt, men i takt med byråkratisering og ny teknologi, kan det meste styres fra et annet sted. Individuelt handlingsrom? Mindre og mindre. Hjemlig eksempel: Hvis du ikke vet det, examen facultatum ved UiO har delvis multiple choice i sin eksamensordning. Altså et spørsmål om for eksempel Adam Smith, var han a) belgisk analytisk filosof b) moralfilosof og frihandelsøkonom c) økolog d) statsviter og kollega av Habermas. Det er lett å sensurere da, maskinen finner b som riktig. Og slik kan vi fortsette. Ja, ikke bare kan, men gjør. Det er teknologi, byråkrati og penger i stygg forening.

Denne boken er mer enn observasjoner. Rosa skriver basert på egne tidlige arbeider, og skriver seg inn i en tradisjon av interessante forgjengere. Den lett geniale amerikanske sosiologen Richard Sennett er nevnt, mannen som observerte eget hjemlands tidvis absurde arbeidsmarked. Hannah Arendt er også med, den tvetydige humanisten, med insistering på «Geselligkeit», det sosiale samvær, referansen til andre mennesker som gjør oss selv til mennesker. Og helten over alle helter (mener noen av oss) Max Weber: byråkratisering, handlingstyper basert på forvaltning, med de tilhørende rasjonaliseringsmodeller, som er selve definisjonen av det moderne (side 77). Rosa trekker frem Webers analyse av hvordan herredømme blir utført i det moderne samfunn, i stat, kirke, parti, hæren, næringsliv og interesseorganisasjoner. Den byråkratiske forvaltnings logikk er overalt. Det er kjernen i den moderne oksidentale stat, som Weber blir sitert på. Rosa er en ektefødt disippel av Weber, men lar seg jo ikke stoppe med Webers observasjoner, som tross alt endte i 1920. Det får være grenser for nostalgi. Ellers er andre klassikere som Simmel og Marx like selvfølgelige til stede i denne boken. Andre klassikere fra samfunnsvitenskapen er nevnt, minus den franske sosiologen Emile Durkheim. Dennes strukturelle og funksjonelle perspektiver er ikke helt på sin plass når det handler om frie handlinger, ikke innordning i strukturer.

Rosa er i likhet med sin landsmann Jürgen Habermas eklektiker, det vil si man kan hente mye fra mange, men Rosa mister ikke prosjektet av syne. Der Habermas jakter på den rasjonelle samtale, jakter Rosa på det tapte handlingsrom i sosiale situasjoner. Samtidig minner han flere ganger om at det finnes årsaker til den tiltagende byråkratisering og standardisering. Fingerspitzengefühl kan jo bedra oss, det stemmer ganske enkelt ikke hva vi helt selvfølgelig trodde. Dømmekraften vår kan svikte, så er det ikke bedre å overlate det til, ja til hva? Algoritmer? Her er problemet, for hvem kan være mot rettferdighet, beregnbarhet, etterprøvbarhet, transparens, korrupsjonsbekjempelse, ufeilbarhet, økonomisk effektivitet og prosessoptimalitet? (s. 94) Det er som en liste over horisonten for målsetninger i det moderne samfunn, som Rosa skriver.

Les også:

Pluss

Pluss

– Man blir ikke indoktrinert på sosiologistudiet

Rosa vier et kapittel til det slitsomme, men reelle skillet mellom kvantitativ og kvalitativ, analytisk kontra kontinental, som han kaller det. I tysk sosiologi brøt representanter for den analytiske retningen ut og dannet i 2017 Akademie für Soziologie, som representerer et brudd med den tradisjonelle sosiologiforeningen, med røtter tilbake i 1909. Vi kjenner det igjen også fra hjemlig forskning: deler av sosiologien er blitt normativ, under påskudd av «fortolkning» og kvalitative data. Men her gir Rosa et godt forsvar for det kvalitative, ikke bare som supplement, men som studiet av det virkelige. Det er et godt forsvar, men Rosa er ingen enkel herre, så han går videre og minner om at også kvalitative forskere søker stadig mer nøyaktighet, en slags objektiv hermeneutikk – for å sitere fra boken (s. 133), der vurderinger og den omtale Fingerspitzengefühl ikke påvirker resultatet. Hva følger da? Mer kompleksitet, men med begrenset forklaringskraft, hvis vi skal tro Rosa. Han understreker nødvendigheten av de mange forskjellige metoder, og sier samtidig klar: Foreliggende bok er nettopp et forslag til fortolkning. Den baserer seg ikke på klart definerte størrelser og påstander som alltid er etterprøvbare, men snarere et teoridrevet fortolkningsforslag om det det sen-moderne samfunn. Og den samfunnet baserer seg jo igjen på heterogene observasjoner og erfaringer. Rosa begrunner sitt eget prosjekt, inkludert sin tidligere bestselger om Beschleunigung og setter prosjektet i bås med Habermas sin kommunikasjonsteori, Adornos arbeid om opplysningens dialektikk og Reckwitz' arbeide om «Gesellschaft der Singularitäten».

Etter min oppfatning behøver Rosas prosjekt ingen rettferdiggjørelse, men det er ikke alle enige i. «Jeg får vondt i hodet av slike som Hartmut Rosa», uttrykte en avgått professor på Blindern. Det var for abstrakt, for lite historisk forankret. Det er og blir sosialfilosofi. Ja vel, er det et motargument? Kan man ikke løfte den konkrete samfunnsvitenskapen ut og opp? Rosa er treffsikker i sine samtidsdiagnoser, hvilket ikke betyr at de er de eneste mulige og realistiske. Kanskje er det uttrykk for en lengsel – skjønt dette er en spekulasjon – når Rosa trekker smekkfulle auditorier i både Oslo og Stavanger. Studenter lengter etter litt mer spenstig teori? Heve blikket litt utover middelklassens kjønnsproblemer? Ingen fra våre ledende sosiologiske miljøer makter å skrive samtidsdiagnoser. De fortaper seg i vante variabler, karrierisme og syvsiders artikler på engelsk som nesten ingen leser. Gretten gammel gubbe som skriver her, tenker du. Tja, mulig det, det blir ikke feil av den grunn

Avslutningsvis et spørsmål fra en weberianer: Er ikke Hartmut Rosas bok Max Weber pluss et hundreår? Jo. Derfor: les klassikerne, de kan fortelle deg et og annet, men oppdater med typer à la Rosa. Hadde det ikke vært så blasfemisk, ville jeg nesten ha skrevet takk Gud for tysk sosiologi.