For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ideologisk farget kritikk av fredsprisen
Situasjonen i Venezuela er ekstrem, og motstand mot regimet innbyr ikke til skandinavisk fintføleri.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Utdelingen av Nobels fredspris til María Corina Machado blir heftig diskutert om dagen. Det er ikke vanskelig å forstå.
Situasjonen i Venezuela er ekstrem, og motstand mot regimet innbyr ikke til skandinavisk fintføleri. Machado er ikke politiker i et stille og rolig parlamentarisk land, men på et sted der et brutalt gangsterregime nærmest er i krig mot egen befolkning. De som kjemper mot diktaturet, befinner seg i en eksistensiell krise, og Machado lever i skjul.
De viktigste innsigelsene mot Machado er at hun ytrer støtte til Donald Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu, og ikke minst at hun er uklar rundt USAs folkerettsstridige operasjoner mot påståtte venezuelanske smuglere og – hypotetisk sett – muligheter for amerikansk intervensjon i Venezuela. USAs mål er regimeskifte, mener noen.
Det er to måter å se dette på, som ikke nødvendigvis er motstridende. Det er lov å være skeptisk.
Med erfaringene fra USAs tilnærming til den russiske fullskalainvasjonen i Ukraina er det lite trolig at Trump-administrasjonen bryr seg om demokrati og frihet. Bombingen av småbåter og påfølgende drap på forsvarsløse er iscenesatt av det nydøpte amerikanske krigsdepartementet. Formålet er tilsynelatende å vise muskler og å lede oppmerksomheten bort fra Trumps innenrikspolitiske forviklinger. Spekulasjonene hagler videre om en mulig amerikansk intervensjon i Venezuela. Hvis så skulle skje, kan vi uten for stor risiko spekulere i at Trumps motiver handler om flyktninger og narkotikatrafikk, kanskje også olje, og ikke en rørende omsorg for den forpinte befolkningen i Venezuela. En klarere bekreftelse på Maduro-regimets katastrofale konsekvenser for venezuelanerne enn de ni millionene som har flyktet, finner vi ikke. Verdenssamfunnet er relativt likegyldig, og Trump har pent lite å si om dem. Uten å legge frem bevis har Trump anklaget Maduro for å «tømme sine fengsler og sinnssykeasyl» og «tvinge» innsatte til å migrere til USA.
I en presset og desperat posisjon
Det gir mange en bismak at den venezuelanske opposisjonslederen ikke tar aktivt avstand fra Trump og MAGA. Likeså at hun høster støtte av andre statsledere som står langt til høyre. Det er på en måte forståelig (kritikk av Trump har jeg i all ydmykhet gjort min skjerv av), men å ta avstand fra USAs president ville være nær «selvmord» for den venezuelanske opposisjonen og ville neppe hjulpet saken.
For såpass mye vet vi om verden: Når du står i en eksistensiell kamp, kan du ikke alltid velge dine venner fra øverste hylle. Du tar den støtte du kan få, og i nøden spiser fanden fluer, som det heter. Nelson Mandela, som fikk prisen i 1993, var også kjent for en god del tvilsomme «vennskap», ikke minst med Libyas diktator Mohammed Gaddafi. Mandela var naturligvis ikke sympatisk innstilt til diktatoren, men det var fra suspekt hold at støtten var som størst da han satt fengslet på Robben Island.
Machado finner naturlig nok støtte hos dem som allerede ønsker å støtte henne. Machado mente tidligere at diktaturet i Venezuela ikke kunne fjernes gjennom demokratiske valg, men stilte likevel senere som presidentkandidat. I fjor ble Machado utestengt fra å stille i presidentvalget til tross for at hun hadde vunnet opposisjonens primærvalg med knusende margin. Derfor måtte Edmundo Gonzalez stille som presidentkandidat i valget, som han vant med 70 prosent av stemmene. Maduro nektet selvsagt å anerkjenne valget. Offisielt var det han som hadde vunnet og Machado fikk rett i sine antagelser. Vi kan ikke helt utelukke at hun vil ønske en amerikansk humanitær intervensjon velkommen.
I stedet for å avfeie dette som høyreradikalt tankegods, kan det også forstås som et uttrykk for desperasjon fra en opposisjonsleder i et land der diktaturet i praksis har bestått i snart 25 år. Et gjennomkorrupt regime har drevet ni millioner mennesker på flukt, kastet landet ut i katastrofal fattigdom og sørget for at politiske motstandere forsvinner, tortureres eller blir drept. At en amerikansk intervensjon med høy sannsynlighet ville være en geopolitisk og etisk katastrofe, kan vi likevel slå fast.
Vi andre, altså vi som ikke sitter og må ta de store beslutningene, kan tillate oss den «luksusen» det er å ta avstand fra Trump. Men det privilegiet er ikke alle forunt. Hva Zelenskyj innerst inne mener om Trump er ikke vanskelig å forestille seg, men likevel smigrer han ham så godt han kan. Europeiske politikere som forsøker å forlenge avviklingen av det transatlantiske samarbeidet, gjør det samme.
Frekkhetens nådegave på venstresiden
Den heftigste kritikken mot Machado kommer naturlig nok fra Rødt og SVs omland. Det er intet mysterium, for de gikk over Rubicon da de standhaftig forsvarte chavismens systematiske nedbygging av det venezuelanske demokratiet helt til det siste – og et stykke inn i fullbyrdelsen av diktaturet under Maduro. Siden har de holdt tyst. Det er noe påfallende over disse typene revolusjonsromantiseringer. Det vi som regel fikk høre for noen år siden, var at Chavez ville løfte venezuelanerne ut av fattigdommen (og fattigdommen var naturligvis reell). Men nå som Venezuela er blitt flerfoldige ganger mer fattig, så er munnen lukket. Og det er her vi finner kilden: Solidariteten med Venezuela handlet ikke primært om fattigdom, men om ideologi. Hvis det motsatte var tilfellet, ville man på det holdet vært enda mer febrilsk opptatt av den venezuelanske elendigheten i dag.
I stedet for å erkjenne at de tok kapitalt feil om Chavez’ «sosialisme for det 21. århundre», i praksis medløperi for autokrati, skal altså de samme profetene nå belære oss om hvor ille det er å gi Nobels fredspris til en kvinne som kjemper mot skrekkregimet de selv har fremelsket. Det må nesten kunne kalles frekkhetens nådegave. Årets tildeling er en pris mot diktaturet. Den menneskelige bakgrunnen, som politisk fange og hennes kamp (med livet som innsats) for kvinners rettigheter i et patriarkalsk samfunn, slikt som burde oppta venstresiden, er som blåst bort blant noen av våre hjemlige sosialister. Gamle kamper skal kjempes om igjen.
Fra venstresidehold får vi konstant høre at Machado er en representant for ytre høyre. Dels fordi hun assosierer seg med Trump og Netanyahu, dels fordi hun, slik det blir hevdet (jeg har ikke funnet beviser for det), er for utstrakt privatisering av venezuelansk økonomi. Men dette tilsier i så fall verken at hun er høyreradikal eller at hun ikke er legitim som fredsprisvinner. I et land som er blitt fullstendig ruinert av korrupte statlige institusjoner, er det ikke veldig oppsiktsvekkende hvis Machado ønsker å oppløse disse og erstatte dem med private selskaper. Så kan man mene, rent generelt (med rette etter mitt syn) at for mye privatisering ikke er rette oppskriften for fattigdomsbekjempelse i Latin-Amerika, men det er et politisk spørsmål som selvsagt ikke har noe som helst med fredsprisen å gjøre. De som nå anklager Machado for å være ytre høyre, sitter på bevisbyrden.
Urimelige krav
Høyreradikalisme er mye mer enn økonomisk politikk. Faktisk er det feil analytisk også. Høyreradikale har ingen, og har heller aldri hatt noen, konsistent økonomisk politikk. Noen steder er høyreradikale økonomiske liberalister, andre steder er de for streng regulering av markedet. Ytre høyre, eller fascisme, som man da ofte mener, kjennetegnes naturligvis av noen helt andre markører, nemlig motstand mot demokrati, ytringsfrihet, maktfordeling og like rettigheter. Derfor bør man være svært sikker i sin sak før man strør om seg med betegnelsen. Er det rimelig grunn til å tro at Machado vil erstatte Maduro-regimet med et nytt diktatur? Er Machado en autoritær i forkledning?
Det ligger noe dypt galt i grunnpremisset når Machados politiske oppfatninger gis forrang fremfor å erkjenne de grusomme forholdene folk faktisk lever under i Venezuela. De siste dagenes skriverier fra Rødt-segmentet er nær blottet for empati i så måte. Det er heller ikke Machado som skal bestemme Venezuelas fremtid og prisen er på mange måter en pris til alle som kjemper mot diktaturet.
Er det ikke et urimelig krav at ofrene for et venstreradikalt redselsregime først må avlegge troskap til venstresiden før deres lidelse anses som legitim? Slike krav har vi sett fra venstresiden tidligere.
Da den sovjetiske menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris i 1975, omtalte Jan Otto Hauge ham i SV-avisa Ny Tid som en pro-amerikansk nikkedukke, en «ekte reaksjonær». Hauge mente at det måtte være naturlig for sosialister å «anse utdelingen som latterlig». Så sent som i 1989 ble han i den samme avisen kalt for en «erkekonservativ og politisk tulling» av redaktør Bernt Eggen.
(Og ja, Machado har også mottatt Sakharov-prisen, som deles ut av Europaparlamentet).
En gjennompolitisert sak
Venezuela har altfor lenge vært offer for proxy-narrativer fra alle mulige ideologiske avstandsprosjekter. Som resultat har venezuelanerne, de som faktisk har opplevd at landet deres har gått til grunne, og som må bære kostnadene for det, blitt glemt.
Derfor kan utdelingen av Nobels fredspris forstås som en etterlengtet oppmerksomhet fra verdenssamfunnet. Her hjemme drukner den dessverre i støyen fra på den ene siden kritikere som ser på den som en haukepris, men også fra den skitne virkeligheten som i dag utgjør den nye verdensordenen.
«Det blir en annerledes nobelprisutdeling, mye mer politisert enn vi har sett tidligere (…) Det er en desperat situasjon i Venezuela, og en tøff internasjonal politisk diskusjon», sier professor ved UiO, Benedicte Bull til VG. Det er jo helt riktig, men her bør det legges til at Bull selv har vært en pådriver for å politisere. Bull frekventerer i disse dager mediene nesten hver eneste dag, som en av relativt få Latin-Amerika-eksperter. Uten å ta direkte avstand fra fredsprisen, er hun påpasselig med å trekke frem de problematiske sidene ved Machado: Hennes forbindelser til Trump, at hun er splittende (noe som er ganske langt fra sannheten) og at hun er en representant for ytre høyre.
Bull har siden oppstarten av det venezuelanske diktaturet vært svært aktiv i grenselandet mellom forskning og politikk. Selv om hun ikke har vært en aktiv forsvarer av Maduros forgjenger Hugo Chavez, gir det likevel mening å se litt nærmere på Bulls prioriteringer gjennom flere års Venezuela-debatt.
«Min oppfatning er at chavismen i utgangspunktet søkte å styrke folkelig deltagelse og sikre bedre fordeling, i konstant konflikt med USA og lokale eliter», skrev Bull i Aftenposten (15.6.2016). Konfrontert med at hun muligens var i overkant velvillig i sin analyse, utdypet hun i Klassekampen (8.6.2016): «For mange av oss er det likevel alternativet til chavismen som har gjort at vi har begrenset kritikken av regimet i Venezuela.»
Bull oppfordret Oslo kommune, Utenriksdepartementet, Amnesty International og Helsingforskomiteen til å trekke seg fra samarbeidet med Oslo Freedom Forum, blant annet på grunn av dennes påståtte slagside mot venstreorienterte regimer i Latin-Amerika. Bull går altså et stykke forbi det «å skape et rom for akademisk debatt», som hun selv hevdet å gjøre (Aftenposten 8.6.2016). Oppfordring til praktisk og økonomisk boikott av menneskerettighetskonferanser er ikke daglig kost fra forskerhold, og kan vanskelig forstås som annet enn politikk. Det er ikke noe galt i at akademikere deltar i samfunnsdebatten, naturligvis ikke, og Bull bidrar med mye innsikt også, men noen ganger kan det være greit å spørre hvilken hatt som er på.
Kanskje er det heller slik at Bull illustrerer kompleksiteten som ligger i landskapet der ideologi og idealisme møter den prosaiske virkeligheten? For hvem kan involvere seg i den venezuelanske tragedien, med alt sitt kaos og elendighet, dårlige beslutninger, brutte løfter og uhellige allianser uten å rote det til for seg? Det gjelder nok oss alle. Selv har jeg nok vært for slepphendt i formidlingen av USAs svært ofte kyniske bakgårdspolitikk i Latin-Amerika, og derfor skapt et litt for enkelt bilde av rett og galt. Det er ikke vanskelig å forstå at mange nærer på aversjon mot mye av det USA gjennom historien har påført latinamerikanere. Faren ved for mye oppheng i ideologiske preferanser er at vi skaper manikeiske historier der befolkningen i landene det gjelder kommer i andre rekke.
Siste kapitel i denne føljetongen er naturligvis ikke skrevet. Som mange andre sitter også jeg med en liten bismak. Denne fredsprisen er ikke helt uproblematisk, men den er heller ikke oversiktlig. På sett og vis gjenspeiler den en verden som er ført ut i kaos, primært på grunn av Donald Trumps angrep på demokratiet og rasering av den liberale verdensorden. En verden der det meste flyter og få slipper unna å bli skitne på hendene. Fredsprisen er Machado og Venezuela vel forunt, men hva som skjer et stykke frem i tid, kan vi ikke vite.
.jpg){kind=link}