Pride bør bli nasjonal flaggdag

Like sikkert som at snøen smelter, fuglene vender nordover og sola holder seg lenger på himmelen, er det at debatten om Pride dukker opp hver vår. Litt ulikt fortoner den seg fra gang til gang, men det koker stort sett ned til det samme: Hvor mye Pride trengs i år?

Svaret vil variere basert på hvem du spør. Selv hvis vi holder oss til Pride som en markering av at man kan elske den man vil, og til dem som er glade for det, finnes hele spennet: Fra dem som mener vi kan legge ned hele opplegget, fordi homofile nå har samme juridiske rettigheter som heterofile og at man kjapt, trygt og billig kan skifte juridisk kjønn som det måtte passe en, til dem som mener Norge er et dystopisk og bekmørkt samfunn hvor hver negative kommentarfeltpost er bevis på at skeive er i ferd med å sendes inn i skapet igjen til evig tid.

Hvis vi utvider linsen og tar med dem som mener at Pride i dag egentlig handler om radikal kjønnsideologi og transspørsmålet, går spennet fra dem som mener Pride alltid har vært et uttrykk for radikal ideologi, synd og dekadanse, til dem som mener det mer enn noen gang trengs som kamporganisasjon for å senke terskelen for å gi medisinsk behandling til unge transpersoner.