For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Oslo står foran en viktig bydelsreform. Målet er gode, likeverdige tjenester og et sterkere lokaldemokrati. Vi deler ambisjonen – men kan en god reform bli enda bedre? Det kan den – hvis vi våger å tenke enklere.
Tjenesteproduksjonen bør ligge sentralt – i profesjonelle fagmiljøer med felles standarder og kvalitet – eller, der det er mulig, legges ut på anbud for å sikre effektiv ressursbruk og innovasjon.
Bydelsutvalgene bør være innbyggernes ombud, ikke driftskontorer med ansvar for milliarder av skattekroner. Lokalpolitikernes oppgave er å forstå nærmiljøene, sette saker på dagsordenen og sørge for at innbyggernes stemme faktisk blir hørt – ikke å forvalte budsjettlinjer.
Både København, Göteborg og Malmö har gått bort fra omfattende bydelsforvaltning. Det fungerte ikke slik man håpet. I København har man i 20 år hatt tolv lokalutvalg – rådgivende organer forankret i kommunen, der innbyggerne deltar i planlegging, byutvikling og lokalsaker. Erfaringen er tydelig:
· Lokalutvalgene har styrket engasjementet
· Administrative kostnader er redusert
· Beslutninger er blitt mer åpne, forståelige og lokalt forankret
· Borgerne har fått mer innflytelse – selv uten forvaltningsmakt
Dette er i tråd med Høyres programfestede mål om en kommune som:
· setter mennesket – ikke systemet – i sentrum
· prioriterer kjerneoppgavene
· og reduserer unødig administrasjon slik at mer av pengene går til tjenestene
Oslo Høyre har gått til valg på at kommunen ikke skal bruke mer penger, men disponere midlene bedre. Vi skal vise byens innbyggere at vi kan styre bedre – med færre kostnadsoverskridelser og mer igjen for hver krone. Vi trenger ikke eiendomsskatt. Det forplikter oss til å snu alle steiner for å levere det vi har lovet velgerne i denne perioden.
Gjennom bydelsreformen kan Oslo gjennomføre en lokal avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reform) – i tråd med Høyres program. Det betyr å forenkle strukturer, redusere administrasjon og flytte ressursene til tjenestene.
Dersom drift og støttefunksjoner samles på tvers av byen, kan målene nås uten nødvendigvis å redusere antall bydeler. Hvis bydelene derimot skal fortsette å drifte mange tjenester selv, må antallet bydeler reduseres og hver enkelt bli større for å sikre kapasitet og kompetanse. Poenget sier egentlig seg selv: Det handler ikke om hvor mange bydeler Oslo har – men hvordan de brukes til å skape resultater.
Oslo trenger mindre administrasjon – ikke nødvendigvis færre bydeler. Vi trenger klarere ansvarslinjer, enklere strukturer, ledere og medarbeidere som får jobben gjort. Bare slik får vi en kommune som lytter mer, styrer bedre og leverer tjenester av høy kvalitet til byens innbyggere.
Dersom de sentrale etatene og kommunale foretakene får frihet til å organisere seg slik de finner det mest hensiktsmessig – både geografisk og ut fra behov for tjenestetilpasning – trenger vi ikke å endre bydelsgrenser hver gang det er behov for å gi innbyggerne et enda bedre tilbud.
Et smartere Oslo handler ikke nødvendigvis om å flytte grenser, men om å frigjøre kraften i fagmiljøene og lokaldemokratiet samtidig. Reformen må gi oss en kommune som bruker mindre på struktur og mer på tjenester, slik at alle innbyggere får de samme gode tilbudene – uavhengig av hvor de bor, og uavhengig av skiftende politiske flertall i bydelsutvalgene
Det sies ofte at det Oslo Høyre får til i hovedstaden, fungerer som et utstillingsvindu for Høyres politikk nasjonalt. Nettopp derfor bør vi løfte blikket når vi diskuterer bydelsreformen. Det vi gjør i Oslo, bør kunne ha overføringsverdi for andre kommuner og regioner i Norge – i tilpasset form, men med samme prinsipp: effektiv drift og levende lokaldemokrati.
Høyres regionreform hadde de samme målene: færre nivåer, tydeligere ansvar og sterkere fagmiljøer. Men i praksis ble den stående i et politisk ingenmannsland. Mange kommuner forble for små til å drifte tunge velferdstjenester, mens de nye regionene aldri fikk tydelig definert sitt mandat. De ble verken mektige nok til å ta ansvar eller små nok til å være nær.
Her kan Oslo vise vei. Dersom vi betrakter regionreformen og bydelsreformen som deler av én sammenhengende modernisering, blir svaret tydelig: Vi skal ikke bygge flere nivåer, men rendyrke rollene. Drift og tjenesteproduksjon bør samles på regionalt nivå – der kompetanse, kapasitet og stordriftsfordeler finnes – mens kommunene bør styrkes som demokratiske ombud og medvirkningsarenaer.
Slik får vi en struktur som speiler den klassiske konservative forvaltningsideen: makt og ansvar skal ligge på lavest mulig, men høyest forsvarlige nivå. Regionen skal være driftsorganet. Kommunen skal være ombudet.
For å styrke lokaldemokratiet som arena for nærmiljøets ombudsmenn kan Oslo hente inspirasjon fra København, der lokalutvalgene består av representanter fra idrettslag, borettslag, næringsliv og frivillighet. Poenget er enkelt: Lokalt engasjement oppstår ikke nødvendigvis i partiorganisasjonene.
I forlengelsen kunne det også vært interessant å vurdere et prøveprosjekt med flertallsvalg i enmannskretser ved bydelsutvalgene. Den som velges, vil da faktisk være ombud og talsperson for sitt nærmiljø – ikke bare representant for et parti.
· Én kommune – mange innganger. Innbyggerne skal møte én samlet kommune med like tjenester, uansett adresse.
· Faglig styring sentralt – demokrati lokalt. Drift og tjenesteproduksjon bør ligge i profesjonelle fagmiljøer, mens bydelene skal være ombud og talerør for nærmiljøene.
· Mindre byråkrati, mer handling. Ressursene skal gå til tjenestene, ikke til administrasjonen.
· Åpent og moderne lokaldemokrati. Oslo bør legge til rette for åpne medvirkningsfora som gir innbyggerne reell påvirkning – uten å bygge nye driftsnivåer.
· Et Oslo som styrer smart og lytter nærmere. Reformen skal handle om styring, ansvar og tillit – ikke om kart og kontorbygg
Oslo Høyre har gjort det før.
Og vi kan gjøre det igjen!