For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Høyresiden må gjøre seg klare for et ideologisk oppgjør i egne rekker
Det har vært godt jordsmonn lenge i det konservative bedet, men nå melder lukejobben seg. Høyresiden har valget mellom å røske vekk ugresset ved roten nå, eller bli sittende og se på at det konservative prosjektet gror igjen i antisemittisme, etnonasjonalisme og bisarre konspirasjonsteorier.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg kan ikke skryte på meg å være noen erfaren gartner, men jeg vet at luking om høsten når vekstsesongen er over, sparer deg for mye arbeid til våren. Hvis ugresset først får vokse fritt, kan det bli vanskelig å skille ugress fra hageplanter, og du risikerer å måtte røske vekk det du egentlig ville ta vare på, fordi du utsatte ryddejobben til det var for sent.
Alle som bryr seg om den bredere konservative bevegelsen bør derfor følge nøye med på hva som skjer på amerikansk høyreside akkurat nå. Denne helgen boblet nemlig «borgerkrigen» til overflaten, som i lang tid har ulmet i den mer høyreorienterte podkast-sfæren.
Det begynte i forrige uke, da Ben Shapiro gikk til frontalangrep på Tucker Carlson i en tale til Heritage Foundation. I talen sammenlignet han identitetskrisen i den amerikanske konservative bevegelsen med et land uten grenser:
«Intet land kan eksistere uten grenser, og ingen konservativ bevegelse kan eksistere uten prinsipper den vil forsvare mot dem som undergraver dem – selv innenfra.»
Han slo fast at hvis Heritage Foundation ønsker å beholde sin status som en ledende intellektuell institusjon i den konservative bevegelsen, må den også fungere som ideologisk grensekontroll.
Verbalt basketak
Scenen på årets AmericaFest – en konferanse arrangert av Turning Point USA, organisasjonen som ble startet av den politiske aktivisten Charlie Kirk, som ble myrdet mens han snakket på et campus-event i Utah tidligere i år – ble denne helgen «slagmarken» for dette verbale basketaket, der tidligere nevnte Shapiro og Carlson begge inntok scenen, i tillegg til mange andre kjente skikkelser på amerikansk høyreside, deriblant Megyn Kelly, Steve Bannon, Charlies enke Erika Kirk og visepresident JD Vance for å nevne et knippe ikke helt tilfeldig utvalgte.
Fra AmericaFest-podiet fortsatte Shapiro sin sviende kritikk, og uttalte - med en dårlig skjult henvisning til Carlson - at den konservative bevegelsen er «truet av sjarlataner som hevder å tale prinsippenes sak, men som i virkeligheten driver med konspirasjonstenkning og uredelighet».
Carlson har riktignok alltid vært litt «out there», men har siden han forlot Fox i 2023, forsvunnet stadig lenger inn i et konspiratorisk koko-land.
Enten det er den bisarre turen til Moskva, der han gjennomførte et ryggradsløst intervju med Vladimir Putin- og lot seg bruke i et parodisk propagandainnslag om russeres angivelige kjøpekraft; kosesamtalen med den motbydelige antisemitten, kvinnehateren og etnonasjonalisten Nick Fuentes eller intervjuet med Irans president, der Carlson forsvarte fraværet av kritiske spørsmål, med at han ikke ville fått ærlige svar uansett. (Så hvorfor gjennomføre intervjuet da, med mindre du faktisk ønsker å være et talerør for den iranske presidentens anti-amerikanske ideer?)
Andre nevneverdige eksempler er intervjuet med Nazi-apologeten Darryl Cooper, som mener at Winston Churchill var «hovedskurken» i historien om Andre verdenskrig, uten at det forhindret Carlson i å presentere ham som «den beste og ærligste» historikeren i USA i dag, eller det absurde forsvaret for Venezuelas diktator Nicolás Maduro, fordi han tross alt er blant de mest sosialt konservative i Sør-Amerika, med sin motstand mot abort, homofile ekteskap og kjønnsskifteoperasjoner.
Opposisjonsleder (og fredsprisvinner) María Corina Machado, som burde motta fyndord fra en selverklært konservativ, ikke bare for sin demokratikamp, men fordi hun ellers står for en tydelig frihetlig høyrepolitikk, får kun et «globohomo»-stempel fra Maduro, fordi hun er for likekjønnede ekteskap. Med den logikken er det kanskje ikke så vanskelig å forstå Carlsons nylige smisking med Qatar heller.
Moralsk feighet
Shapiro kritiserte også podkaster og mediepersonlighet Megyn Kelly, for å feige unna kritikk av Candace Owens’ ville konspirasjonsteorier om mordet på Charlie Kirk, der alt fra Mossad, Frankrike og Egypt, til det amerikanske forsvaret, medlemmer av Kirks sikkerhetsteam og Erika Kirk selv, angivelig skal være involvert enten i drapet direkte eller i en dekkoperasjon i etterkant.
Megyn Kelly (som lesere av Minerva vil erindre at jeg tidligere har snakket svært pent om) har skapt et navn for seg selv, som en slags uredd "no nonsense"-journalist, og markedsfører podkasten sin under slagordet: "Your home for open, honest and provocative conversations".
Når samme Kelly ikke vil kritisere Owens, angivelig fordi hun er en ung mor (uten at det har forhindret henne i å levere rimelig velfortjente karakterdrap av den unge moren Meghan Markle), og sier at hun ikke ser noe poeng i å ta side i denne disputten, fordi hennes rolle er å «forstå hvor Candace kommer fra», gjør Shapiro rett i å karaktisere dette som en «moralsk og logisk absurditet».
Det er ikke vanskelig å forstå ryggmargsrefleksen til Kelly, om å ville «forene krefter på høyresiden mot venstresiden, heller enn å krangle innbyrdes», men denne logikken gjelder bare inntil et visst punkt. Hvis det konservative prosjektet skal bety noe, må man ha en idé om hva man står for, og hva man ikke står for.
Du kan ikke påberope deg å være en modig sannsiger den ene dagen, og deretter feige unna konfrontasjoner med folk som farer med løgner, konspirasjonsteorier, eller lefler med vemmelige ideer som strider med alt du selv hevder å stå for, bare fordi de kommer fra folk i din egen bevegelse.
For å sitere C.S.Lewis: “If you look for truth, you may find comfort in the end; if you look for comfort you will not get either comfort or truth, only soft soap and wishful thinking to begin, and in the end, despair.”
Det bør være rimelig åpenbart for alle hvem som søker sannhet, og hvem som søker komfort i denne debatten.
Ideologiske yttergrenser
Alle som har vært aktive i et politisk parti eller en politisk bevegelse, vet at det alltid er en utfordring å definere hvor smal eller bred profilen din skal være. Du kan gjøre den så smal at det ikke er plass til så mange flere enn deg selv, og så vid at den egentlig er politisk irrelevant. Men du må trekke opp noen grensestolper.
Det som skjer på den amerikanske høyresiden nå er egentlig ganske typisk. Den konservative bevegelsen er i ferd med å vinne det kulturelle hegemoniet, mye på grunn av en kastrert venstreside, som ikke klarer å gi slipp på åpne grenser, 47 kjønn og en håpløst naiv justispolitikk. Og i fraværet av en vital felles fiende som har tilslørt de interne motsetningene, bryter den ideologiske «borgerkrigen» ut.
Derfor må konservative, også i Europa (amerikansk kulturkrig har det med å komme hit) være forberedt på å forsvare sine ideologiske grenser. Det er plass til mange koloritter i det konservative teltet, men det kan ikke inkludere antisemittisme, putinisme, islamisme, eller alskens bisarre konspirasjonsteorier.
Hvis konservative vil kultivere en høyrebølge som er sterkere enn på svært mange tiår, så må slike ideer skyves ut i periferien så fort som mulig. Det krever at man har mot til å konfrontere autoriteter også i egen bevegelse når de er på ville veier. Hvis ikke står konservative i fare for å kaste bort et historisk momentum, i et dødsdømt forsøk på å bygge bro til alskens groypers, jødehatere og konspirasjonsteoretikere.
