Asle Toje stiller noen viktige spørsmål

Kunne man ha skapt det Norge vi lever i dag hvor som helst i verden? Kanskje, men det vil være avhengig av menneskene og kulturen.

I idretten og forretningslivet snakker man ofte om at kultur spiser strategi til frokost, det samme gjelder i alle andre deler av samfunnet. Et Norge bosatt av mennesker med et annen kultur og andre verdier, ville ikke ha vært Norge slik vi kjenner den i dag. Det er nordmenn og norsk kultur som har muliggjort dette landet. Tilfeldigheter og flaks hadde ikke gitt den norske velferdsstaten, oljefondet eller alliansetilhørigheten vår.

Norge kunne ha vært en failed state, som så mange andre.

Kulturen gir retning

Norge er ikke en tilfeldig samling av mennesker på en kartbit nord i Europa. Vi er et land med en historie, en kultur og en identitet som har formet dette landet gjennom århundrer. Det er denne kulturen som har gjort Norge i stand til å bygge et av verdens mest stabile og velstående samfunn. Den norske velferdsstat, demokratiske system og evne til å stå sammen i kriser er ikke resultatet av tilfeldigheter, men av en felles forståelse av hvem vi er og hva vi står for. Uten norsk kultur ville ikke Norge vært Norge. Det er et faktum, noe vi må også tørre å snakke mer om. 

Når Asle Toje stiller spørsmålet om Norge vil overleve det som kommer, berører han noe fundamentalt: En stat er ikke bare en samling lover og institusjoner. En stat er et fellesskap av mennesker som deler en historie, en kultur og en fremtid. Det er kulturen som gir oss retning, som skaper tillit mellom oss, og som gjør at vi kan ta felles valg. Uten kultur er vi bare individer som tilfeldigvis bor innenfor de samme grensene. Med kultur er vi et folk. 

Kultur er ikke statisk. Den utvikler seg, den påvirkes, og den former seg gjennom møtet med nye ideer og nye mennesker. Men for at en kultur skal kunne utvikle seg på en bærekraftig måte, må den ha en kjerne. Den må ha noe å holde fast i, noe å bygge videre på. Norsk kultur er ikke en lukket bok, men en levende tradisjon som har absorbert og formet nye impulser gjennom generasjoner. Det er nettopp denne evnen til å fornye uten å miste kjernen som har utviklet Norge. 

Vi er ikke immune

Vi står i en brytningstid. Man skal ikke lenger til våre europeiske naboer før man ser hvordan samholdet utfordres fordi de kulturelle motsetninger er blitt for store. Tilliten mellom mennesker svekkes når felles referanserammer forsvinner, og etablerte politiske systemer blir ustabile når det ikke lenger finnes en felles forståelse. 

Manglende respekt for de skrevne og uskrevne reglene er en del av denne felles forståelsen. Man skal ikke lenger enn til Belgia der man ser hvordan feiring av Marokkos seier i en fotballkamp endte opp med noe som minnet mer om gateopptøyer enn noe annet. Det samme kan man si om den enorme økningen i antisemittisme i Europa.

Norge er heller ikke immun mot disse kreftene, og vi ser spor av dette allerede. Ville Norge med en annen demografi ha valgt å være en aktiv NATO-medlem? Ville vi ha hatt et oljefond slik vi kjenner det i dag?

Rammen for vårt fellesskap

Det betyr ikke at vi skal stenge dørene eller avvise forandring. Tvert imot: En sterk kultur er en kultur som kan ta imot nye innflytelser og forme dem etter sine egne verdier. Dog forutsetter det at vi er klare på hva som er vår kjerne. Det forutsetter at vi har mot til å si at norsk språk, norske verdier og norsk historie skal være rammen for vårt fellesskap. Det er ikke et spørsmål om å ekskludere, men om å inkludere på våre premisser, klare krav og forventninger om at disse kravene innfris. 

Det er ikke et spørsmål om å nekte andre en plass i samfunnet, men om å være klare på hva som kreves for å være en del av dette fellesskapet og høste fruktene.

Det samme gjelder våre verdier. Likeverd, tillit og respekt for den enkelte er ikke universelle sannheter som finnes i et vakuum. De er verdier som har vokst frem i det norske samfunnet, som har blitt formet av vår historie, og som har blitt videreført gjennom våre institusjoner. Hvis vi gir slipp på disse verdiene, hva er det da som holder oss sammen? Hva er det som gjør at vi kan stole på hverandre, at vi kan samarbeide, at vi kan bygge en fremtid sammen?

Grepet om fremtiden

Åpenhet forutsetter at vi vet hvem vi er og kan være trygge på oss selv i møte med nye kulturer. Mange av gruppene som har innvandret til Norge fra fjerne himmelstrøk, er trygge og klare på sin kultur, og ønsker å beholde den. Men her gjelder det å være klar i talen og trygg på innholdet i det som har formet Norge. Men det forutsetter at vi har en felles forståelse av hva det vil si å være nordmann.

Det er lett å ta dette for gitt. Det er lett å tro at fellesskapet vil bestå uansett hva vi gjør. Men historie og samtid viser oss noe annet. Land som mister grepet om sin kultur, mister også grepet om sin fremtid. De blir sårbare for indre splid, for eksternt press, for kaos. Vi ser det i Europa, vi ser det i andre deler av verden, og vi må erkjenne at vi ikke er unntatt fra disse kreftene.

Det betyr at vi må tørre å snakke om kultur. Vi må tørre å si at kultur betyr noe for hvordan vi organiserer samfunnet, for hvilke allianser vi inngår, og for hvilke løsninger vi prioriterer. Vi må tørre å si at norsk kultur er verdt å bevare, ikke fordi den er bedre enn andre, men fordi den er vår. Fordi den er det som gjør oss til et folk. Fordi den er det som gjør at vi kan stå sammen når tider blir tøffe. Fordi de gjør at tusenvis av mennesker velger å reise langt for å bo her. 

Innvandringens problemer

Det som utfordrer dette fellesskapet og kulturen, er innvandringen fra fjerne himmelstrøk. Norge har tatt imot innvandrere, og innvandringen har endret oss. Alle endringene har ikke vært positive, være seg kulturelt betinget oppdragervold, sosial kontroll, overdreven religiøsitet eller den økende klientismen vi ser i politikken. Det er disse endringene som skaper friksjon og oppløsning av normer.

I debatten om innvandring, integrering og samfunnsutvikling blir norsk kultur og norske vaner sett på som et hinder, som noe som står i veien for integreringen. Norsk kultur er ikke et hinder, det er selve grunnmuren for dette samfunnet. Uten den har vi ingenting å bygge på, ingenting å forsvare og ingenting å gi videre til dem som kommer etter oss.

Et veiskille

Vi står ved et veiskille. Vi kan velge å se på kultur som noe som er i veien, som noe vi må overvinne for å skape et mer «moderne» samfunn. Eller vi kan velge å se på kultur som det som gjør oss i stand til å møte fremtiden med trygghet og selvtillit. Vi kan velge å se på vår historie som en byrde, eller vi kan se på den som en ressurs.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

En ødelagt samtale om nasjonens betydning

Espen Goffeng

Valget bør være enkelt. Norge har overlevd og utviklet seg fordi vi har hatt en kultur som har gitt oss styrke. Hvis vi vil at Norge skal fortsette å være et land verdt å leve i, må vi ta vare på den kulturen. Vi må være stolte av den. Vi må forsvare den. Og vi må gi den videre til dem som kommer etter oss.

Det betyr ikke at vi skal leve i fortiden, men bruke erfaringene til å forme fremtiden. Vi skal være et åpent land, men et land som vet hvem det er, som vet hva det står for, og et folk som tør å si at norsk kultur er verdt å kjempe for.

For Norge er ikke bare et tilfeldig landområde, men et sted som er formet av et fellesskap som krever noe mer enn lover og regler. Det krever en kultur, og en felles identitet med utgangspunkt i denne kulturen. 

Vi kan ikke ta dette for gitt. Fellesskapet vil ikke bestå av seg selv. Det starter med en inkluderende stolthet for vår kultur, ikke fordi den er perfekt, men fordi den er vår og den har formet dette landet til å bli det der.