For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
2026 kan bli et skjebneår for Iran
Nok en gang har iranere tatt til gatene, handelsstanden er i streik og regimets væpnede styrker er i gatene for å slå ned på demonstrantene. Til forskjell fra tidligere handler slagordene mer om hva iranere vil ha enn hva de vil bli kvitt.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Med standhaftighet og slagord som våpen har iranere inntatt gatene i det som beskrives som de mest omfattende demonstrasjonene siden 2022, etter at Mahsa Amini ble drept av moralpolitiet.
Den utløsende faktoren for denne runden med demonstrasjoner er økonomien. Siden sommeren 2025 har den iranske valutaen, rial, kollapset i verdi, inflasjonen har igjen skutt fart. Den økonomiske elendigheten som den gjennomsnittlige iranere opplever, er kun ett av mange hverdagslige problemer for den hardt prøvede befolkningen.
Tidligere i år kom også beskjeden om streng vannrasjonering. Årsaken er ganske enkelt at landet som en gang hadde enorme vannressurser, nå er vannmessig bankerott. Fortellingen er nok en gang korrupsjon, elendig forvaltning og ledelsens større tro på de høyere makter enn på realitetene. Konsekvens er som vanlig ressursmangel.
Den iranske økonomien har vært under sterkt press i flere år, men krisen har eskalert de siste månedene. Valutaen har mistet nesten all verdi, og prisen på grunnleggende varer har steget dramatisk. Den iranske rial har opplevd et historisk fall, og per desember 2025 må man betale rundt 1,36–1,42 millioner rial for én amerikansk dollar. Dette er en dramatisk svekkelse sammenlignet med 430 000 rial per dollar i 2022, og 32 000 rial per dollar i 2015. Valutafallet har ført til at sentralbanksjefen nylig gikk av, og økonomer peker på en kombinasjon av innenrikspolitisk press, knapphet på valuta og økte geopolitiske spenninger som hovedårsaker. Inflasjonen har skutt i været. Matprisene har økt med 72 prosent det siste året, noe som har ført til at vanlige iranere ikke lenger har råd til grunnleggende varer.
Den økonomiske krisen i Iran skyldes flere faktorer. Sanksjoner er en del av fortellingen. Ifølge Associated Press har sanksjonene rammet oljeeksporten, som er Irans viktigste inntektskilde, og har ført til at landet har mistet viktige inntekter og blitt avskåret fra internasjonale finansmarkeder. Regimets egne prioriteringer er også en sterk bidragsyter i denne sammenheng. Landets prioritering av militære utgifter og atomprogrammet på bekostning av innlandsøkonomien har bidratt til å forverre den økonomiske krisen. Som alle andre land i denne kategorien er korrupsjon og ineffektiv forvaltning faktorer som har forsterket den økonomiske nedturen.
Israels angrep og den påfølgende konflikten har skapt stor usikkerhet, noe som har ført til stadig flere kapitalsterke iranere har valgt å forlate landet. Mange reiser til Tyrkia og landene på Den arabiske halvøy. Dette har akselerert valutaens fall og inflasjonen, og gjort det vanskeligere for Iran å stabilisere økonomien.
Israels angrep i juni 2025 var rettet mot Irans atomprogram og militære infrastruktur, inkludert anlegg i Teheran og Isfahan. Angrepene var effektive og førte til ødeleggelse av viktige atomforskningssentre og tap av nøkkelpersonell, noe som svekket Irans evne til å videreutvikle sitt atomprogram. De førte også til tap av flere høytstående militære ledere og atomforskere. Tapet av nøkkelpersoner har muligens bidratt til dårligere kontroll internt i landet og styring av de væpnede styrkene.
Men økonomi er ikke alene beskrivende for det som nå skjer i Iran. Slagordene som ropes, handler ikke bare om hva folket ikke vil ha, men om hvem de ønsker som leder. Mange av slagordene er rettet mot landets ledelse og lederen for den islamske republikken. Det ropes også slagord mot regimets involvering i Gaza og Libanon. Men stadig oftere hører man demonstrantene rope slagord som uttrykker et ønske om monarkiets retur. Slagord som «lenge leven sjahen» og «Pahlavi kommer tilbake».
Her må det også legges til at de aller fleste av disse demonstrantene ikke er gamle nok til å ha levd under den tidligere iranske sjahen. Uansett fremstår det som deres inntrykk er at monarkiet Iran var et bedre sted å bo enn den islamske republikken Iran. Den siste iranske monarken var ingen engel, men likefullt virker det som Pahlavi-dynastiet er noe mange demonstranter ønsker en retur til. Slik det fremstår nå ropes det ikke på andre fremtredende opposisjonelle.
I tillegg til den indre uroen er regimet også under konstant eksternt press fra Israel og USA. USAs posisjon virker å være delvis påvirket av Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har sin olje og gass, men har også funnet store mengder sjeldne jordarter – en stadig mer strategisk viktig ressurs. Landet har store planer for å bli en viktig aktør innen utvinning og prosessering av disse jordartene. Som kjent er det Kina som har kontroll på store deler av verdikjedene innen sjeldne jordarter. For USA og Trump er uavhengighet av kinesiske verdikjeder helt avgjørende. Den største trusselen mot Saudi-Arabia er Iran, og den som kan temme Iran, er USA. 2026 vil muligens bli et skjebneår for det iranske regimet. Tiden vil vise hvor det ender.
