For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hvilken dystopi lever vi i?
Et ubehagelig, men særs relevant spørsmål.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Min stemme går til Ray Bradburys Fahrenheit 451.
Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er at jeg så et meme som fikk meg til å tenke. På dette memet var det et venn-diagram der fire sirkler overlappet. De fire sirklene bestod av dystopiske bøker: 1984, Brave New World, The Handmaid’s Tale og Fahrenheit 451.
I overlappet mellom alle fire ble det konstatert at «du er her». Fire dystopier lever vi visst i, på én og samme tid.
Gode memer er morsomme og har som regel et snev av sannhet. Begge disse kriteriene oppfylles også i den nevnte, i tillegg er den (litt) skremmende og inviterer til videre refleksjon om tiden vi lever i.
Det er ofte i litteraturen vi finner de store lærdommene. Det er der vi finner de store innsiktene om oss selv. Sci-fi og fantasy er speilbilder av samfunnene våre, man skal være temmelig fantasiløs for ikke å se oss selv i noe som finner sted i en galakse langt, langt borte. Dystopiene, derimot, presser grensene for hvordan vi ser oss selv og drar ethvert problematisk forhold vi lever med til det ekstreme.
Fahrenheit 451 er nok den minst leste av de nevnte dystopiene, til tross for at den er lettlest. Her befinner vi oss i USA, bare noen generasjoner frem i tid. En gang i tiden jobbet brannmenn med å slukke branner, slik som de gjør i vårt samfunn, men i denne boken starter brannmennene branner. Kun ved spesifikke tilfeller, vel å merke. De brenner bøker, som det er illegalt å eie.
Om noen melder inn at du har bøker liggende i huset ditt, kommer de og brenner bøkene. Faktisk brenner de hele huset ditt. Og i noen tilfeller deg selv. Om du brenner inne med bøkene, så får det bare være. Tenkende individer vil ikke passe inn uansett, de har ingen plass i samfunnet. Samfunnet er gjennomsyret av konformitet og distraksjoner, men også kontroll.
Det lyder autoritært og det er autoritært. Faktum er likevel at bøkenes død ikke var en toppstyrt utvikling. Det hele utviklet seg organisk, som et slags folkekrav. Dette er et viktig, men underkommunisert poeng i boken. Hvorfor skal man egentlig lese bøker? Sitte og kaste bort tid på tykke, tidkrevende bøker der en filosof angriper en annen filosof? Hvorfor lese om strid og uenighet? Eller oppdiktede historier om mennesker som ikke egentlig finnes? Hva skal vi med det? Les om du vil bli forvirret. Les om du vil tro på eventyr og fantasier. Nei, bøker er noe forbannet tull, de hindrer oss i å være lykkelige.
Hvorfor være opplyst om du heller kan være tilfreds? Heller en lykkelig gris enn en ulykkelig Sokrates. Du kan simpelthen bare slappe av og se på tv. Å alltid ha stimuli fra TV-en. Å alltid være omgitt av lydene fra TV-en. Inviter noen venner over og se på TV. Det er lykken. Hvorfor prate? TV-en er din beste venn, må du skjønne.
Hovedpersonen i romanen, Guy Montag, oppdager en dag tomheten ved det hele. Han legger heller merke til fuglene, stjernene og blomstene han aldri har tenkt over. Naboene hans, som en dag forsvinner på mystisk vis, gjør noe så eksotisk som å snakke med hverandre. Han blir bevisst og ønsker å bryte ut av hamsterhjulet.
Mye i Fahrenheit 451 rimer med ting vi ser og hører om vår egen tid. Det skrevne ord svekkes. Chatbotter erstatter mennesker. Oppmerksomheten dras mot det korte og raske. Kognitive evner er ikke hva de var: lese-, regne- og konsentrasjonsevne er dårligere enn før, viser undersøkelser på tvers av landegrenser.
En kan bli pessimist av mindre. Om en ikke var det fra før. Det gjelder bare å ikke bli fatalist, håpet er sjeldent ute.
Til tross for at det er en dystopi, er Fahrenheit 451 akkurat jordnær nok til at vi kan kjenne oss igjen. Nettopp derfor kan overgangen til et slikt samfunn bli vanskelig å oppdage. Ikke som et brudd, men som en langsom forskyvning vi venner oss til. Sakte, men sikkert får apatien feste. With a whimper not a bang, som det heter. Tilværelsen blir en versjon av det Friedrich Nietzsche kaller letzte Mensch – det siste mennesket – mennesker som lever komfortabelt, uambisiøst, uten konflikt og simpelthen beskjeftiger seg med å bare passe inn. Hvor fort vi havner der, fra en annen tilstand, vet vi ikke, men det skjer nok først sakte og så plutselig. Litt som den mytiske frosken som ikke oppdager at den blir kokt levende.
Munnhellet om at frihetens og demokratiets kostnad er evig årvåkenhet er alltid verdt å ha med seg. Kun noen få generasjoner er nok til å rive ned det som var. Og idealer og prinsipper vi holder høyt går ikke i arv, det må læres, begrunnes og praktiseres dersom det skal forvaltes i samme ånd som vi selv overtok den.
Et realt sisyfosarbeid, med andre ord.
Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Hvilken dystopi lever vi i? Spørsmålet er nok galt stillet, som Kåre Willoch ville sagt. Vi lever ikke i noen dystopi, ikke ennå, men mye rimer, for mye. Om vi vil ende opp i et dystopisk samfunn er et mer fornuftig spørsmål å stille. Og om det vil skje, det er opp til oss.
