Sanna: – Hva med en stille skilsmisse?

Kjære Sanna,

Mitt spørsmål er veldig enkelt og greit: Jeg er 67 år og jeg har lyst til å skilles. Er det for sent? 

Å flytte er jo en krevende affære, og jeg vet ærlig talt ikke om det er verdt det. Samtidig har jeg et lite håp om at jeg fremdeles kunne finne en kavaler, en reisevenn, for resten av mitt liv.

Saken er at mannen min er blitt veldig gammel og veldig negativ de siste 4-5 årene (før det hadde vi et ganske ålreit ekteskap). Han er en gubbegubbe. Han synes ingenting er morsomt lenger. Han sitter og surmuler om det meste: om Putin, om naboene, om barnebarna. Han hadde prostatakreft for en stund siden og jeg trodde alt skulle bli bedre da han ble frisk, men ingenting er blitt bedre, bare verre. 

Vi har ikke noe romantikk eller erotikk lenger, men vi har vært sammen i over 40 år, vi har voksne barn og to fine barnebarn (som han riktignok ikke klarer å glede seg over). Vi har også et fint hus og to hytter, så det er ingenting å klage på. Bortsett fra at han er negativ og vil ikke noe lenger. Jeg foreslår reiser og utflukter og alt mulig, men han vil nesten ikke på hytta engang siden det er så langt å kjøre (tre timer til fjellhytten vår og fire til den som er ved havet). På lørdag spurte jeg om han ville gå på kafé med meg, men han orket ikke. Det var så mye folk ute på en lørdag før jul, mente han. Jeg endte opp med å gå alene.

Hvis jeg går fra ham, vet jeg at barna ikke vil bruke det mot meg (de ser jo hvilken surpomp han er), men de blir kanskje litt stresset av det økonomiske oppgjøret. Det er også en mulighet at mannen min vil bli enda mer negativ og sur av å bli enslig. Det vil påvirke barna, naturlig nok. 

Jeg vet faktisk ikke. Jeg har ikke turt å lufte muligheten og jeg tror at han tar meg for gitt siden jeg er 67 år og han er 72. Men innerst inne tenker jeg hele tiden: Kunne jeg fått 20 gode år til med en mann som faktisk vil gjøre ting sammen med meg? 

Jeg tar hånd om meg selv på alle måter, så jeg ser fortsatt ganske ok ut, og det hender at jeg får komplimenter og blir flørtet med. Derfor har jeg denne følelsen av at toget kanskje ikke har gått.

Men som sagt: Her er det mange mulige fallgruver og abers. Jeg vet ikke, men jeg leker stadig vekk med tanken…

Should I stay or should I go? 

Brita (67)

****

Les også:

Pluss

Pluss

Bonusfamilie er, og forblir, en eufemisme

Sanna Sarromaa

Kjære Brita,

Så leit å lese om det du skriver. Det er lett å få medfølelse for ditt store dilemma. 

Dessverre blir det å finne en ny partner ikke noe lettere med årene. Hvis du altså skulle ha gått fra din sure gubbegubbe nå, noe jeg forstår at du vil, så er det ikke dermed sagt at du finner en bedre mann med én gang – om noensinne. Det første du kan spørre deg selv er om du tåler å være alene og om det å være enslig tross alt er bedre enn det ekteskapet du har. 

Hvis svaret er ja, så kan du begynne å tenke på hvordan man deler et hus og to hytter. Min erfaring er at det alltid lønner seg å komme med et ferdig tenkt forslag til det økonomiske oppgjøret når man lanserer et brudd. Det er ikke sikkert mannen din vil gå med på det, men da har man i hvert fall forberedt noe som kan fungere som et utgangspunkt for forhandlinger. Blir dere ikke enige, så er det bare å kontakte en advokat. Dere har råd til det. Når det gjelder eiendommene deres, så kan det jo tenkes at noen av barna deres er interessert i å ta over en hytte eller to?

Er du derimot redd for å ende opp alene (og det er en helt legitim redsel med tanke på at du egentlig ikke vet hva du går til etter et så langt ekteskap), så kan det finnes en annen måte å tenke på. En konstant sur gubbe representerer tross alt en form for trygghet, en trygghet du kanskje vil holde fast på.

Har du hørt om begrepet quiet divorcing? Det har begynt å dukke opp i utenlandske medier de siste årene. Det betyr at du gir opp ekteskapet i hodet ditt, i underlivet ditt og i hjertet ditt, senker forventningene, kobler fra ham emosjonelt og skaper ditt eget separate liv, men forblir gift.

Ekteskapet ditt høres vanskelig ut, men det vil også skilsmissen og tiden etterpå være. Dessuten er ingen misunnelig på en singel kvinne på 67 som må begynne å date igjen. 

Den såkalte stille skilsmissen er en ren kompromissløsning. Du kobler (så godt som du kan) fra hans surhet og negativitet, men du får fortsatt bo anstendig og opprettholde et komfortabelt liv. 

Uansett hvilket alternativ du går inn for, så håper jeg at du har venninner du kan gjøre ting sammen med: utflukter, reiser, kafébesøk! Fyll dagene dine med gode vennskap og kvinnefellesskap istedenfor å prøve å få en surmulende gubbe med på ting. Besøk barna og barnebarna, fyll ditt liv med glede og positivt engasjement. La ham seile sin egen negative sjø. 

Jeg har dessverre ingen fasit for deg. Du må velge selv om du blir eller går. Jeg siterer ofte min visdomsleverandør, Instagram. Jeg leste dette der:

Marriage is hard. Divorce is hard. Choose your hard.

Obesity is hard. Being fit is hard. Choose your hard.

Being in debt is hard. Being financially disciplined is hard. Choose your hard.

Life will never be easy. It will often be hard. But we can choose our hard. Choose wisely.

Fra hele mitt hjerte ønsker jeg deg lykke til i dette vanskelige valget!

Sanna