For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Stadig flere vestlige land henter inspirasjon fra innvandringspolitikken på 1960- og 1970-tallet. Kan gjestearbeidere bidra til å skape en bærekraftig innvandringspolitikk?
I en kronikk i Aftenposten og et intervju i Nettavisen beskriver Civita-kollega og vararepresentant til Stortinget for Venstre, Hans Jacob Huun Thomsen, hvorfor han har snudd fra en liberal til en mer restriktiv innvandringspolitikk.
I likhet med Minervas redaktør Nils August Andresen og mange andre som har kommentert Thomsens kronikk på Facebook, har også undertegnede gått samme vei i synet på innvandringspolitikken.
At så mange har gjort akkurat denne politiske «reisen», har kanskje sammenheng med innsikten til dikteren Arnulf Øverland: «Den som ikke er radikal som ung, den har intet hjerte; den som ikke er konservativ som voksen, har ingen hjerne.»
Så kan man jo bare spekulere i om den pågående «konservative ungdomsbølgen» vil føre til en motsatt reise i voksen alder, eller om dagens unge vil bevege seg videre i samme retning og for eksempel bli reaksjonære. Tiden vil vise.
Argumenter for innvandring
Selv om mange endrer mening om innvandrings- og integreringspolitikken, betyr ikke det at argumentene for en liberal innvandringspolitikk i seg selv er dårlige.
Prinsipielt sett bør mennesker ha frihet til å migrere, både internt i eget land og over landegrensene, for å forsøke å forbedre sin egen eller sin families livsvilkår.
En såkalt «lykkejeger» blir i en norsk kontekst ofte beskrevet med negative fortegn. Bokmålsordboken definerer lykkejeger som en «person som forsøker å skaffe seg rikdom (og lykke) uten å gjøre en stor innsats». Dette er nok årsaken til at innvandrere, spesielt asylsøkere, kan bli omtalt som «lykkejegere» i norsk politisk debatt – selv om det også finnes unntak.
I andre kulturer, som i USA, har begrepet en helt annen betydning. Der er «å søke lykken» beskrevet som en «naturrett» i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Selv om denne rettigheten ikke er juridisk bindende, har den fungert som både kulturell inspirasjon og aspirasjon.
I tillegg til de prinsipielle argumentene for en liberal innvandringspolitikk er også de økonomiske argumentene overbevisende. De fleste økonomer er enige om at de økonomiske effektene av at mennesker migrerer fra utviklingsland med lav produktivitet til industriland med høy produktivitet, i utgangspunktet vil skape store økonomiske gevinster – alt annet likt.
Argumenter mot innvandring
Men som kjent – blant annet fra de norske Brochmann-utvalgene – er ikke de økonomiske konsekvensene av en liberal innvandringspolitikk nødvendigvis positive for bærekraften i de samfunnsmodellene som mange industrialiserte land har valgt, med omfattende velferdsstater som grunnlag.
I tillegg kommer det kulturelle og integrasjonsmessige aspektet, som også Thomsen berører i sin kronikk, og som han beskriver enda mer detaljert i et Civita-notat fra i sommer.
Men betyr dette at vi bør la den potensielle økonomiske gevinsten av innvandring ligge? Handler det ikke snarere om at den økonomiske gevinsten – slik vi også har sett for globalisering og økt internasjonal handel – er skjevt fordelt? Finnes det en innvandringspolitikk som er både økonomisk, politisk og kulturelt bærekraftig?
En positiv norsk innvandringshistorie
Ser man på norsk innvandringshistorie over lengre tid, har innvandring i all hovedsak vært et gode for landet.
Store norske leksikon forteller at bergverksindustrien på Kongsberg og Røros ble bygd opp ved hjelp av tysk ekspertise på 1600-tallet, mens engelskmenn og sveitsere var viktige for oppbyggingen av henholdsvis tekstilindustrien og moderne fjøs- og meieridrift.
Som bergenser, riktignok uten «utenlandske» aner, er jeg klar over hvilken enorm betydning innvandrere har hatt for byens kultur, historie og språk. I boken Nye bergensere av Norvall Skreien fortelles historien om kjente slekter som Friele, Grieg, Geelmuyden, Hambro, Ibsen, Jebsen, Konow, Mohn, Mowinckel og Rieber med flere – familier som også har preget norsk historie.
Men eliteinnvandring gjennom handelsfolk og håndverkere til et fattig og mindre utviklet land i utkanten av Europa er jo noe annet enn den nyere norske innvandringshistorien.
Det er verdt å minne om at også «ufaglært» innvandring, særlig fra våre to naboland Finland og Sverige, har vært et gode for landet. Skogfinner kom med nye jordbruksteknikker for å utnytte skogsarealer som lå brakk, mens kvener (som Minervas Sanna Sarromaa kaller «falske finner») bidro sterkt til norsk suverenitetshevdelse i en tid med uavklarte riksgrenser i nord, gjennom nydyrking, pomorhandel og fiske.
Da jeg selv leste romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola, som omhandler den kvenske (finske) innvandringen til Norge på 1800-tallet, var det første gang jeg ble klar over kvenenes betydning for norsk suverenitetshevdelse i Nord-Norge.
Svenske innvandrere har kommet i så mange bølger siden den norske statsdannelsen, både som rallare og partysvensker, at svensker er blitt en permanent faktor i norsk arbeidsliv og innvandringshistorie.
Den vesentligste forskjellen mellom tidligere tiders innvandring og den moderne norske innvandringspolitikken, som startet med gjestearbeidere fra Tyrkia og Pakistan på 1960- og 70-tallet, handler om to forhold som delvis henger sammen: For det første skjedde den nyere innvandringen parallelt med oppbyggingen og utvidelsen av den moderne velferdsstaten. For det andre var innvandrernes kultur svært forskjellig fra den norske (selv om mange nok oppfattet at for eksempel kvenenes kultur på 1800-tallet var forskjellig fra den norske).
Men betyr dette at det ikke finnes inspirasjon å hente fra denne første moderne bølgen av innvandrere til Norge?
Kan Europa hente inspirasjon fra gulfstatene?
I en lederartikkel i The Economist fra oktober argumenterer magasinet for at gjestearbeiderordninger kan være en løsning som forener vestlige staters demografiske utfordringer – med økende knapphet på arbeidskraft som følge av eldrebølgen – med velgernes opprør mot en ikke-fungerende innvandrings- og integreringspolitikk.
Magasinet viser til at OECD-landene har økt antallet arbeidsvisum for praktikanter, sesongarbeidere og midlertidige arbeidere fra 1,5 til 2,5 millioner mellom 2014 og 2023. Selv regjeringer ledet av høyrepopulister som Italias Giorgia Meloni og Ungarns Viktor Orbán, har i økende grad tatt i bruk ulike former for gjestearbeiderordninger for å dekke behovet for arbeidskraft i økonomier med et synkende arbeidstilbud.
Det kan med andre ord se ut til at en innvandringsmodell som blant annet Singapore og gulfstatene har benyttet seg av i lang tid, er i ferd med å spre seg til Europa. Denne modellen kombinerer en svært liberal politikk for å komme inn i landet (nær 90 prosent av befolkningen i Qatar og De forente arabiske emirater er utlendinger) med en midlertidig og tidsavgrenset oppholdsstatus, og med svært strenge – i mange tilfeller ikke-eksisterende – muligheter for å bli statsborger med fulle rettigheter.
Inspirasjon fra 1960- og 70-tallet
I et Civita-notat fra 2024 forsøkte jeg å beskrive ulike modeller for en bærekraftig innvandringspolitikk for det kommende århundret. Mer bruk av midlertidige og tidsavgrensede arbeidsvisum for både faglært og ufaglært arbeidskraft var blant forslagene.
Det betyr ikke at en slik innvandringsmodell er uten svakheter – verken for innvandreren eller for mottakerlandet. En slik ordning bør for eksempel kun gjelde for statsborgere fra land med en viss politisk stabilitet, for å redusere sannsynligheten for misbruk av ordningen til asylsøknader, og for å sikre at statsborgere som sendes tilbake, faktisk blir akseptert av hjemlandet.
Videre er det viktig å sikre at lønns- og arbeidsvilkår ikke reduserer standarden i det eksisterende arbeidsmarkedet (sosial dumping), og at gjestearbeidere ikke blir utnyttet av arbeidsgivere eller kriminelle aktører, slik Aftenposten blant annet har avdekket.
Slik sett er The Economists forslag om å knytte visumet til myndighetene, fremfor arbeidsgivere, godt. Da vil migrantene ha mulighet til å bytte jobb underveis uten å måtte søke om nytt visum, noe som reduserer risikoen for utnyttelse.
Brakkebyene for utenlandske gjestearbeidere ute i ørkenen i gulfstatene, eller «slavelignende» forhold for tjenestepersonell i private hjem, bør derimot ikke tjene som inspirasjon for Vesten.
A- og B-innbyggere
Samtidig kommer man ikke utenom at en endring av innvandringspolitikken i retning av mer bruk av midlertidige og tidsavgrensede visum – ofte omtalt som gjestearbeidere eller fremmedarbeidere – med få eller ingen muligheter for permanent oppholdstillatelse, vil skape et enda tydeligere juridisk skille mellom statsborgere og ikke-borgere.
En slik innvandringspolitikk tolereres kanskje i ikke-demokratiske stater som Singapore og gulfstatene, men vil være i konflikt med likhetsidealet i vestlige demokratier.
Det var derfor en god grunn til at mange av de millioner av gjestearbeidere som kom til vestlige land på 1960- og 70-tallet, etter hvert fikk permanent oppholdstillatelse og mulighet til familiegjenforening.
Men som allerede nevnt bør det være mulig å hente inspirasjon fra gjestearbeiderpolitikken som ble ført i en tid med stor knapphet på arbeidskraft – slik Europa og Norge vil oppleve fremover. Det er også verdt å bemerke at flertallet av gjestearbeiderne som kom til vestlige land den gangen, faktisk dro tilbake til hjemlandet. Av 14 millioner gjestearbeidere som dro til Vest-Tyskland fra slutten av 1950-tallet til 1973, reiste hele 11 millioner tilbake.
Det bør altså være mulig å hente det beste fra datidens gjestearbeiderordninger – der forventningen var at oppholdet var midlertidig og tidsavgrenset, og hvor oppholdstiden ikke telles som botid ved søknad om statsborgerskap. Men det bør heller ikke være helt umulig å bli norsk statsborger.
Andre metoder for å regulere innvandring
I Civita-notatet peker jeg på innføringen av et poeng- og/eller kvotesystem som en annen mulig innvandringsmodell. Dette vil gjøre det mulig å styre både antallet og hvilke innvandrere som får visum, etter politiske behov og prioriteringer.
Jeg peker også på at man kan ha noe mer liberale innvandringsordninger for statsborgere fra kulturer som enten ligner på den norske (for eksempel Sør-Amerika og europeiske land utenfor EU) eller som er kulturelt kompatible (for eksempel Øst-Asia og Indokina).
Er det mulig å tenke seg et kvote- eller poengsystem også for midlertidige arbeidsinnvandrere (gjestearbeidere) med mulighet for mer varig opphold – og kanskje etter hvert statsborgerskap? Og er det mulig at slike ordninger kun gjelder for statsborgere fra land med en kultur som er kompatibel med eller lik den norske?
Hans Jacob Huun Thomsen har helt rett i at dagens innvandringspolitikk hverken hjelper de mest sårbare, eller bidrar til stabile og frie samfunn over tid. Men er det umulig å tenke seg innvandringsmodeller som skaper reelle vinn-vinn-situasjoner – for både migranten og landet han eller hun flytter til?
