For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hjelp dem der de er?
Også som liberaler er det mulig å argumentere for en restriktiv asylpolitikk.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I likhet med Venstre-kollega Hans Jacob Huun Thomsen har jeg de siste årene gått gjennom en modningsprosess når det gjelder synet på norsk innvandringspolitikk. I kronikken Hvorfor jeg snudde i innvandringspolitikken skriver Thomsen i Aftenposten 10. november om hvorfor han har gått fra å ønske en mer liberal innvandringspolitikk til å mene at dagens asylsystem er uforsvarlig. Det er interessant at denne debatten også har nådd det liberale partiet Venstre.
Jeg er langt på vei enig i Thomsens argumentasjon. Det betyr ikke at vi har forlatt våre grunnleggende liberale verdier, men derimot har endret syn på hvordan en liberal asyl- og flyktningpolitikk bør se ut. Det er mulig å argumentere for en restriktiv asylpolitikk – også som liberaler.
For det første er det mye som tyder på at integrering ikke er like lett som mine medliberalere og jeg hadde antatt – for ikke å si håpet. Det er en problemstilling som blant annet partifelle Abid Raja har tatt opp. Vi trenger kapasitet til å integrere de vi tar imot på en god måte. Både av hensyn til dem som skal gjøre Norge til sitt nye hjemland og av hensyn til dem som allerede bor her.
«Men», ville 20 år gamle August ha innvendt, «vi tar jo ikke imot asylsøkere og kvoteflyktninger fordi det er økonomisk gunstig for oss. Vi gjør det fordi vi, som et av verdens rikeste land, har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker som har måtte flykte fra krigens grusomheter for å redde livet. Hva om det var krig i Norge, og det var vi som måtte flykte? Da hadde vi ønsket at noen åpnet dørene sine for oss. Hva skjedde med tanken om å gjøre mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg?»
Dette er gode innvendinger. Og det grunnleggende prinsippet står jeg fast ved: Vi har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød. Og behovet er på ingen måte blitt mindre siden flyktningkrisen for ti år siden. Ifølge Flyktninghjelpen er antallet mennesker på flukt nesten doblet de siste åtte årene – fra 65,6 millioner til 123,2 millioner mennesker.
Mest mulig hjelp for pengene
Poenget er ikke at vi skal hjelpe mindre, men at vi bør innrette hjelpen på en annen måte. Det grunnleggende spørsmålet vi bør stille oss, er følgende: Hvordan kan vi hjelpe flest mulig med de kronene vi har tilgjengelig? Det er ikke bare tanken som teller, men også resultatene.
Å ta imot flyktninger til Norge er dyrt. Bolig, språkkurs, utdanning, helsehjelp og økonomisk støtte til livets opphold koster penger. Selv om mange flyktninger kommer i arbeid etter hvert, er prosentandelen sysselsatte flyktninger uansett bare om lag 50 prosent, sammenlignet med 74 prosent for befolkningen som helhet. Kommer du til Norge fra et krigsherjet land, uten relevante språkkunnskaper eller utdanning, har du forståelig nok en ulempe på arbeidsmarkedet.
I høykostnadsland som Norge får vi generelt lite hjelp for pengene. Som Thomsen påpeker i Aftenposten, kunne vi finansiert utdanning for en halv million barn i bangladeshiske flyktningleire for samme sum som vi bruker på integreringstilskudd til 6400 flyktninger i Norge.
Det er ikke fremmedfientlig å ville få mest mulig ut av pengene. I stedet handler det om noe så grunnleggende som å hjelpe flest mulig. Hver krone kan kun brukes én gang. Dermed må det prioriteres – også mellom gode formål. Det er ethvert statsbudsjetts harde realitet.
Dessuten er det en nærmest grotesk ressursfordeling når det gjelder hvilke flyktninger vi hjelper, slik blant annet Minerva-redaktør Nils August Andresen tidligere har vist i en kommentar. Han påpeker at mer enn 90 prosent av ressursene som globalt sett går til flyktninger, brukes på de 10 prosentene som får beskyttelse gjennom asylsystemet. Med andre ord må 90 prosent av verdens flyktninger klare seg med kun 10 prosent av ressursene.
Vi bruker det aller meste på den lille gruppen asylsøkere som lykkes med å nå det europeiske fastlandet, mens den store majoriteten av verdens flyktninger forblir glemt. Det er ikke forsvarlig. Vi kan ikke fortsette å bygge systemet for hjelp av flyktninger på at man i praksis må betale menneskesmuglere blodpris og legge ut på en livsfarlig ferd over Middelhavet for å få hjelp. Dette er det kun mer ressurssterke flyktninger som har mulighet til. Barn, eldre og syke må bli igjen i underfinansierte flyktningleire. Derfor er det på tide at vi omprioriterer.
Har Frp hatt rett hele tiden?
Skal en større del av ressursene brukes på de glemte flyktningene, betyr det at mer penger må brukes i krigsherjede land og deres naboland. Eller å «hjelpe dem der de er», som Frp har sagt i innvandringsdebatter så lenge jeg kan huske. Betyr dette at Frp har hatt rett hele tiden? Både ja og nei.
Ja, på bakgrunn av argumentene jeg har presentert over, men også nei, fordi Frp ikke har fulgt opp slagordet i praksis. Det er her Frp har sviktet. Argumentet om å «hjelpe dem der de er» må følges opp av annen konkret politikk – og særlig penger – om det skal ha noen moralsk troverdighet. «Put your money where your mouth is», som amerikanerne sier. Problemet er at Frp ikke har gjort dette. Tvert imot har partiet vært norsk politikks fremste fanebærer for å kutte i bistandsbudsjettet.
At «hjelp dem der de er» nesten utelukkende har blitt assosiert med Frp, har svekket argumentet. Om noen nevner Frp og innvandring i samme setning, går assosiasjonene fort til Carl I. Hagens fabrikerte Mustafa-brev, Siv Jensens «snikislamisering» og Sylvi Listhaugs «godhetstyranni», «imamsleiking» og «utlendinger på gullstol». I denne konteksten har argumentet om å «hjelpe dem der de er» fremstått som en unnskyldning for å ikke imot flyktninger og en lynavleder for kritikk. Det etterlatte inntrykket har vært et hult slagord.
Men nå er dette ikke lenger et argument som kun Frp bruker. Stadig flere har påpekt utfordringene ved dagens asylsystem, blant annet tidligere UDI-direktør Frode Forfang, Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen og sosialliberale partiet D66 som for to uker siden ble største parti under parlamentsvalget i Nederland.
Utfordringen er å kombinere delvis motstridende hensyn. Fremover trenger vi et system hvor ressursene til flyktninger fordeles mer rettferdig og hvor insentivene til å krysse Middelhavet i utrygge båter reduseres. Samtidig finnes det også asylsøkere som flykter av personlige, politiske eller religiøse forfølgelsesgrunner som gjør det vanskelig å finne en trygg havn i nærområdet. Dette gjør det vanskelig å fjerne enhver form for individuell beskyttelsesmekanisme.
Dette er en vanskelig og sensitiv diskusjon, men forhåpentligvis vil det være mulig å føre konstruktive samtaler om fremtidens flyktnings- og asylpolitikk på tvers av partigrensene. Disse samtalene bør også Venstre – Norges liberale parti – kunne være en del av.
Jeg er altså ikke lengre overbevist om at det å være asylliberal er det eneste riktige sporet for norske og europeiske liberalere i 2025. Dagens asylsystem fører til at majoriteten av verdens flyktninger blir nedprioritert, glemt og ikke får den hjelpen de behøver. Derfor må også vi liberale være åpne for å tenke nytt i innvandringspolitikken. «Å hjelpe dem der de er» er ingen perfekt løsning, men kanskje er det vårt beste alternativ i en uperfekt verden.
