For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Det ligger ikke noe krav om at man skal elske stebarna sine. Det holder at man tolererer dem.
Lisa (35) er ikke glad i sin stedatter og har dårlig samvittighet for det.
Publisert
Sist oppdatert
Lisa
Kjære Sanna,
Jeg har egentlig ikke et helt konkret spørsmål til deg, men jeg kunne tenke meg dine betraktninger rundt stebarn. Jeg har et felles barn på fire år med samboeren min som jeg har vært sammen med i noen år. Samboeren min har et barn på 15 fra før.
Jeg reflekterte lite i starten av forholdet vårt hva det egentlig innebar å gå inn i et forhold med en som har barn fra før. Selv om vi har vært sammen i flere år syns jeg fortsatt det er krevende å forholde meg til at samboeren min har barn. Ikke på grunn av sjalusi over hans historie før meg, men fordi jeg sliter med å engasjere meg i stebarnet mitt.
Jeg forstår på et rasjonelt plan at det er min samboer, som jeg elsker, sitt barn, og ikke minst at barnet er søsken til mitt barn. Men jeg klarer bare ikke se på stebarnet som noe mer enn, i beste fall, en niese jeg helst bare skulle hatt på besøk et par timer en gang i blant. Det er ikke noen spesielle trekk ved barnet i seg selv jeg misliker. Hun er snill og grei.
Men jeg klarer bare ikke se på stebarnet som noe mer enn, i beste fall, en niese jeg helst bare skulle hatt på besøk et par timer en gang i blant.
Men sannheten er at jeg har det aller best den tiden det bare er meg, min samboer og vårt felles barn hjemme.
Det er selvfølgelig overflødig å skrive at jeg kronisk har dårlig samvittighet for dette. Det er uaktuelt å gå fra min samboer pga dette, så det er heller noe jeg må leve med på en bedre måte. Noe jeg føler jeg har prøvd mange ganger, uten å komme så mye lenger. Jeg håper på svar!
Lisa (35)
**********
Kjære Lisa,
Aller først: Kutt ut den dårlige samvittigheten! Alle, absolutt alle, som har stebarn kan relatere seg til det du skriver. De som påstår noe annet, lyver.
Det eneste unntaket er kanskje de som blir steforeldre til et barn veldig tidlig og når barnet ikke har den andre forelderen. Da tenker jeg på sånne som min nåværende mann: Han ble stefar til min minste sønn da sønnen var bare ett år. Han husker jo ikke et annet liv! Sønnen, altså. Jeg mener absolutt ikke at min mann elsker femåringen like høyt som han elsker sine egne barn, men kanskje med tiden? For det lille barnet selv gjør jo ingen forskjell: For ham er min mann pappa, ikke stepappa. Og det er jo tiden og energien vi investerer i det hjelpeløse barnet som gjør at kjærligheten vokser i oss. Når man hele tiden må oppføre seg som en far, så vokser kanskje (fars-)kjærligheten også i takt med tiden og investeringen? Et lite barn gir egentlig ikke noe alternativ.
Men så har jeg jo sett disse som jeg mener lyver, i aviser og ukeblader. Jeg husker en kvinnelig næringslivstopp som i et portrettintervju i Dagbladet for noen år siden fortalte om sine tre døtre. Bare tull! Hun har bare én datter. De to andre er samboerens. Nå er de ikke lenger samboere engang. Jeg lurer på om hun fortsatt påstår at hun har tre døtre. Eller kanskje hun har én datter og to eks-døtre? Jeg mener ikke at hun ikke kan ha et nært og godt forhold til disse to stedøtrene fortsatt, men det er litt drøyt å kalle dem for døtre når de faktisk har en mor. Hvis min eksmanns dame hadde sagt at hun har tre døtre, altså regnet inn min datter som sin, så hadde jeg klikket. Så dum er hun selvsagt ikke.
Denne typen sukring av forhold der man påberoper seg slektskap her og der, liker jeg svært lite.
Denne typen sukring av forhold der man påberoper seg slektskap her og der, liker jeg svært lite. Derfor snakker jeg som regel ikke om bonusbarn eller bonusforeldre heller. Det er for positivt, for sukkersøtt. Man prøver å dekke over det ubehagelige og vanskelige med evfemismer. I boken min «Skilsmissebarna» skriver jeg faktisk om minusbarn og minusfamilien – som en slags antitese til denne unødvendige og uærlige sukkerlaken. Det redeligste uttrykket er nok det du bruker: stebarnet.
Så tusen takk for ditt svært gode spørsmål.
Jeg har en veldig god venninne som er både mor og stemor. Hun sa noe veldig klokt til meg en gang for lenge siden. Hun hadde nemlig kommet frem til erkjennelsen om at hun ikke trengte å bli glad i stebarna sine – det holdt at hun tolererte dem. Denne venninna mi er et skikkelig varmt, godt og raust menneske. Helt nydelig er hun. Når ikke engang hun klarte å bli glad i stebarna sine, så behøver egentlig ingen andre å gjøre det heller.
Det er selvsagt positivt om det skjer, men jeg mener bare at det ikke ligger noe krav noe sted om at du skal elske datteren hans.
Men når det er sagt, så tror jeg litt på det med tiden og investeringen som grobunn for kjærlighet. Da jeg var ung, leste jeg biografien til Sylvi Kekkonen, kona til den meget (altfor) langvarige finske presidenten Urho Kekkonen. Sylvi Kekkonen sa det så fint (fritt etter hukommelse og med min oversettelse): «Lite er det morshjertet der det er plass bare til egne barn». Psykolog Peder Kjøs sa det også veldig fint, men på en annen måte, i podkasten til familieterapeuten og bonusfamilie-forfatteren Liv Anniken Berg: «Det skal godt gjøres å ikke bli glad i et barn man bor sammen med.»
Har du lyst til å bli gladere i stedatteren din, så foreslår jeg at du gjør ting sammen med henne – bare dere to, alene. Dra på kino, telttur, skogstur, bytur, svømmetur – velg noe dere begge har lyst på. Si at du har lyst til å bli bedre kjent med henne og gjøre ting sammen med henne. Hun er i den herlige alderen at hun har tanker og refleksjoner som kan utfordre og berike ditt liv – forutsatt at hun ikke har fått lov til å tilbringe hele sitt unge liv på telefonen.
Du skriver selv at jenta er snill og grei. Det er et fabelaktig utgangspunkt! Det er mye lettere å bli glad i en person som er snill og grei, enn tverr og vrang.
Har du lyst til å bli gladere i stedatteren din, så foreslår jeg at du gjør ting sammen med henne – bare dere to, alene.
Men jeg tror ikke du blir glad i henne før du innser at det også er helt greit om det ikke skjer. For det er faktisk helt greit! Man behøver ikke (og man kan heller ikke!) tvinge frem følelser.
Likevel er jeg ganske sikker på at det er mye lettere å bli glad i folk som man kjenner ordentlig godt. Derfor mener jeg at du skal forsøke å skape en selvstendig relasjon til stedatteren din. Jeg skjønner at du har vært veldig bundet til minstemann de siste årene, men la mannen din ta hånd om minsten mens du – gjerne et par ganger i måneden – gjør hyggelige ting med stedatteren. Bare dere to! Det kan jo bli gøy!
