For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kunsten å lage en kunnskapsrik læreplan – uten å utløse kulturkrig
Vi trenger desperat en ny læreplan, med tydelige kunnskapsmål og tydelig progresjon. Det er alvorlig hvis forsøket strander i en kulturkrig mellom høyre- og venstresiden.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Hva barna våre skal lære på skolen er et dypt politisk spørsmål, og ikke noe som bør overlates til embetsverket alene. Det er derfor positivt at forslaget til innholdslister i samfunnskunnskap har skapt debatt. Det synliggjør også en viktig mangel med dagens læreplan: den har ikke et fast kunnskapsinnhold. Det står derfor ikke at andreklassingene skal lære om demokratiets utvikling i det gamle Hellas, men heller at de skal «utforske og gi eksempler på hvordan barn kan påvirke beslutninger og samarbeide om demokratiske prosesser».
Jeg tror litt av grunnen til at vi ikke har fått denne viktige debatten om politisk slagside i læreplanen før nå er at den rett og slett er så innholdstom. Ved å delegere jobben med å lage innhold til hver enkelt lærer slipper politikere og embedsverk å ta denne slitsomme debatten, som fort kan få et ubehagelig preg av kulturkrig.
Ved å delegere jobben med å lage innhold til hver enkelt lærer slipper politikere og embedsverk å ta denne slitsomme debatten, som fort kan få et ubehagelig preg av kulturkrig.
Utfordringen er at en læreplan uten innhold skaper en rekke pedagogiske og praktiske problemer. Kognisjonsvitenskapen har ettertrykkelig slått fast at det som i aller størst grad predikerer hvor lett det er å lære noe nytt, er hva du kan fra før. Når vi ikke vet hvilke kunnskaper elevene kommer med når vi overtar dem, kan vi ikke bruke eksisterende kunnskap til å hekte på nye ting. Læreverk blir innholdstomme og strategifokuserte, og eksamen blir nesten umulig å lage.
Det er også mye som tyder på at planer med tydelige kunnskapsmål styrker leseferdighetene. Det skyldes at mengden bakgrunnskunnskap du har i langtidsminnet om det du leser om, i aller størst grad påvirker leseforståelsen. Det er rett og slett umulig å forstå en tekst hvis du ikke har noen kunnskaper om det teksten beskriver. En stor eksperimentell studie viste at kunnskapsrike læreplaner har svært positiv virkning på leseforståelsen, særlig for de svakeste elevene.
Naturlig eksperiment understøtter dette kognisjonsvitenskapelige funnet. Det tydeligste eksemplet er den amerikanske delstaten Mississippi, som har satset knallhardt på systematisk bruk av lydmetoden og en kunnskapsrik læreplan, The Mississippi Miracle. Justert for sosial bakgrunn leser fjerdeklassingene i denne delstaten best av alle i USA. I Norge har utviklingen gått i motsatt retning. Ifølge PISA var 19 prosent av femtenåringene på de laveste mestringsnivåene i 2019. I 2022 var det 27 prosent. Disse ungdommene regnes av OECD som funksjonelle analfabeter. Det vil si at de kan avkode en tekst, men de vil ha problemer med å lese og forstå en lærebok på videregående nivå.
Selv om enkelte progressive pedagoger ønsker at elevene til enhver tid skal jobbe med det de selv vil, tror jeg det er tverrpolitisk enighet om at elevene er på skolen for å lære seg et faginnhold.
Vi trenger derfor desperat en ny læreplan, med tydelige kunnskapsmål og tydelig progresjon. Det er alvorlig hvis Kari Nessa Nordtuns prisverdige forsøk på å fylle vår tomme læreplan strander i en kulturkrig mellom høyre- og venstresiden. Jeg tror også en slik kulturkrig vil skygge over en grunnleggende enighet om at vi trenger å lage en læreplan som gjør at flest mulig lærer mest mulig. Selv om enkelte progressive pedagoger ønsker at elevene til enhver tid skal jobbe med det de selv vil, tror jeg det er tverrpolitisk enighet om at elevene er på skolen for å lære seg et faginnhold.
Slik jeg ser det, er det kun gjennom å lære det faginnholdet som skolen har bestemt, at man som elev virkelig kan bli fri. Skolen bærer i seg et slikt paradoks. Det er gjennom å gi opp vår frihet at vi vinner den. Dette er fordi det er umulig å kritisere eller være i opposisjon til noe man ikke vet hva er. Pierre Bourdieus analyse av det franske klassesystemet ville ikke vært mulig hvis han ikke selv hadde lært dets regler å kjenne gjennom det kunnskapsbaserte franske skolesystemet. De som avvikler et skolesystem basert på kunnskap til fordel for et drevet av elevens interesser, drar i realiteten stigen opp etter seg. En plan som ikke vektlegger kunnskap, vil slik skape mindre kritikk og mindre politisk bevisste borgere.
Å definere dette skolefaglige innholdet vi trenger for å skape frie borgere vil i noen tilfeller, slik som brøk, være enkelt. Men også der innholdet er politisk interessant tror jeg dette kan gjøres ganske enkelt og uten stor dramatikk.
For det første må målene i læreplanen basere seg på fagenes logikk og egenart. Et skolefag er allerede et organisert kunnskapsfelt med en indre logikk. Innenfor de fleste fagdisipliner finnes det også kunnskap det er konsensus om. Med en slik tilnærming ville man unngått den type rare plasseringer som finnes i dette utkastet, hvor 1814 regnes som et eksempel på folkelig motstand og organisering. De fleste faghistorikere vil ikke beskrive 1814 slik, uavhengig av politisk tilhørighet. Ved å følge fagets indre logikk blir det også lettere å lære. Når vi lærer om 1814, er det i kontekst av de amerikanske og franske revolusjonene som vi lærte om i forrige periode. Å lære om 1814 gjør at vi forstår neste steg i historien bedre.
Hvis samfunnsfaget deles opp i fagdisiplinene det bygges på – historie, geografi og så videre – er det mer enn nok av ukontroversielt og sentralt innhold å fylle planen med. Noen ganger er det så klart ulike oppfatninger om samme fenomen også innad i faget. Da kan man rett og slett forklare elevene at dette er et kontroversielt tema, og presentere dem for de forskjellige tilnærmingene. Erik Ryen, lærerutdanner og statsviter ved OsloMet, gjorde meg kjent med dette utmerkede prinsippet som har fått navnet Beutelsbach-konsensus etter en kjent tysk læreplandebatt.
Ved å ta utgangspunkt i fagenes egenart vil vi også få en naturlig variasjon i skoledagen. I kulturfagene vil det være naturlig med opplevelsesmål, hvor målet er å oppleve sang, dans og litteratur, ikke alltid å prestere. Professor Lars Petter Storm Torjussen peker på at fagets indre logikk brytes i både teoretiske og praktiske fag i LK20. Dette er også min erfaring. De som går tømrerfag, må reflektere over snekringens kulturhistorie, og i matematikken må alle ut i skogen og telle pinner.
En læreplan må også skille på nybegynnere og eksperter. God epistemologi er ikke alltid god pedagogikk. Å presentere barn for utfordringer som søppelbergene i utviklingsland og den globale klimakrisen uten at de egentlig har hatt sjansen til å utvikle noen særlig dyp forståelse for hverken klima, geografi eller politisk endring, er hverken pedagogisk eller moralsk riktig.
Det er et klassisk pedagogisk feilgrep å tro at elevene blir små eksperter ved å behandle dem som om de allerede er det. Det som kjennetegner en ekspert, er rik og dyp faktakunnskap i langtidsminnet. Skolens oppgave er å bygge opp denne faktakunnskapen, steg for steg. Da kan vi ikke være redde for å lage det som ser ut som en kjedelig eller epistemologisk naiv plan for oss voksne. For å bli rustet til å løse problemene verden står overfor må barna lære seg om livet i fjæra, livet i skogen, livet i Mesopotamia under jordbruksrevolusjonen.
Vi trenger en god læreplan, ikke en revolusjonerende en.
Hvis dette høres kjent ut er det kanskje fordi du selv var heldig å ha en læreplan med et rikt kunnskapsinnhold. Vi trenger nemlig ikke å finne opp læreplanhjulet på nytt. De kunnskapsrike læreplanene som de bruker i Estland og England i dag, er ikke radikalt annerledes enn norske M-74, M-87 og Reform 94. Elevene lærer grammatikk i morsmålsfaget, slik at de blir klare for fremmedspråkundervisning. Historie og geografi kommer før de mer kritiske samfunnsfagene.
Hvis vi ikke tenker på læreplanene som et politisk eller utopisk dokument for å forme barn og unge, men heller som et verktøy for å innlemme den oppvoksende generasjon i det beste som er tenkt og skrevet, gir mye av innholdet seg selv. Forhåpentligvis blir de også slitesterke. Slik kan vi unngå stadige utskiftninger og få en plan som bygger bro mellom generasjonene. Her bør den brede høyresiden kjenne sin besøkelsestid og hjelpe oss i skolen å sette en stopper for pedagogiske fagmiljøers aldri hvilende innovasjonstvang. Vi trenger en god læreplan, ikke en revolusjonerende en.
