For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Vi trenger en integreringsreform – ikke gjenbruk av gammel innvandringskritisk retorikk
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Carl I. Hagens innvandringskritiske retorikk fra 1980-tallet blir ikke nytenkende av at Venstres stortingsvara, Hans Jakob Huun Thomsen, setter et godkjenningsstempel på den. Det Norge trenger, er et liberalt parti som går i bresjen for en ny integreringsreform – til det beste for alle.
Thomsen skrev nylig en kronikk i Aftenposten der han gir støtte til Frps innvandringspolitikk. Det han ikke nevner, er at Norge i mange år har ført en streng, ansvarlig og rettferdig innvandringspolitikk – med brede forlik der Venstre har vært en naturlig del. Denne linjen har ligget fast også i Venstre.
De siste årene har den største andelen av flyktningene kommet fra Ukraina, et land vi har et moralsk ansvar for å støtte. Innvandringsdebatten i dag er i stor grad preget av stemmer som gjentar det samme budskapet: De blander sammen kriminalitet, sosialhjelp og ukultur i innvandrermiljøer– og konkluderer med at innvandrere fra den tredje verden, særlig muslimske, er vanskelige å integrere. Istedenfor å se på årsaker for hvorfor ikke alle lykkes i det norske samfunnet, trekkes det konklusjoner basert på symptomer. Det fører til forenklede løsninger, der svaret blir å stanse innvandringen helt, eller i ytterste konsekvens repatriering.
Dette kan fort ende i et farlig og illiberalt innvandringskritisk kappløp. Dit har heldigvis ikke min partifelle Thomsen beveget seg, men dessverre ser enkelte av de som heiet frem hans siste innlegg, ut til å være der allerede. Mange av dem er folk som aldri ville stemt på et liberalt parti.
Dytter skeive foran seg
Høyrepopulistiske partier og politiske aktører har de siste årene lagt om strategien i kampen for en strengest mulig antiinnvandringspolitikk. Marine Le Pen, Giorgia Meloni, Alice Weidel, Riikka Purra og Sylvi Listhaug er alle pene damer som fremfører antiinnvandringsretorikk blant annet ved å skyve den skeive minoriteten foran seg i et forsøk på å bygge opp en innvandringskritisk og primært antimuslimsk opinion i befolkningen og politikken. Fortellingen er at vi må stoppe innvandringen fordi det er «ukultur» i innvandrermiljøer, og at det er homofobiske holdninger i enkelte miljøer – som det store beviset. Samtidig er det ytre høyre-aktører som går systematisk i bresjen for å svekke transpersoners rettigheter. Den nye strategien er effektiv for å gjøre antimuslimsk og antiinnvandrerretorikk mer politisk mainstream, fordi man på den måten kan vise at man er opptatt av en minoritetsgruppe, samtidig som man kan kjøre på med en populistisk retorikk mot en annen gruppe, bygget på fremmedfrykt.
Det handler ikke om at antiinnvandrere plutselig har begynt å bry seg om den skeive minoriteten, men rett og slett om opportunistiske og taktiske hensyn i en illiberal samfunnsutvikling. Den norsk-østerrikske forfatteren og medieforskeren Wencke Mühleisen sier at pene kvinnelige partiledere har forstått at det er maktpåliggende å endre det ekstreme høyre fra å være en gubbegreie til allmenneie.
I Norge har vi den siste tiden fått unge politikerne på høyresiden med bakgrunn fra ungdomspolitikken som iscenesetter seg som nytenkende på innvandringsfeltet, selv om de mer enn bare flørter med gamle gubbers antiinnvandringsretorikk og -politikk – og på den måten bidrar til å gjøre ytterliggående høyreradikalt antiinnvandrertankegods mer stuerent. Selv om de fremhever å støtte opp under liberale verdier som homofiles rettigheter, går de i bresjen for å frata skeive afrikanere og muslimer, og politisk forfulgte fra den såkalte tredje verden retten til å søke asyl på norsk jord.
Et innvandringskritisk Venstre vinner ikke valg
Problemet er at den samme retorikken fanges opp av enkelte mainstream politiske aktører og personer som liberale Thomsen (forhåpentligvis uvitende), i et forsøk på å fremstå som om det han foreslår er å beskytte liberale verdier – deriblant homofiles rettigheter. Samtidig foreslår Thomsen et illiberalt tiltak som i praksis vil frata skeive ugandere, somaliere og iranere muligheten til å søke asyl i Norge. For det blir han hyllet av antiinnvandringsstemmer som Ole Asbjørn Ness, Kjetil Rolness, Konservativt, Simen Sandelien og en rekke folk i Frp – samtidig som mange urbane og liberale venstrefolk, som både er glad i den skeive minoriteten og det flerkulturelle samfunnet, blir sittende ordløse, men med mange undrende tanker og spørsmål. Venstres intellektuelle og tenkende vesen gir alltid stor takhøyde for en eller annen frittenkende venstremann på innvandringsfeltet, som appellerer til velgergrupper som – uansett hvor mye antiinnvandringsretorikk og antimuslimsk retorikk enkelte venstrefolk legger seg på – aldri vil stemme på oss.
For disse folka som hyller antiinnvandringslinja, liker stort sett verken karbonfangst, grønne subsidier, bistand, EU-medlemskap, Gaza-støtte, sykkelfelt, rusreform, utfasing av petroleumsnæringen eller mye annet av Venstres liberale, grønne og sosiale politikk. Også om min partifelle Hans Jacob skulle ende opp med å skrive en bok med tittelen Null asylanter til Norge i forkant av en nominasjonsprosess, der han hadde solgt tusenvis av eksemplarer og reist landet rundt på turné med hele Medie-Norge på slep, ville det ikke ha reddet Venstre fra sperregrensen – fordi liberale velgere ikke liker enkle, gruppeproblemfokuserte løsninger. De som liker slike løsninger, liker stort sett ikke alt annet partiet vårt står for. For liberale partier er det derfor politisk selvmord å forsøke å kopiere ytre høyres retorikk og politikk på dette og andre politikkområder. Erfaringen fra Tyskland er talende: Det liberale partiet FDP falt under sperregrensen.
Venstre bør fortsette stå for en tverrpolitisk ansvarlig, rettferdig og human politikk. Vi kan ikke dehumanisere eller forskjellsbehandle enkelte flyktninger og innvandrere fordi de bærer med seg annen bagasje, kultur og språk enn oss. Vi må møte dem som likeverdige enkeltmennesker – ikke som representanter for grupper. Dette innebærer at vi også stiller krav og ansvarliggjør. Vi kan for eksempel kreve at folk må være i stand til å forsørge familiemedlemmer de henter til Norge gjennom familiegjenforening. For mange arbeidsinnvandrere og flyktninger er familiegjenforening helt avgjørende for at de skal bosette seg permanent her i landet – og dermed en helt integrert del av integreringsprosessen. Å fjerne denne menneskeretten fører til at mange ressurssterke planlegger et kortsiktig liv i Norge der de skaffer seg utdanning som kan brukes i mange andre land og flytter ut til andre land når de endelig er i stand til å bidra til fellesskapet gjennom skatt og avgifter. Da mister vi også den nødvendige arbeidskraften vi trenger i en rekke sektorer. Det er også legitimt å reise en prioriteringsdiskusjon om arbeidsinnvandring i en tid der Norge trenger arbeidskraft. Men det må gjøres uten å falle for forenklede og populistiske gamle fiendebilder.
Resultater fremfor symbolpolitikk
Men det vi i Norge trenger er først og fremst en resultatorientert integreringspolitikk som vi har hatt for lite av – ikke gjenbruk av innvandringskritisk retorikk. Det er fordi norsk integreringspolitikk i altfor stor grad har blitt en øvelse i symbolpolitikk. Dagens ordning består av erklæringer, skjemaer og kurs samtidig som man nedprioriterer det som gjør at folk blir en del av samfunnet: intensiv språkopplæring, reell deltakelse i arbeidslivet og reell mellommenneskelig kontakt.
Som tidligere flyktning og lærer i voksenopplæringen har jeg sett hvordan integreringsprosjekter ofte styres av politikere som vil vise handlekraft, heller enn hva som faktisk virker for de som skal integreres. Da jeg nylig leste gjennom UDI-journalen fra da vi kom til Norge, ble jeg slått av mengden egenerklæringsskjemaer vi måtte signere – blant annet om forbud mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Ingen av oss husker hva vi signerte. Hvorfor? Fordi oppi all usikkerhet og fremtidshåp ble skjemaene irrelevante. Man signerer hva som helst – man vil bare få bli.
Å tro at slike erklæringer forebygger mot sosial kontroll eller overgrep, er å lure seg selv. Det som virker, er innsatsen fra lærere, frivillige og flyktningtjenesten – mennesker som møter andre med respekt og tillit. Holdninger formes i møte mellom mennesker, ikke gjennom byråkratiske erklæringer.
Likevel fortsetter politikerne å lansere nye og dyre tiltak, som regjeringens «integreringserklæring», der innvandrere må signere på at de skal respektere loven og være gode foreldre. Men dette er allerede regulert av norsk lov og er en form for mistenkeliggjøring som ikke bidrar til inkludering. Hvorfor må noen grupper skrive under på at de skal følge loven – når loven gjelder for alle? Det er bare å følge den, hvis ikke får du ta konsekvensene av lovbruddet.
Denne typen tiltak er ikke bare unødvendige – de er kostbare. Skattebetalerne får regningen, mens innvandrere får enda et skjema å krysse av og enda et kurs å delta på – uten at det gir bedre språkferdigheter eller jobbmuligheter.
Samtidig kuttes det i intensiv språkopplæring, tilpasset voksenopplæring og arbeidsrettede tiltak. Regjeringens kutt i støtten til utvidet norskopplæring for ukrainere er et eksempel.
Behov for integreringsreform
Vi trenger en helhetlig gjennomgang av alle ressurser som brukes i integreringens navn – og en tydelig prioritering av kjerneoppgavene. Det krever modige politikere som tør å stå imot press fra interessegrupper med egne prosjekter, og som fører en integreringspolitikk som setter individet foran systemet.
Integreringen skjer ikke på papir, i kommentarfeltet eller på seminarer. Den skjer i klasserommet, på arbeidsplassen og i møte mellom mennesker. En kvinne som ikke kan norsk og er økonomisk avhengig av mannen sin, får ikke tatt et oppgjør med sosial kontroll eller diskriminering – uansett hvor mange kurs om likestilling eller diskriminering hun deltar i. Derfor må vi styrke det grunnleggende som gir større frihet på egne premisser gjennom makten i språket og egne penger.
Vi må også slutte å bosette flyktninger i småkommuner i deler av landet som mangler kapasitet til å bygge opp et godt nok voksenopplæringstilbud eller som har knapt med jobbmuligheter. På grunn av dagens delvis dårlige bosettingspolitikk flytter mange videre til større byer – uten at de nye kommunene blir kompensert.
Derfor bør inkluderingsministeren både gå gjennom bosettingspolitikken vår og pengebruken på integreringsfeltet med mål om å flytte mer ressurser over til kjerneoppgavene: språk, arbeid og verdifulle møteplasser. Vi trenger også en kvalitetsreform i voksenopplæringen der også deltakernes stemme blir hørt, enklere regler for arbeidsgivere som vil ansette flyktninger, og økonomiske ordninger som gir arbeidsgivere et reelt insentiv til å gi folk en fot innenfor arbeidslivet.
På akkurat dette området kan min partifelle Thomsen ha noe nyttig og nytt å bidra med som vårt liberale parti, storsamfunnet og innvandrerbefolkningen har mye å tjene på.
Det siste våre liberale, grønne og sosiale velgere fortjener etter et valgnederlag hvor vi nettopp ble straffet for vår uklarhet rundt regjeringssamarbeid med et stort Frp, er at vår egen stortingsvara går god for gjenbruk av gammel innvandringskritisk retorikk.
Frp klarer å gjøre den jobben helt fint selv. De har hele 47 stortingsrepresentanter for å fronte sitt syn. I mediebildet får de hjelp av Kjetil Rolness, Ole Asbjørn Ness, Simen Sandelien og mange andre menige innvandringsmotstandere. Felles for dem alle er at de misliker det meste Venstre står for, og at de få gangene de løfter frem en skrivefør liberal politiker er når vedkommende gir dem rett i sine analyser om innvandring og integrering, slik tilfellet er med hyllesten Thomsen får fra det holdet nå.
