For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kan SV og Rødt sitte i 17. mai-komiteen?
Det korte svaret er: Nei. Ikke fordi de er sosialister. Ikke fordi de er uenige med meg. Men fordi de i denne saken har vist at de ikke forstår hva 17. mai faktisk er.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Saken om Asle Toje handler i realiteten ikke om én mann. Den handler om et prinsipp. I generasjoner har det vært en stilltiende, men avgjørende norm: Partiene fremmer sine egne talere, og de andre partiene lar det stå. Ikke fordi man er enige – men fordi man respekterer at nasjonaldagen ikke er stedet for å sensurere hverandre. Dette prinsippet er nå brutt.
Begrunnelsen som brukes er at Toje er «splittende», «kontroversiell», «problematisk». Men dette er ikke argumenter. Det er merkelapper. Og viktigere: Det er merkelapper som kan brukes om enhver politisk aktør i Norge. De samme som nå har lykkes i å stoppe Ingeborg Bjørnevik sitt valg fra FrP, er de samme som prøvde å stoppe undertegnede i å holde tale ved Bjørnsons grav 17. mai 2024, og stoppe Subjekts redaktør Danby Choi i å tale ved Ibsens grav samme år. Årsaken? Vi var kontroversielle – et ord og en merkelapp som er uten innhold, men som venstresiden er eksperter på å bruke som et våpen for å stilne stemmer som utfordrer deres forsøk på å kuppe og ta enerett på hva som er rett, eller stiller spørsmål som de ikke liker.
«Political slurs» er en svært effektiv strategi som ytterliggående og farlige ideologer benytter for å skade dem som utfordrer deres verdensbilde. De går alltid etter mannen, aldri ballen. Det er nettopp derfor de er farlige.
For hvis det først er slik at man ikke skal få tale fordi noen opplever deg som kontroversiell – hvem står igjen? Hvem blir godkjent? Hvem bestemmer grensen? Og etter hvilke kriterier?
I mine øyne er det mest alvorlige ikke at SV, Rødt og MDG mener at Toje er kontroversiell og ikke skal tale. Det mest alvorlige er at de ikke ser hva de selv gjør. For hva er egentlig 17. mai?
Det er ikke en dag for konsensus. Det er en dag for frihet. For Grunnloven. For retten til å leve sammen i uenighet. Norge er ikke et enighetsfellesskap. Vi er et uenighetsfellesskap.
Derfor er det også dypt ironisk at de samme miljøene som nå vil stanse en taler fordi han er «problematisk», selv tilhører en politisk tradisjon som historisk har hatt et anstrengt, eller la oss være ærlige, et problematisk forhold til nettopp det liberale demokratiet.
SV og Rødt representerer et ideologisk og moralsk konkursbo, en historie der de ser seg selv i en kontekst som fanebærere for noen av de mest dødelige og antihumane politiske retningene i verdenshistorien. Skal virkelig de som viderefører denne tradisjonen ha noe som helst med 17. mai å gjøre? Er det virkelig disse som skal belære oss andre om hva som er rett og galt?
La oss være presise: Det betyr ikke at SV eller Rødt i dag er totalitære partier. Men det betyr at de springer ut av en ideologisk tradisjon som – der den har fått makt – har endt i undertrykkelse, ensretting og i mange tilfeller katastrofer i menneskelig målestokk.
Fra Øst-Europa til Kina vet vi hva som skjer når én sannhet skal gjelde for alle. Når avvik ikke tolereres. Når det som er «problematisk» skal fjernes. Dette bringer oss til et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Når et politisk miljø ikke tåler en taler de er uenige med – hva er det egentlig de ikke tåler? Er det personen? Eller er det selve uenigheten?
DDR kalte seg selv en «demokratisk republikk». Likevel måtte staten bygge en mur for å hindre sine egne borgere i å forlate landet. Når en ideologi må støttes av murer, overvåkning og frykt, er det ikke menneskene som har sviktet demokratiet – det er ideologien som har sviktet mennesket.
Det er dette perspektivet som gjør fredagens avstemning så alvorlig. For det vi nå ser, er ikke et enkeltvedtak. Det er et tankesett. Et tankesett hvor det viktigste ikke er at alle blir hørt – men at de riktige blir hørt.
Mot dette står en annen tradisjon. En liberal, borgerlig tradisjon som sier: Jeg er uenig med deg, men jeg forsvarer din rett til å tale. Derfor er det verdt å merke seg hvem som i denne saken faktisk sto opp for prinsippet. Venstre gjorde det klart: De er uenige med Toje, men han bør få tale likevel. Nettopp fordi det er slik et demokrati skal fungere.
Og det er ikke rart at nettopp Venstre gjorde det rette valget. Det er nettopp fordi de, på lik linje med SV og Rødt, kommer fra et sted. Venstres tradisjon, historie og idé er den liberale og åpne, anti-totalitære – det stikk motsatte av Rødt og SV. Og så slenger jeg like gjerne MDG og Arbeiderpartiet med her også. Glideflukten til AP er merkbar – de bør passe seg. Glem ikke hvem som ønsket å innføre unntakslover som ville fått gamle stalinister og partikolleger i DDR til å slikke seg om munnen.
Det er lett å være tolerant overfor dem man er enige med. Den virkelige testen er om man tåler dem man ikke liker. SV og Rødt, sammen med Arbeiderpartiet og MDG, strøk på den testen.
Dermed står vi igjen med spørsmålet:
Kan partier som ikke aksepterer dette grunnleggende prinsippet – at også motstanderen skal få ordet – være voktere av nasjonaldagen? Kan de forvalte en dag som feirer Grunnloven, når de i praksis snevrer inn rommet for ytring?
Kan de sitte i en 17. mai-komité?
Mitt svar er nei.
Ikke fordi de er sosialister, eller miljøfanatikere. Men fordi de i denne saken har opptrådt i strid med det mest grunnleggende vi feirer den 17. mai:
Friheten til å tale.Og viktigst av alt, plikten til å tåle det.
