Retten til kvalifisert tolk er ikke et budsjettspørsmål, men en rettssikkerhetsgaranti

Siden 8. desember har norske tolker aksjonert og takket nei til oppdrag som følge av et vesentlig kutt i sitt honorar.

Saken vekker naturligvis interesse. En stortingsrepresentant stilte justis- og beredskapsministeren et spørsmål om dette. I svaret viser statsråden til at hun avventer Salærutvalgets helhetlige gjennomgang av ordningen. Nettopp derfor fremstår det som prinsipielt inkonsekvent å gjennomføre kutt før denne foreligger og uten en konsekvensanalyse. En slik fremgangsmåte svekker etter mitt syn prosessens legitimitet. 

La det ikke herske noen tvil: Retten til kvalifisert tolk er ikke et budsjettspørsmål, men en rettssikkerhetsgaranti forankret i tolkeloven, EU-direktiver og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det dreier seg ikke bare om en formell rett til tolk, men om en rett til tolking av slik kvalitet at retten til forsvar og en rettferdig rettergang faktisk er ivaretatt. 

Den siste tiden har det fremkommet konkrete eksempler som understreker situasjonens alvor. I Høiby-saken ble engelsktalende tolker bedt om å bli «utlånt» fra andre pågående saker for å dekke et akutt behov. Når tolker må flyttes mellom parallelle rettsprosesser, settes én parts rettssikkerhet i praksis opp mot en annens. Slik ressursforvaltning hører ikke hjemme i en rettsstat som bygger på grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. 

Det mest urovekkende i denne situasjonen er likevel at domstolene nå benytter tolker med noe lavere kategori. I strafferetten er språklige nyanser avgjørende. Bruk av tolker med lavere kvalifikasjoner øker risikoen for feilaktig gjengitte utsagn som kan påvirke blant annet rettens bevisvurdering, samt parter og vitners troverdighet. 

Dette er ikke en teoretisk problemstilling. I 2020 ble en voldtektsdom på Sunnmøre opphevet etter tvil om kvaliteten på tolkingen under politiavhør. Nyere undersøkelser viser dessuten at 60 prosent av advokater har erfart at svak tolking kan utgjøre en reell trussel mot rettssikkerheten. 

Det er nettopp slike erfaringer som danner bakgrunnen for at tolkeloven bygger på et kvalifikasjonshierarki og et kvalitetssikringssystem gjennom Nasjonalt tolkeregister. Formålet er å kunne ha et system som forebygger feil som kan få rettslige konsekvenser, samt å sikre forsvarlig kommunikasjon i rettsprosesser. 

Justis- og beredskapsministeren opplyser også at domstoler har skrevet en veileder for håndtering av aksjonen, som innebærer at det for eksempel kan bestilles tolk fra Sverige. Det gir grunn til rettslig bekymring. Når fjerntolk fra Sverige presenteres som en mulig løsning ved manglende tilgang til tolk, utfordrer det kvalifikasjonssystemet myndighetene har etablert for å sikre forsvarlig og kvalitetssikret tolking. 

Dersom staten aksepterer en utvikling der kvalitet viker for økonomi, beveger vi oss, mener jeg, bort fra noe helt selvsagt: at rettsstaten er for alle.