For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kulturdebatt uten premisser
Først når vi erkjenner at norsk kultur finnes, kan vi føre en kulturpolitikk som tar den på alvor.
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
De siste månedene har diskusjoner om norsk kultur boblet opp til overflaten, etter at Asle Tojes innlegg i Aftenposten like før jul vekket sterke reaksjoner.
Hvorfor er det så vanskelig å snakke om norsk kultur i dagens politiske klima? Hvorfor er språket så dårlig? Vi har da ellers et godt språk for vanskelige temaer, slik som psykisk helse, internasjonal krig og petroleumsfinans. Men ved norsk kultur synes det å stoppe opp. Det er som om ordene ikke treffer, som om uttrykkene byr til forvirring og at forslag til politikk oppleves som provoserende.
I spørsmålene om hva som er norsk kultur er det ofte språket som svikter. Vi mangler et konseptuelt språk for å snakke om norsk kultur og norske verdier; språket er så magert at begrepene kollapser under sin egen vekt. Dette bidrar til et fattigere debattklima hvor vi snakker over hverandre, og viktige problemstillinger blir umulig å forholde seg til.
Hva vi trenger er en intellektuell oppgradering av hele debatten, hvor vi kan konseptualisere problemstillinger og presentere politiske svar uten at det skal bli ansett som en provokasjon.
Jeg ønsker derfor å forsøke å utvide denne debatten, om så bare litt.
To konsepter til debatten
Jeg ønsker å bruke ordet «kulturnegativisme» til å beskrive dette fenomenet. Med det mener jeg et tankesett hvor kultur ikke anses som noe varig eller verdifullt; faktisk at det ikke finnes i det hele tatt. Denne holdningen anser kultur kun som forbigående trender og umiddelbare forhold i samtiden. Det er ikke en holdning om at noen kulturer er bedre eller verre enn andre; derimot at å snakke om kultur i seg selv er meningsløst.
Innenfor denne rammen er en kultur ikke noe vits å definere eller dyrke, da kultur kun er et begrep som brukes deskriptivt av det som allerede er. Det har ikke noe innhold, ingen positiv substans. Utsagn om at «norsk kultur kan være så mangt», «norske verdier er universelle verdier» og så videre er utslag av kulturnegativisme, fordi det benekter at det er noen norsk kultur å snakke om i utgangspunktet.
Dette må ikke forveksles med relativisme. Relativisme er til tider et sunt tillegg, hvor man fremhever at kultur ikke er ensidig og at det finnes flere aspekter ved en kultur. Norges sterke regionale kulturer er en styrke. Å fremheve at norsk kultur har sterke utenlandske impulser er relativistisk og det er sant.
Derimot finnes det påstander om at disse utenlandske impulsene gjør det umulig å snakke om norsk kultur. Dette er kulturnegativisme, for de benekter selve kulturen.
For å spille videre på dette oppstår begrepet «kulturpositivisme». Kulturpositivisme betyr at det eksisterer kultur som lever gjennom tid og rom. Slike kulturer er dynamiske, de eksisterer likevel. De har egenverdi. Da vil uttrykk for å «ta vare på norsk kultur» en reell betydning.
For oss norske konservative er kampen mot kulturnegativisme sentral. Kampen for kulturpositivisme må bli sett på som et produktivt tilskudd til meningsmangfoldet hvor man ivrer for en aktiv kulturforvaltning, tydelige politiske mål og et reelt grunnlag for et nasjonalt fellesskap.
Dagens kulturnegativisme
Dagens politikk kan beskrives som kulturnegativisme. Kultur er blitt redusert til budsjettposter og sysselsetting i kulturnæringen, mens det reelle innholdet er flyttet vekk fra politikerne og fra befolkningen. Idéen om norsk kultur møter motstand hos myndighetene, samtidig som at begrep som «mangfold» forblir udefinert. Og selvsagt blir det udefinert; myndighetene opererer med kulturnegativisme som rammeverk.
Vi har kulturpolitikk, men uten tro på at det finnes noen ordentlig kultur. Når den først skal fremstilles, fremstår den høyst ukulturell; det er idealer og prinsipper. Likestilling, ytringsfrihet og mangfold er klassikere. Merk hvor vage og udefinerte disse uttrykkene er. Eller hvor ofte begrep som «tillit» blir definert som en norsk verdi; hvilket har vist seg å være et særlig myndighetslojalt begrep.
Det er ingen ting norsk med tillit. Tilliten er et resultat av institusjoner og et velfungerende byråkrati. Derimot ligger det til grunn en ærlighetskultur som gjør at tillit er mer å foretrekke enn kortsiktige gevinster. Men man må da kunne ha mistillit mot folk uten å miste sin kultur!
Og dette er typisk for kulturnegativismen; kultur reduseres til kulturuttrykk uten å knyttes opp mot kulturen. Som eksempel støttes norsk folkemusikk med en museal holdning om at det skal «tas vare på», fremfor at det skal dyrkes som et allment tilgjengelig kulturuttrykk. Kulturarv blir et begrep som settes opp mot «kulturen», og skilles derfra fra hverdagen. Da blir kulturarv noe som tas vare på… fordi.
Kultur er altså bare en løk; lag på lag på lag med lag, og ingen kjerne.
Politikk til etterfølge og fremtid
En kulturpolitikk som legger opp til kulturpositivisme, handler om demokrati. Det handler om å sørge for at innbyggerne kan bidra til hva de mener er verdifullt, fremfor at næringslivet skal gjøre det. Faren er at kulturen mister sin legitimitet, fordi kunsten ikke resonnerer med kulturen. Det handler om at politikken ikke skal reduseres til tall og vage fyllord, men til kulturpolitikk som bidrar til stolthet og fellesskap.
Dette vet vi er mulig. Den kulturelle renessansen vi ser i den samiske kulturen er i stor grad et resultat av en forankret kulturpositivisme, hvor politiske krefter har samarbeidet med kulturlivet og utdanningen med tydelige mål. Men for at dette skulle fungere måtte man også tro at det fantes en samisk kultur å jobbe for.
Frankrike er et annet eksempel. Gjennom aktiv språkpolitikk, vern av kulturinstitusjoner og fokus på eksport og kontrollert import av kunst og kultur har franskmennene gjort seg til en global premissleverandør for kultur. Deres store fokus på litteratur, film og kunst i utdanning og samfunnslivet gjør at inngående kjennskap til deres egen kultur er en forventning.
Det handler i stor grad om å prioritere politisk, og det å tydeliggjøre hvilke mekanismer som skal brukes.
Kulturpolitikk og kulturpositivisme handler ikke om å ri utslitte kjepphester, men å ta kulturarv og kulturen på alvor. Det handler om å tro på noe, og derfor ha noe å jobbe for. Det handler om politikk basert på fornuftige forutsetninger og tydelige mål i kampen for en levende kultur.
Først når vi erkjenner at norsk kultur finnes kan vi føre en kulturpolitikk som tar den på alvor.
