Hva norsk kultur ikke er

Med jevne mellomrom blusser debatten om norsk kultur opp. Spørsmålet stilles i politiske debatter, i klasserom og i mediene: Hva er egentlig norsk kultur?

Og nesten like forutsigbart låser diskusjonen seg.

Når kultur reduseres til symboler

Fra høyresiden advares det mot at norsk kultur er i ferd med å forsvinne, utvannet av innvandring, relativisme og manglende krav. Fra venstresiden møter man ofte skepsis til hele problemstillingen. Selve spørsmålet oppleves som ekskluderende, mistenkeliggjørende eller som et fordekt uttrykk for nasjonalisme. Resultatet er at vi krangler om symboler, før vi har snakket om det som faktisk former hverdagen.

Når jeg holder foredrag om boken Integreringen som ikke gikk seg til, får jeg ofte det samme spørsmålet:

Hva mener du egentlig er norsk kultur?

Kultur som spilleregler, ikke identitet

Jeg pleier å snu på premisset. For i stedet for å forsøke å gi en uttømmende definisjon, er det ofte mer oppklarende å si noe om hva norsk kultur ikke er.

Norsk kultur er ikke først og fremst bunad, brunost og ski, selv om også dette er en del av historien. Den er heller ikke folkedans, høytider eller bestemte matretter. Når kultur reduseres til symboler, blir den ufarlig, men også ubrukelig som forklaring på hvordan et samfunn faktisk fungerer.

Norsk kultur handler først og fremst om hvordan vi organiserer samfunnet vårt, og hvilke forventninger vi har til hverandre i praksis.

Når loven står over familie og lojalitet

Det betyr blant annet at loven står over familie, religion og uformelle lojalitetsbånd. Ingen er hevet over fellesskapets regler, uansett hvem man er, eller hvem man tilhører. Dette er ikke en selvfølge i alle samfunn, men en grunnpilar i det norske.

Les også:

Pluss

Pluss

En solid innføring i utfordringene som preger norsk integrering

Hans Jacob Huun Thomsen

I praksis betyr det at sosial kontroll, tvang og vold ikke aksepteres, uansett begrunnelse. Når unge mennesker begrenses i valg av venner, utdanning, kjærlighet eller livsstil gjennom press, trusler eller frykt for konsekvenser, bryter det direkte med norske rettsprinsipper. Det gjelder enten kontrollen utøves av familie, lokalmiljøer, nettverk eller andre uformelle maktstrukturer.

Dette handler ikke om identitet. Det handler om makt.

Det handler om hvem som har rett til å bestemme over livene til barn og unge, særlig når deres frihet kolliderer med voksnes normer, forventninger eller æresforståelse.

I Norge er barn selvstendige rettighetshavere. De er ikke foreldres eiendom, og deres rett til beskyttelse og utvikling gjelder også når det er ubehagelig for voksne. Det er derfor jenter og gutter skal ha samme frihet, samme grenser og samme ansvar, ikke bare i lovverket, men i hverdagen.

Det er også derfor konflikter skal løses gjennom institusjoner, regler og dialog, ikke gjennom press, trusler eller vold. Enten presset kommer fra familie, fra lokalmiljøer eller fra religiøse autoriteter.

Norsk kultur rommer stor forskjellighet. Folk tror forskjellig, lever forskjellig og organiserer livene sine på ulike måter. Men denne forskjelligheten forutsetter én ting: lav toleranse for sosial kontroll. Du står fritt til å leve annerledes, men ikke til å begrense andres frihet.

Tillit som samfunnets grunnmur

Den rommer også tillit. Tillit som normaltilstand. Vi forventer at folk følger regler også når ingen ser på. Det er denne tilliten som gjør det mulig å ha et samfunn med høy grad av frihet, lavt konfliktnivå og en omfattende velferdsstat.

Krav er ikke assimilasjon

Noen vil innvende at dette er et uttrykk for kulturell arroganse, eller for et assimilasjonspress. Men det er en misforståelse. Å stille krav til hvordan makt utøves i et samfunn, er ikke det samme som å kreve likhet i identitet, tro eller livsstil. Tvert imot er det nettopp felles spilleregler som gjør reelt mangfold mulig.

En robust kultur tåler mangfold

Norsk kultur er heller ikke skjør. Den er ikke et lukket system som må beskyttes mot påvirkning. Den er robust nettopp fordi den er bygget på institusjoner, rettigheter og tillit, ikke på etnisitet eller opprinnelse.

Når vi sier at sosial kontroll, kollektiv maktutøvelse og æresbasert vold ikke er en del av norsk kultur, sier vi ikke nei til mangfold. Vi sier ja til et felles rammeverk der individets frihet går foran uformell makt.

Mellom kulturkrig og kulturell taushet

Norsk kultur handler mindre om hvem du er, og mer om hvordan du lever sammen med andre. Nettopp derfor kan den læres. Og nettopp derfor må den også kunne forsvares.

Når høyresiden reduserer kultur til tradisjoner og symboler, mister man blikket for det som faktisk holder samfunnet sammen. Når venstresiden vegrer seg for å snakke om kultur i frykt for å krenke, overlates definisjonsmakten til de mest polariserende stemmene.

Begge deler er et problem.

Spilleregler må sies høyt for å kunne forsvares

For dette handler ikke om kulturkrig. Det handler om rettsstat, frihet og tillit i praksis. Norsk kultur er ikke et museum, og den er ikke grenseløs. Den er et sett med spilleregler som gjør det mulig for svært ulike mennesker å leve sammen uten frykt.

Hvis vi ikke tør å si hva disse spillereglene er, og hva de ikke tillater, overlater vi de mest sårbare til uformell makt. Det er ikke nøytralt. Det er et valg.

Og det er et valg vi ikke bør ta.

Les også:

Pluss

Pluss

Høyres unge redaktører