Hva om kulturen vår faktisk er død?

Det etter hvert famøse innlegget til Asle Toje om nasjonens tilstand har skapt en opprivende debatt. Noen vil kanskje mene at alt som kan sies om saken nå er sagt. Jeg vil likevel be leseren om litt mer tålmodighet, for å tenke over det følgende tankeeksperimentet:

Hva om vår norske kultur faktisk allerede er død? Og hva er i så fall mulige konsekvenser av dette?

For å kunne besvare disse spørsmålene trenger vi først en metode for å finne ut og definere hva kultur er. En som etter mitt syn har gjort et hederlig forsøk på dette nylig er britiske Paul Kingsnorth, som i sin siste bok Against The Machine introduserer de fire P-ene past, people, place og prayer for å måle tilstanden til kulturen i en nasjon. 

Past spør om vi deler en felles historie – har vi et nært og respektfullt forhold til vår arv og tradisjoner? Place: har vi som folk et fysisk hjem, og hvordan er vår relasjon til det? People utforsker om vi deler faktisk fellesskap og tilhørighet, mens Prayer ser på om kulturen har rom for det spirituelle og religiøse. 

Basert på mine observasjoner av samfunnsdebatten over tid er svaret nedslående på alle fire punkter:

• Det ytres jevnt mer skam enn stolthet over hvor og hva vi kommer fra. Ja; et kontinuerlig kritisk blikk på fortiden er helt nødvendig for at ikke en kultur skal stagnere, bli selvgod og nasjonalistisk – men å stemple hele ens fortid som bakstreversk og skamfull, tror jeg er meget uklokt. Dette har vi i hvert fall sett tilløp til de siste årene.

• Ja, vi nordmenn er fra Norge – men hva er egentlig dette landet for oss? Naturen bygges ned i rasende fart – som jeg i stor grad tror skyldes nordmenns fallende nærhet til naturen. Når opplevde du, dine barn eller dine venner ekte villmark sist? Hvor mye faktisk natur er det i nærheten av der du bor? Vårt forhold til konseptet hjem er også i stadig endring. I noen land bygges boliger i dag uten kjøkken. Maten skal kjøpes som takeaway og inntas raskt i overnattingsstedet der du tilbringer noen timer før du reiser ut og produserer og konsumerer igjen. Mange hjem i Norge, på sin side, mangler en peis – og har dermed fjernet både et svært viktig beredskapstiltak, samt muligheten til å utøve et av menneskenes eldste felleskapsritualer; å sitte sammen foran et bål. Vi fremmedgjøres slik for både naturen og hjemmene våre – altså der vi kommer fra, både her og nå og historisk.

• Mange bruker mer tid på å stirre ned i det sorte speilet – altså skjermen du leser denne teksten på nå – enn å se andre mennesker i øynene. Sosiale medier skulle bringe oss sammen, men har i stedet skapt en ensom og atomisert kultur. Hvor mange av naboene dine kjenner du egentlig godt? Når var du på dugnad sist – og er det så farlig om man kjøper seg ut av den dugnaden?

• Prayer-delen av analysen til Kingsnorth er mer krevende å forholde seg til for en ikke-troende som meg (og jeg har prøvd å tro!). Men det er likevel ikke vanskelig å anerkjenne at vi lever i en sekulær, materialistisk og forskningsorientert verden – der det å snakke om det såkalt overnaturlige og spirituelle latterliggjøres oftere enn det møtes med nysgjerrighet og undring. 

Mange vil nok sitte med andre og langt mer positive svar enn meg på disse spørsmålene – og andre vil kanskje avvise spørsmålene til Kingsnorth som et relevant rammeverk for å gjøre denne analysen. 

Les også:

Pluss

Pluss

«Den liberale moderniteten er kort og godt fordømt»

Andreas E. Masvie

Likevel virker stadig flere jeg snakker med å dele en opplevelse av at noe er galt med tiden vi lever i. 

Hvorfor virker mange barn og unge så ulykkelige og engstelige? Hvorfor krangler vi så mye mer enn før om alt mulig? Hvorfor forsvinner insektene, og hvor ble det av årstidene?

Min hypotese, som lesningen av denne boka bekreftet, er at kulturen vår rett og slett er død. 

Og det klarer vi ikke å leve med. Som Kingsnorth skriver: Mennesker trenger røtter og mening; vi trenger overgripende historier å samle oss rundt. Og nettopp derfor kjemper nå andre ideer om å fylle tomrommet. Dette ser vi i det siste tiårets intense kulturkriger. 

Denne kampen vil fortsette, frem til vi enten, på en eller annen måte, klarer å samle oss om et felles prosjekt igjen – eller det går skikkelig galt.

Misforstå meg rett; dette er ikke et opprop om nasjonal ensretting. Uenighet er sunt og naturlig. Jeg er også fullt klar over at det har vært dype splittelser og stor uenighet i det norske samfunnet mange ganger tidligere også – men vel ikke på det kaotiske nivået vi ser nå? For hvor mye av den omfattende samfunnsdebatten handler egentlig om faktiske diskusjoner – kontra andelen narrativ, spinning av sannheten til sin fordel; og en evig kamp om å vinne, for ikke å si tvinge meningsmotstanderen til underkastelse?

Jeg ser i hvert fall klart mest av det siste, og jeg er luta lei.

Hvis jeg skulle ha rett i min diagnosesetting: hva kan vi i så fall gjøre? Er det mulig å skape en ny kultur ut av ruinene til den gamle, som kan bli solid og stå seg over tid? 

Jeg aner ikke. Norge er blitt et land der mange av oss vil svare veldig forskjellig på spørsmålene jeg stilte lenger opp. Dette økende spriket tror jeg skyldes både ekstremdigitalisering, innvandring, et sannhetsbegrep i oppløsning, identitetspolitikk og mye annet, og flere av disse temaene må adresseres isolert.

Er forskjellene for store? Går det an å lage en felles historie om et folk der mange (som meg) hyller skeiv kjærlighet i pride-tog – mens en betydelig andel andre mener homofili er en forbrytelse? Finnes det en syntese mellom mennesker som ikke har rom for kritikk av sin Gud – og vitenskapsfundamentalister som ser alt religiøst som en trussel mot rasjonalitet og fremskrittet? Er vekst og vern forenlig? Og ikke minst: har vi nok toleranse og respekt igjen i oss til å leve i et samfunn der mange mener – og krever – noe radikalt annet enn deg selv? 

Jeg tør ikke svare. Men det jeg tror jeg vet, er at den eneste måten å finne ut av dette på er gjennom en stor samtale der vi møtes – helst fysisk, og i hvert fall gjennom ordskifter der algoritmer og kunstig intelligens ikke får blande seg inn – for å diskutere saken. 

Det kan virke stort, men kan starte smått; for eksempel gjennom å være litt mer nysgjerrig i samtale med naboen, på bussen, på jobben, hjemme. Lytt bedre etter hva den andre har å si. Legg bort mobilen litt oftere, reduser inntaket av femtensekunders reels. Ring din gode venn og inviter på å gå tur der dere studerer stjernene og snøen, og drøfter hva dere egentlig ser foran dere. 

Kanskje vi gjennom en slik felles undring kan finne ut om nasjonen Norge er mulig å samle under en ny, felles kultur – eller om den eneste veien ut av nåtidens kaos er fortsatt kulturkrig frem til én autoritær ideologi til slutt får eneherredømme.

Det siste alternativet mener jeg i alle tilfeller er for dårlig til at vi ikke bør gi samtaleterapien et forsøk.