For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Europas andel av verdens verdiskaping har falt fra rundt 25 prosent i 2011 til om lag 16 prosent i dag. Det er en kollaps, og konsekvensene er allerede synlige: industri legges ned eller flytter ut, investeringer uteblir, produktivitetsutviklingen er svak, og høye energikostnader undergraver konkurransekraften. Arbeiderklassen blør.
Resultatet er økende fattigdom og manglende økonomisk utvikling på det som for få tiår siden var verdens rikeste kontinent. I samme periode har USA i hovedsak opprettholdt sin andel av verdens verdiskaping. Europa er i resesjon. USA er i ekspansjon. Dette er ikke tilfeldigheter, det er resultatet av politiske valg – og energipolitikken står helt sentralt.
Likevel føres energidebatten i Europa, og i Norge, som om dette ikke er tilfellet.
I et nylig intervju i Minerva vurderer Fornybar Norge-sjef Bård Vegar Solhjell kjernekraft som nødvendig globalt, men for dyrt i Norge. Denne vurderingen passer godt inn i den energipolitiske kursen Europa har fulgt det siste tiåret: Stadig mer væravhengig kraft, kombinert med høyere systemkostnader og økende prisvolatilitet. Dette har ført til verdens høyeste energipriser og lavere forsyningssikkerhet. Det er nettopp denne kursen som nå driver europeisk avindustrialisering og stagnasjon.
Solhjells standpunkt innebærer i praksis en videreføring av en modell der kraftmangel gir høyere priser for folk flest. Det gagner kapitalsterke kraftverkseiere med regulerbar produksjon, men ikke samfunnet som helhet. Et tankevekkende standpunkt for en tidligere partisekretær i Sosialistisk Venstreparti.
At dette frontes fra Fornybar Norge er oppsiktsvekkende. Norsk Kjernekraft står for det motsatte: økt krafttilgang, lavere systemkostnader og reell verdiskaping. Vekst.
Solhjell vurderer kjernekraft som en hvilken som helst annen kraftkilde, isolert fra kraftsystemet den inngår i. Det er en grunnleggende metodisk feil. En helhetlig vurdering av et kraftsystem må ta hensyn til mer enn produsert energi alene: effekt, forsyningssikkerhet, prisvolatilitet, nett, reserver, naturinngrep, beredskap og risiko. Kraftløsninger som best svarer ut disse utfordringene, bør vinne.
Når analysen løftes til dette nivået, blir konklusjonen tydelig.
Systemstudier fra USA, Sverige og Canada viser at kraftsystemer som bruker pålitelig og stabil kapasitet, blir vesentlig billigere enn systemer som forsøker å klare seg uten. Skal systemet være fossilfritt, betyr dette kjernekraft. Alternativet uten kjernekraft krever mer nett, mer lagring og mer reservekraft. Summen er høyere totale systemkostnader, selv om enkeltteknologier kan se billige ut i et isolert regneark. Europa betaler nå denne regningen.
Vindkraft fremstilles ofte som «billig». Det er misvisende. Den fremstår billig fordi store deler av systemkostnadene skyves over på fellesskapet: nettforsterkning, balansering, reserver og kostnaden ved stadig mer ustabile strømpriser. Dette er reelle kostnader som betales av husholdninger og industri. Når disse kostnadene ikke tas med, sammenlikner man ikke ulike kraftløsninger, men ulike regnskapsmetoder. Dessuten er det et nakent faktum at utbygging av ny kraft i Norge i praksis har stanset opp: få, om noen, nye fornybarprosjekter kan realiseres innen de neste 10–15 årene.
Det er også her analysen til Fornybar Norge svikter. Vindkraft behandles som om systemet rundt er gratis. Som samfunn må vi se helheten: hva koster strømmen i stikkontakten?
Sverige har forstått dette. De har gått fra et snevert mål om «fornybart» til et bredere mål om «fossilfritt». Canada gjør det samme. De satser på kjernekraft fordi det gir landet styrke og handlefrihet i en mer urolig verden. Europa satser tilsynelatende på flytende havvind. Spørsmålet er hvem som vinner.
Vindmøller alene sikrer ikke norsk suverenitet i nord.
I motsetning til Solhjell spør vi ikke om subsidier – vi spør om lov.
Vi trenger ikke flere kraftkilder som ser bra ut i et regneark. Vi trenger kraftkilder som virker.