For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Enten gjør du det slutt nå eller så gjør du det slutt senere
Kjell (49) er utslitt av å ha kjæresten sin seks timer unna. Det er ikke noen forbedring i sikte.
Publisert
Sist oppdatert
Kjære Sanna,
Jeg er en mann på snart 50 som har havnet i en situasjon som er både bra og dårlig – og vanskelig. Jeg har nemlig funnet meg en kvinne som jeg liker veldig, veldig godt. Det er gjensidig. Vi har samme humor og vi har felles interesser. Jeg trodde faktisk ikke at det var mulig at det kunne klaffe på så mange områder som det har gjort. So far, so good, med andre ord. Etter ett år som nyskilt på Tinder-kjøret der jeg datet en god del kvinner uten at det førte til noe annet enn til et eller to stevnemøter og litt halv-tilfeldig sex, traff jeg denne kvinnen for et halvt år siden via felles venner i en annen by der jeg jobbet i forbindelse med et byggeprosjekt som nå er avsluttet. Jeg bor omtrent tre timer nord for denne byen og hun bor tre timer sør. Det er altså seks timer mellom oss, fra dør til dør, med privatbil. Å kjøre kollektivt er mulig, men det vil ta to timer til.
Nå har vi kjørt til hverandre annenhver helg i et halvt år, og jeg må innrømme at jeg begynner å bli veldig sliten. Det er som regel jeg som besøker henne ettersom det er bare jeg som kan ta hjemmekontor på fredager (det blir da i praksis bilkontor). Da er jeg hos henne tidligere enn hva hun hadde vært, hvis hun hadde begynt å kjøre fra sin by kl 16:30.
Nå har vi kjørt til hverandre annenhver helg i et halvt år, og jeg må innrømme at jeg begynner å bli veldig sliten.
Vi har begge hjemmeboende barn og vi har etablert hvert vårt liv i de byene vi bor. Vi har begge gode venner og gamle foreldre på disse stedene – og så er det disse barna da. De skal flytte hjemmefra innen fem år, men jeg kan ikke se for meg fem år til med kjøring. Jeg må også reise og kjøre en del på grunn av jobben, så jeg tilbringer nok tid i bilen og på reisefot.
Så det korte av det lange er følgende: Jeg holder på å falle skikkelig for denne kvinnen (og hun for meg), men en felles fremtid er ganske langt unna. Jeg har forsøkt å tenke på mulige mellomløsninger eller løsninger i mellomtiden, og jeg har saumfart alle alternativene i hodet mitt bare for å konstatere at de ikke finnes.
Ingen av oss kan eller vil flytte fra barna sine, og vi er bundet til hvert vårt bosted på grunn av eksene og samværsavtalene med dem. Det tidligste vi kan bo sammen er om 4,5 år når også hennes yngste barn er ferdig med videregående. Og da må en av oss, eventuelt begge, flytte til et helt nytt sted i en alder av noen-og-50. Vil det fungere?
Når jeg setter meg i bilen på fredager i partallsuker, har jeg begynt å lure på om jeg bare burde gjøre det slutt nå med én gang. Rammevilkårene er ikke på vår side, selv om jeg er helt overbevist om at vi er laget for hverandre.
Kjell, 49
****
Kjære Kjell,
For et interessant spørsmål du stiller. Helt intuitivt ville jeg svart ja, gjør det slutt og gå videre. Det intuitive svaret mitt skyldes min egen mislykkethet i et tilsvarende forhold. Jeg kan i etterpåklokskapens lys si at jeg aldri burde ha begynt med en slik ekstremsport som et langdistanseforhold med en så vanvittig avstand er, men man tar alle avgjørelsene basert på den kunnskapen man har der og da. Da jeg selv begynte med noe lignende (også med seks timers avstand), trodde jeg på en raskere prosess når det gjaldt å komme nærmere hverandre. Da det ikke skjedde, ble jeg – akkurat som deg – sliten, lei og kvalm av pendlingen, og det til slutt drepte kjærligheten.
Så her er alternativene dine: Enten kutter du det ut nå og tar en større kjærlighetssorg med én gang eller så utsetter du kjærlighetssorgen noen måneder eller høyst ett år ved å utsette bruddet. Altså, ved å se det an og se det an litt til. Ingenting med de faktiske forholdene blir endret, men hjertet ditt blir klarere til å gi slipp jo lengre tid som går.
Ingenting med de faktiske forholdene blir endret, men hjertet ditt blir klarere til å gi slipp jo lengre tid som går.
Sjefen min på jobben sa en gang (han har litt peiling på forskning) at lykkeforskning er entydig på én ting: pendling gjør folk ulykkelige. Dette er selvsagt forskning på arbeidspendling, men er garantert overførbart til kjærlighetspendling. Pendling er som regel så bortkastet tid, uansett hvor mange lydbøker og podkaster man rekker å høre. Sannheten er at man kan høre de samme lydbøkene og podkastene også når man går tur eller gjør husarbeid, altså driver med noe vettugt og nyttig.
Selv om du og dere skulle overleve pendlingen i 4,5 år til dere er begge flyttbare, så er jo ikke problemene dermed løst, som du selv er inne på. Nå har jeg selv flyttet til en ny by i voksen alder. Selv om det var ønsket, planlagt og etterlengtet, så er det heller ikke bare-bare. Jeg savner vennene mine og jeg savner de autistiske traltene mine – de samme tingene jeg alltid gjorde: den samme aerobic-timen og den samme kafeen, og så videre. Det er ikke det samme å flytte til en ny by som en ung student og som en satt boomer. De fleste har sine kretser og greier, å få innpass i det ene og det andre kan ta tid. Er en av dere åpen og sosial, så er det lettere.
Herremin så mange historier jeg har hørt om alle disse gamle besteforeldrene som flytter til et sted der de har fått barnebarn. De overlever maks. ett år som pensjonister på et nytt sted og så flytter de tilbake fordi de ikke fikk noen venner. Jo eldre man er, dess vanskeligere er det. Og så er det selvsagt avhengig av hva slags menneske man er. Har man mye sosial energi og er utadvendt av vesen, er det lettere å bli kjent. Vi introverte må helst adopteres av en ekstrovert som introduserer oss til andre som er villige til å adoptere oss. (Og ikke alltid har vi ork til å bli adoptert, heller.)
Mest sannsynlig er du ikke enslig om 4,5 år om du gjør det slutt nå. Du kommer til å finne deg en ny dame, og trolig like bra dame, mye nærmere etter hvert.
Så slik som jeg ser det, er det to muligheter her nå. Enten gjør du det slutt nå eller så venter du til du er helt utslitt av pendlingen og det virkelig ikke går lenger. Hvis du gjør det slutt nå, mens følelsene ennå er stigende og sterke, så kan du jo ha en klausul om å få lov til å komme tilbake til saken om 4,5 år om dere fremdeles er single, begge to.
Mest sannsynlig er du ikke enslig om 4,5 år om du gjør det slutt nå. Du kommer til å finne deg en ny dame, og trolig like bra dame, mye nærmere etter hvert. Kanskje du skal avgrense søkene til byen du bor i, og nabokommunene? Da trenger man ikke engang å flytte sammen. Denne dama du er sammen med nå er ikke den eneste som er laget for deg, det er jeg sikker på. Men da må du tåle å være enslig en stund. Det er menn gjerne litt dårlige på.
Velger du å fortsette forholdet, velger du også det som langdistanseforhold ofte lider av: Man vil ikke ødelegge den lille tiden man har sammen, så man greier ikke å ta opp noe som er vondt og vanskelig. Det er også helt umulig å være spontan når kjæresten bor så langt unna. Fordelen med avstand er dog ofte at forelskelsen varer lenger og man slipper å blande barn (dine og mine), noe som også er ganske krevende og potensielt ødeleggende.
Til syvende og sist er dette en ren kostnad-/nyttevurdering: Orker man å kjøre 12 timer annenhver helg for å få nærhet, kjærlighet, intimitet og bekreftelse når de garantert – på sikt – finnes nærmere også? Jeg hadde ikke orket det. Og er det ikke litt deilig å kunne være alene hjemme også og slippe å dra vekk hver gang det er en mulighet?
Orker man å kjøre 12 timer annenhver helg for å få nærhet, kjærlighet, intimitet og bekreftelse når de garantert – på sikt – finnes nærmere også?
Da jeg selv ga slipp på mannen seks timer unna, fant jeg senere en veldig bra mann bare to og en halv time unna. Det føltes som ingenting! Nå er jeg gift med ham.
Som de sier på Instagram, min hoffleverandør for all visdom og kunnskap: You haven’t met all the people who will love you.
Lykke til, Kjell!
Sanna
