For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
«Verdenskrig» i Midtøsten og Ukraina
Donald Trump og Benjamin Netanyahus angrep mot Iran er også i ferd med å få ringvirkninger for krigen i Ukraina. Eksperter er uenige om hvem som har mest å tjene og tape.
Publisert
I juni 2025, under det økonomiske forumet i St. Petersburg, fikk Vladimir Putin et spørsmål fra en av de håndplukkede reporterne som fikk møte den ellers utilgjengelige russiske tsaren:
«Hva om Israel drepte Khamenei i morgen, med eller uten amerikansk hjelp? Hva ville være din reaksjon, og Russlands?»
Putins svar kom kontant, med et lite, usikkert smil: «Jeg håper dette er et greit svar på spørsmålet ditt: Jeg ønsker ikke engang å diskutere en slik mulighet.»
Det hypotetiske spørsmålet fikk plutselig aktualitet da Irans øverste leder Ali Khamenei ble drept av en israelsk rakett lørdag 28. februar, rundt en time etter starten på det amerikansk-israelske angrepet. Til tross for at han uttalte at han hadde erfaring med å leve under diktatur og terror styrte Khamenei Iran med jernhånd, og bygde opp en personkult rundt seg selv som nærmest guddommelig. Ikke minst var han ansvarlig for siste runde med undertrykkelse i vinter, der så mange som 30 000 kan ha blitt drept av regimets sikkerhetsstyrker.
Iran har svart med omfattende rakett- og droneangrep mot Israel og mot amerikanske baser og sivil infrastruktur i De forente arabiske emiratene, Oman og flere andre land i regionen.
En viktig alliert
I en offisiell kondolanserklæring dagen etter kalte Putin drapet på Khamenei «et kynisk brudd på alle normer for menneskelig moral og internasjonal lov», og omtalte Khamenei som «en enestående statsmann som ytte et stort, personlig bidrag til å utvikle vennskapsbåndene mellom Russland og Iran, og å løfte dem til nivået av et omfattende, strategisk partnerskap».
Mye har skjedd siden Khameneis forgjenger ayatollah Ruhollah Khomeini fordømte det ateistiske Sovjetunionen i samme ordelag som «Storesatan» i USA, samtidig som Sovjetunionen leverte våpen til den daværende erkefienden Irak gjennom den åtte år lange krigen. Men allerede i 1989, et år etter at krigen tok slutt, inngikk Iran og Sovjetunionen en avtale om militært samarbeid. På 2000-tallet ble Iran et av de viktigste markedene for russiske våpen. Russland hjalp også til med det omstridte iranske atomprogrammet.
Forholdet ble enda tettere fra 2014, da okkupasjonen av Krymhalvøya, starten på Russlands krig i Øst-Ukraina og Irans bestrebelser etter å bli en atommakt gjorde at begge ble utsatt for vestlige sanksjoner. Begge regimer betraktet seg også som forkjempere for en ny, «multipolar» verdensorden mot det vestlige hegemoniet, og hadde et felles ønske om å bekjempe «fargerevolusjoner» overalt der de oppstod.
Fra 2015 intervenerte både Iran og Russland på Assad-regimets side i den syriske borgerkrigen. Moskva ville sikre et fortsatt russiskvennlig regime i Syria og demonstrere at Russland var tilbake som global stormakt, mens Teheran også ønsket å styrke den sjiittiske Hizbollah-militsen og andre partnere. Partnerskapet ble også tettere etter at Donald Trump trakk USA ut av atomavtalen med Iran og innførte nye og hardere sanksjoner.
Videre var Russland lite forberedt på den rollen droner kom til å spille i Ukraina, og ble nødt til å vende seg til Iran, som både hadde teknisk ekspertise og droner å selge. Til gjengjeld delte Russland etterretning og teknologi, som nå etter alt å dømme hjelper iranerne i krigen i Gulfen.
Samtidig er forholdet mer pragmatisk enn hjertelig. Ord som har blitt brukt inkluderer «strategisk transaksjonalisme», «friends with benefits» og til og med «frenemies». Det er for eksempel verdt å merke seg at den strategiske partnerskapsavtalen som ble inngått i 2025, manglet en gjensidig forsvarsgaranti, ettersom hverken iranerne eller russerne ville risikere å bli direkte part i den andres konflikter. Russland har heller ikke til nå villet risikere relasjonene til Israel og gulfstatene.
Kan få store konsekvenser for Ukraina
Flere har advart mot at en ny storkrig kan få langt mer alvorlige ringvirkninger for krigen i Ukraina enn det Gaza fikk. Én ting er at oppmerksomheten igjen har flyttet seg til Midtøsten. Denne gangen er USA heller ikke bare part, men angriper. Det betyr igjen at USA kan bli for opptatt fremover til å kunne bistå som fredsmegler, eller med sikkerhetsgarantier, og at Europa vil måtte ta enda mer av byrden med å støtte ukrainerne.
Mens Ukraina ser ut til å ha kommet seg gjennom den verste krigsvinteren til nå, fortsetter Russland å sende droner og raketter mot byer og infrastruktur. Russland skal ha avfyrt nesten hundre ballistiske raketter så langt i år, og er ifølge ukrainsk etterretning nå i stand til å produsere 70-85 slike raketter i måneden. Det eneste som per i dag kan stanse dem, er amerikanske Patriot-systemer.
Ifølge Euromaidan Press risikerer krigen i Midtøsten å forbruke mye av verdens lagre av slike rakettsystemer. Avisen siterer tall fra det amerikanske forsvarsdepartementet på at amerikanske forsvarsentrepenører per i dag bare kan produsere ca 550 slike raketter i året, selv om produksjonen er planlagt firedoblet de neste syv årene. 224 av disse er øremerket til den amerikanske hæren, resten for eksport til en stykkpris på rundt 3,8 millioner dollar. Krigen i Midtøsten betyr at ukrainerne må konkurrere om disse med gulfstatene som alt er i ferd med å gå tomme, samt Israel, Taiwan og USA selv når de går tomme for mer avanserte systemer i Midtøsten.
På den andre siden har Iran uforvarende gitt Ukraina langt sterkere kort på hånden – for å bruke samme metafor som Donald Trump og visepresident J.D. Vance benyttet i februar 2025. Iran angriper nemlig med nøyaktig samme droner som Ukraina har blitt utsatt for siden februar 2022. Men der Ukraina har utviklet billige, men effektive avskjæringsdroner og akustiske dronedetektorer, er USA og dets allierte fortsatt henvist til å stanse billige, iranske Shaheder med raketter til flere millioner dollar, slik Ukrainas tidligere utenriksminister Dmytro Kuleba påpekte på X fredag.
Three things a Ukrainian sees in the war against Iran.
— Dmytro Kuleba (@DmytroKuleba) March 6, 2026
1. For four years, the U.S. and the rest of the world have studied Russia’s war against Ukraine in microscopic detail.
And yet, in the first days of this war, they are once again shooting down cheap Shaheds with missiles…
Ukraina har derfor sagt seg villige til å overføre ustyr og instruktører til Midtøsten, så lenge det ikke går ut over Ukrainas selvforsvarsevne. Til gjengjeld har ukrainerne bedt om sårt tiltrengte Patriot-systemer og investeringer i egen forsvarsindustri.
Russland trenger ikke lenger Iran
Foreløpig ser imidlertid Russland ut til å tjene mest på krigen. For det første ligger den an til å gi Russland mer penger i krigskassen i form av høyere olje- og gasspriser. På toppen av alt har USA også sagt seg villig til å lette på sanksjonene mot russisk olje.
Russland er også mye mindre avhengig av Iran enn for et par år siden. Dronefabrikken som Russland og Iran startet opp i delrepublikken Tatarstan høsten 2022, har gjort Russland i stand til å produsere tusenvis av Shahed-droner om dagen, under det russiske navnet Geran. Samtidig har Iran fortsatt å hjelpe med sanksjonerte, vestlige komponenter, og trolig også ballistiske raketter og rakettbaserte luftforsvarssystemer. Fra et ukrainsk ståsted gjør dette Iran til en medskyldig i Russlands terror mot sivilbefolkingen, og forklarer at ukrainske myndigheter har reagert såpass positivt på angrepet til tross for at de også er utsatt for et folkerettsstridig angrep med regimeskifte som mål.
Flere har bemerket den tilbakeholdne reaksjonen fra Russland, som altså har nøyd seg med fordømmelser og kondolanser. Nicole Grajewski ved Science Po mener det skyldes at mens Russland har interesser i at regimet ikke blir erstattet med et provestlig under for eksempel Reza Pahlavi, har de hverken våpen å avse eller økonomi til å risikere en åpen konfrontasjon med USA og Israel.
Samtidig har Iran innrømmet å motta russisk etterretning, slik ukrainske myndigheter har hevdet i snart en uke. Ifølge britisk etterretning hjelper Russland også med dronetaktikk og satelittbilder. Dette har imidlertid til nå blitt avvist av Donald Trump, forsvarsminister Pete Hegseth og spesialutsending Steve Witkoff, som endog har vist til at Putin har benektet det som bevis for at det ikke har skjedd. Dette har naturlig nok fått ukrainske kommentatorer til å klø seg i hodet over hva som egentlig foregår. Teorier inkluderer at Trump ønsker å holde seg inne med Putin i håp om å få til en fredsavtale i Ukraina, at hverken USA eller Trump-administrasjonen har militær eller politisk kapasitet til en konfrontasjon med Russland akkurat nå, eller at Putin rett og slett sitter på kompromitterende materiale som han bruker til å presse den amerikanske presidenten.
Moralske konsekvenser
Angrepet er ikke forankret i internasjonal lov, og har heller ikke noe mandat fra FN. Russisk UD var derfor raskt ute med å fordømme det som egnet til å undergrave det internasjonale retts- og sikkerhetssystemet enda mer. Dette er å kaste stein i glasshus, men samtidig har både Sør-Afrika, Brasil og flere andre land i «det globale sør» fordømt det som folkerettsstridig. Selv om NATO foreløpig ikke er involvert, kan dette gjøre det enda vanskeligere for vestlige land, i første rekke Europa, å presentere støtten til Ukraina som forsvar for en regelbasert verdensorden. I tillegg kan de iranske angrepene mot nabolandene gjøre disse mer negativt stemt mot USA, noe som nok også er formålet.
Til nettavisen New Voice of Ukraine sier imidlertid den erfarne diplomaten Serhiy Korsunskiy at det allerede er lite igjen av denne verdensordenen – først og fremst på grunn av Russland, som har undergravd den helt siden 2014. Derfor mener Korsunskiy at russerne nå bare får tilbake en Pandoras eske de selv har vært med å åpne. Han mener også at angrepet og den manglende russiske responsen nok en gang har demonstrert at hverken Russland eller Kina er i stand til å hjelpe andre medlemmer av «ondskapens akse», og at dette også vil få konsekvenser for hvorvidt andre i «det globale sør» føler at de kan stole på dem.
Russland tjener på kaos
Forrige uke skisserte The Guardian fire mulige scenarioer. Det ene er en rask regimekollaps, fulgt av en provestlig overgangsregjering – noe som akkurat nå virker lite sannsynlig. Det andre er at en mer pragmatisk ledelse inngår en «deal» med USA, og oppgir atomprogrammet og gir konsesjoner til amerikanske oljeselskaper mot å beholde makten og frie hender til å undertrykke all opposisjon. Det tredje er et iransk Nord-Korea, der Khamenei erstattes av enda mer radikale elementer som biter seg fast til Trump går lei. Deretter blir all opposisjon knust av et stadig mer paranoid og isolert regime, som i verste fall fortsetter atomprogrammet i hemmelighet. I det siste scenarioet rakner regimet under fortsatt bombing, men erstattes av maktkamp, fragmentering og etnisk uro som igjen bidrar til mer uro i hele regionen, mens radioaktivt materiale i verste fall havner på avveie.
Den ukrainske forsvarsanalytikeren Mykhailo Samus mener at en fredelig regimekollaps kan få positive konsekvenser for Ukraina. Ifølge Samus er nemlig Iran, Russland, Nord-Korea og til nylig Venezuela del av en løs akse der dreiepunktet er Kina, som forsyner dem med teknologi og industrikomponenter mot penger. Og mens Russland nå nyter godt av høye oljepriser, kan Russlands militære kapasitet svekkes raskt hvis prisene faller etter et regimeskifte.
Den britiske Russland-eksperten Mark Galeotti mener derimot at Putin tross fordømmelsen fortsatt kan gni seg i hendene over USAs nye krigseventyr. For det første har krigen svekket det transatlantiske forholdet enda mer. For det andre har Iran og Russland tross «fornuftsvennskapet» lenge vært rivaler både i Midtøsten og i Sør-Kaukasus – en region Russland tradisjonelt betrakter som sin interessesfære. Et svekket og isolert regime kan i stedet bli redusert til en russisk klient. Videre kan etnisk fragmentering stanse gassledningen fra Iran til Tyrkia, slik at Tyrkia blir henvist til å kjøpe russisk gass i stedet. Og en oppblomstring av væpnede, kurdiske grupperinger kan dessuten få ringvirkninger i Tyrkia, slik at Russland får friere tøyler til å øke sin egen innflytelse i Midtøsten, skriver Galeotti.
