For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Å få til en lykkelig bonusfamilie krever mer raushet og mer flaks enn hva de fleste har.
Elise (38) skal flytte ut fra samboeren, men de skal fortsette som kjærester. Hvordan skal det gå?
Publisert
Kjære Sanna,
Jeg skal flytte fra samboeren min nå i mai, men vi vil begge fortsette forholdet. Han er enig i flyttingen, selv om det var jeg som tok steget helt ut ved å gi bud på en leilighet. Og vi kjenner nok begge en veldig sterk følelse av nederlag. Vi har bodd sammen i over tre år. Vi har ikke felles barn, men vi har barn fra før, begge to. Det har vært slitsomt og krevende hele veien. På grunn av samværsavtaler med eksene og slikt, har vi aldri vært helt «barnefrie». Nei, her har det alltid vært barn.
Jeg har kjøpt en leilighet i nærheten, kun 700 meter fra ham. Han blir boende i den store familieleiligheten med sine barn.
Det jeg er redd for er at vi mister hverandre av ikke å bo sammen. Økonomisk blir det også mer krevende. Det skal gå rundt, men det blir tøft for oss begge. Men vi vet begge at hverdagen vi har nå, ikke er bra for noen. Det er mye slitasje og støy, og mye krangling.
Mine barn er nesten halvparten av tiden hos sin far, så jeg vil kunne få mer fri nå – og det gleder jeg meg faktisk til. Jeg skal ta treningen litt mer på alvor fremover, nå som jeg får tid og overskudd, håper jeg. Jeg har kommet i perimenopausen, så jeg trenger det. Det er altså lyspunkter i dette også, men stemningen er likevel ganske tung i begge leirer.
Det er altså lyspunkter i dette også, men stemningen er likevel ganske tung i begge leirer.
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg spør om, men jeg lurer på om du kan gi meg noen støttende ord som gir meg (og oss) håp. Jeg elsker samboeren min (snart eks-samboeren!) og har ikke lyst til å gi slipp på ham. Han er en skikkelig fin mann. Han elsker meg også, men det er en tristhet over situasjonen. Vi føler oss mislykket, og det er vi jo for så vidt også.
Hvordan skal vi se fremover og beholde hverandre?
Hilsen
Elise (38)
***
Kjære Elise,
Tusen takk for et fint og ærlig spørsmål.
Hva betyr noen år som særboere i det lange livet? Ingenting! Det er, som du sier, bare 700 meter mellom dere. Er det liv laga, så vil det gå bra. Du forteller ikke hvor gamle barna er, men etter hvert vil de bli voksne og flytte ut – og da kan dere flytte sammen igjen, bare dere to. Er ikke det en romantisk tanke og et nydelig fremtidsscenario?
Det er egentlig en fin ting du gjør. Du tar ansvar! Du tar ansvar for situasjonen og for familielivet som ikke fungerer, og finner et sted å bo for deg og barna dine. I nærheten. Både du og din kjæreste anerkjenner at dette er en praktisk og nødvendig løsning i en vanskelig og fastlåst situasjon.
To av tre bonusfamilier går i oppløsning. Tallet er enda høyere for bonusfamilier som ikke har felles barn. Dere mislykkes med andre ord i noe de fleste andre også mislykkes i – ligger det ikke en liten trøst i det? De færreste får det til! Det er så vanskelig!
To av tre bonusfamilier går i oppløsning. Tallet er enda høyere for bonusfamilier som ikke har felles barn. Dere mislykkes med andre ord i noe de fleste andre også mislykkes i – ligger det ikke litt trøst i det? De færreste får det til!
Fra årene dere har bodd sammen, går det an å ta med seg fine ting videre. Du kjenner antakeligvis barna hans ganske godt – og vice versa. Stesøsken kjenner hverandre godt. Dere har et godt grunnlag for fremtidige felles aktiviteter.
Jeg tror egentlig at dere har alle muligheter til å lykkes som par når dere slipper hverdagsmaset og kranglene om dine og mine barn, samt oppdragelsen av dem. Da kan dere beholde og dyrke alt det som fungerer og er fint.
Jeg anbefaler ikke bonusfamilielivet til noen. Å få til en lykkelig bonusfamilie krever mer raushet og flaks enn hva de fleste har. Har man økonomisk mulighet til å bo hver for seg, er det definitivt å foretrekke, i hvert fall så lenge man ikke har felles barn.
Nå som dere snart bor hver for dere, er det kanskje lettere å bli enige om en date night en gang i uken eller annenhver uke, overnattingsbesøk hos kjæresten og andre hyggelige ting. Tenk: Ingen krangling om rydding, vasking, kjøring, barn – dere kommer jo til å elske det nye livet!
Det er mye lettere å beholde gnisten når man ikke er sammen 24/7, så slik som jeg ser det, så har dere kjempefine muligheter både til å fortsette og forsterke forholdet. Jeg forstår følelsen av nederlag, men hva med å se på dette som en ny start?
Jeg ønsker dere alt godt i det nye livet som «bare» kjærester. Og det er jo, som nordmenn sier, ikke «bare-bare»!
