For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KOMMENTAR
Byrådets moralske togteater
Saken om kjøp av T-banevogner har lært byrådet i Oslo at symbolpolitikk bare er gøy når det er billig.
Publisert
Dette er en kommentar fra et av Minervas redaksjonsmedlemmer. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det eneste som er verre enn dyr moralisme, er gratis moralisme.
Jeg liker ting som er gratis, så la meg forklare: Byrådet i Oslo ville i høst droppe kjøp av T-banetog fra det spanske selskapet CAF – selv om det etter hvert ble klart at prislappen for å bytte leverandør kunne bli opp mot 11 milliarder kroner.
Hvorfor ville de gjøre det? CAF leverer klimavennlig transport i mange titalls byer over hele verden. Her er det spart mange tonn med CO2. Hva er problemet?
Jo, som en bitteliten del av sin virksomhet, bygger CAF en trikkelinje i Jerusalem. Og midt i Jerusalem går som kjent den grønne linjen mellom Vest-Jerusalem og Øst-Jerusalem, som Israel annekterte i 1967. Jeg skal ikke gå inn politikken her. Men det bor veldig mange palestinere i Øst-Jerusalem som kan ha glede av en trikk.
Forrige uke kom nyheten om at byrådet, etter måneder med moralske kvaler, har landet på å kjøpe togene likevel.
Og da merket jeg at selv om jeg er glad for det utfallet, ble jeg ganske irritert og litt forbanna.
Fordi: Det påfallende i denne saken er ikke at Oslo kjøper T-banetog fra CAF. Det er i stedet at vi i månedsvis later som om dette er et stort, moralsk dilemma – for så å lande nøyaktig der vi selvfølgelig og åpenbart kom til å lande.
Velgerne i en kommune som allerede har nok økonomiske problemer, ville ikke akseptert å bruke 11 milliarder på dette.
Heldigvis, får vi si, var kostnadene så store. Hadde det vært bare halvparten, vet man ikke hva som ville skjedd. Likevel er det ekstra usmakelig når politikerne fortsetter å si at «etisk, juridisk og økonomisk er dette kjøpet et stort dilemma». Det er gratis å holde seg for nesa, men å fortsette poseringen etter at man er blitt skitten på hendene – det er ikke så tiltalende.
Men hvorfor skal vi ikke boikotte, er det ikke fælt med okkupasjon?
For det første: Det spiller ingen rolle for palestinerne om Oslo kjøper eller ikke kjøper.
Ingen bosetning forsvinner. Ingen okkupasjon opphører. Ingen politisk prosess flyttes én millimeter.
Det påvirker heller ikke CAF, som altså selger trikker til veldig, veldig mange byer. Og om det skulle påvirket CAF, ville virkningen vært at helt uskyldige arbeidstagere i Spania, Mexico og Storbritannia mistet jobben til ingen nytte.
Likevel har Oslo kommune brukt enormt med tid og moralsk energi på å iscenesette dette som et spørsmål om anstendighet.
Det er også hykleri: At Norge nyter godt av en atomparaply fra Israels nærmeste allierte, eller at kommunens datamaskiner har chipper fra det israelske selskapet Intel, det plager ingen. At konflikten er komplisert, og at en tostatsløsning ikke er et enkelt vedtak, bryr de seg ikke om.
Det avgjørende for Oslo kommune synes å være om navnet på selskapet står på en litt tilfeldig FN-liste, laget av den ikke utpreget Israel-vennlige spesialrapportøren Francesca Albanese. Dette er Temu-versjonen av en Oslo-prosess.
Spør du meg, er hele dette et estetisk problem, ikke et etisk. Men selv ikke Oslo kommune kan betale uendelig for estetikk. Så når regningen kommer, da oppdager de at symbolpolitikk bare er gøy når det er billig. Og når saken da ender der den med nødvendighet måtte, blir aktivister, som trodde de var lovet handling, skuffet og fremmedgjort. Kommunen har jo fortalt dem at boikott er et meningsfullt tiltak, og at situasjonen er fæl. Bare ikke når det har en kostnad.
Alt dette, altså, i stedet for å fortelle befolkningen at Oslo kommune ikke kan løse Midtøsten-konflikten. Dette er ikke politisk lederskap. Det er moralsk teater.
