KOMMENTAR
Øyafestivalen er ikke det eneste aktivister har reagert mot i Norge i år. Et viktig kjennetegn ved aktivismen mot Israel er at det i all hovedsak rammer helt andre aktører enn den israelske regjeringen, israelsk økonomi eller israelsk krigføring, skriver Nils August Andresen.
Foto: Bendik Bruun Edvardsen / Øyafestivalen / Flickr
Problemet med anti-Israel-aktivismen
Det er fint å markere motstand mot både okkupasjon og militære operasjoner. Det er dumt å gjøre det på en måte som skader Norge, ikke Israel.
Frank Rossavik skriver nesten alltid klokt.
Det er enerverende for hans kommentator-kolleger, som meg. Hva skal vi skrive, når han allerede har kommentert et kulturkrigsfelt på en klok måte, og snappet opp alle vesentlige poenger på veien? Nei, vi liker best når andre kommentatorer skriver noe uklokt; det gjør vår egen jobb lettere.
At Rossavik nå har skrevet noe uklokt, er dermed først og fremst en lettelse. Sakens kjerne er ulike former for boikott av Israel, og i særdeleshet de boikotter både han og jeg mener er virkningsløs moralposering som ikke påvirker situasjonen på Gaza. For noen uker siden kritiserte jeg nemlig artister som vil boikotte Øyafestivalen fordi eieren til eieren til festivalen – det amerikanske investeringsselskapet KKR – også eier selskaper i Israel.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
