Sanna: – Hold hodet kaldt og underlivet tørt!

Kjære Sanna,

Jeg har et etisk dilemma som kanskje ikke bare er etisk. Jeg og min samboer har vært i det jeg vil kalle et turbulent forhold i mange år. Men vi har hus, bil, båt, lån og unger sammen. Jeg har ved flere anledninger mistenkt at han har vært utro, og nylig fikk jeg bekreftet mistanken. Det er selvsagt vondt og det har preget meg. Så har det seg sånn at jeg har en kompis som jeg har et veldig godt forhold til. Jeg har ikke hatt kontakt med ham på mange år, men nå har vi mye kontakt. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Én industri tjener på å lage folk tykke, en annen tjener på å gjøre dem slanke igjen

Vi har aldri gjort noe i retning utroskap, men i det siste har jeg begynt å vurdere å teste det ut. Er det så farlig? 

Siden min samboer har sjekket ut gresset på den andre siden av gjerdet, kan ikke jeg få prøve meg? Og kan jeg etisk sett rettferdiggjøre det med at han har vært utro? Kan man egentlig leve i langvarige forhold og ha ansvar for små mennesker og hverdag sammen uten at man vurderer utroskap? Og er det egentlig så ille? Og burde alle utroskap ende i brudd? Kan man leve med at begge parter er utro? 

Jeg er egentlig fornøyd med livet med samboeren min og ønsker ikke brudd.

Nora (35)

*** 

Kjære Nora (35),

Tusen takk for ditt direkte og svært gode spørsmål.

Jeg er ingen filosof, og jeg vil heller ikke leke en, så etisk sett vet jeg ikke om du kan rettferdiggjøre ditt eventuelle utroskap. Jeg sa selv til Nettavisen i desember at mitt nyttårsforsett i 2026 er å ikke være utro. På Facebook skrev jeg at hvis mannen min likevel skulle finne på å være utro, tar jeg selvsagt hevn. Altså, nyttårsforsettet mitt er gyldig bare om han også er trofast i år. 

Så min hverdagslige og ikke-filosofiske tenkning støtter opp under din idé om at du kan være utro om han er utro. Men det er ikke dermed sagt at du bør være utro. Snarere tvert imot.

Det er nemlig en farlig vei å gå og fører neppe på sikt til noe annet enn et brudd som du ønsker å unngå. 

Du spør om man kan leve i langvarige forhold og ha ansvar for små mennesker og hverdag uten at man vurderer utroskap. Jeg vil tro at de fleste er innom tanken og har til og med muligheten en gang iblant i løpet av dette lange livet, men vi snakker likevel ikke om en naturlov. De aller, aller fleste er jo ikke utro, og det er jo ikke alltid fordi de er så stygge at ingen vil ligge med dem, men fordi de unngår situasjoner der muligheter kan oppstå og holder hodet kaldt og underlivet tørt når mulighetene er der. 

Det er mitt råd til deg også: Hold hodet kaldt og underlivet tørt.

Pluss

Pluss

Det holder med én kjæreste

Sanna Sarromaa

For du spør om det er så ille. Ja, det er i de fleste tilfeller nettopp det. Det finnes nok par som «åpner forholdet» og er utro med samtykke (bortsett fra at det da kanskje ikke lenger er utroskap, tror jeg) og får det kanskje til å fungere også (jeg tviler!), men jeg ville ikke anbefalt det til noen, og aller minst til dere som har ansvar for små mennesker. Hvordan voksne mennesker innretter livet sitt med sexfester og pervogreier, er opp til dem, men med én gang det er barn i bildet, ville jeg vært mye mer forsiktig. For et brudd med barn koster så mye mer og fordi barn får vite det. Og hvis ikke deres barn skulle få vite, så er det andres barn som får vite – og det er på mange måter enda verre for nettopp deres barn. 

Jeg vil heller ikke anbefale at dere bare ser gjennom fingrene hverandres eskapader. Jeg kan ikke se for meg at det ikke fører til et brudd på et tidspunkt – og nå skriver du jo at du er fornøyd med livet med samboeren og ikke ønsker noe brudd. Det gjør neppe barna deres heller.

Rundt 26 prosent av menn og 18 prosent av kvinner har vært utro i løpet av livet. I nåværende forhold er tallene 17 og 8. De aller, aller fleste er altså trofaste.

Det synes jeg også at du og mannen din skal være. Kryss beina og tenk på fedrelandet!

Sanna