For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Om sosiale medier er skadelig for barn er ikke det viktigste spørsmålet
Vi bør heller spørre oss om det er et godt barneliv å tilbringe stadig mer av oppveksten i selskap med plattformer som uthuler barnas oppmerksomhet hvert ledige sekund.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Forrige uke skrev NRK om en ny studie som viser at det ikke finnes bevis for at aldersgrenser på sosiale medier gir barn et bedre liv. Det er et spenstig innspill i debatten om regjeringens forslag om nettopp slike aldersgrenser.
Problemet er at studiens konklusjon er langt smalere enn overskriften gir inntrykk av.
Studien er dessuten ett innlegg i en skarp og uavklart faglig strid. En av forfatterne, Candice Odgers, er blant de internasjonalt mest profilerte forskerne på siden som er tvilende til at sosiale medier skader unge. Hun er verdt å lytte til, så lenge man ser henne i en større kontekst. Å presentere denne studien som NRK gjør, svarer omtrent til å gjengi forsvarsadvokatens prosedyre som om den var rettens kjennelse.
Studiens forfattere har gjennomgått forskning på tiltak som begrenser bruk av sosiale medier og konkluderer med at vi mangler eksperimentelle studier av hva som skjer dersom barn under seksten år nektes tilgang til sosiale medier. Det er en interessant og viktig observasjon, men den er likevel ikke det samme som at vi mangler kunnskap om hvordan sosiale medier påvirker barn og unge.
Vi vet faktisk ganske mye om barns psykiske helse, søvn, oppmerksomhet, trivsel og digitale mediebruk. Vi har store befolkningsstudier, longitudinelle undersøkelser og en omfattende forskningslitteratur som forsøker å forstå sammenhengene. At vi mangler én bestemt type studie, betyr ikke at kunnskapsgrunnlaget er tomt.
Det er heller ikke slik forfatterne selv behandler forskningen. Samtidig som de avviser regulering med henvisning til manglende eksperimentelle studier, argumenterer de for at effektene av sosiale medier ser ut til å være små. Da bygger de nettopp på den bredere litteraturen. Den samme forskningen er altså tilstrekkelig når den peker i én retning, og utilstrekkelig når den peker i en annen.
Det er også verdt å spørre hva slags bevis som egentlig etterlyses. Hvordan ville et eksperiment som avgjør spørsmålet sett ut? I praksis måtte man fulgt store grupper barn over flere år, nektet noen tilgang til sosiale medier og gitt andre fri tilgang, for deretter å sammenligne resultatene. Et slikt forsøk kommer neppe til å bli gjennomført, hverken av praktiske eller etiske grunner.
Dermed oppstår et paradoks. Jo høyere beviskrav vi stiller, desto vanskeligere blir det å handle. Usikkerheten blir et argument for å videreføre dagens situasjon.
Og det er påfallende å se på hvordan det hele begynte. Sosiale medier ble ikke introdusert for barn etter årelange sikkerhetsstudier. Ingen krevde dokumentasjon på at TikTok, Instagram eller Snapchat var trygge for en tiåring før de ble en del av hverdagen. Ingen etterlyste randomiserte forsøk før plattformene fikk tilgang til å kjøre gruvedrift på barns oppmerksomhet. Først når noen ønsker å begrense tilgangen, kommer kravet om sikker kunnskap.
Det skal selvsagt sies at forskere som etterlyser bedre evidens gjør jobben sin, og gjør den for så vidt godt. Problemet oppstår når dette fremstilles som om forskningen dermed har avsagt en endelig dom over spørsmålet. Og når mangel på én type bevis skygger for rikdommen i alle de andre bevisene.
For til syvende og sist handler debatten om mer enn effektstørrelser og metaanalyser. Dette trenger ikke å være et vitenskapelig spørsmål først og fremst. Det handler også om hva slags oppvekst vi ønsker å legge til rette for, hos våre små.
Derfor er det kanskje den yngste stemmen i NRKs sak som sier det mest interessante. Sekstenåringen Johan Evjen forteller at han ikke lenger kommer gjennom en film på halvannen time. Når det blir kjedelig, går han videre til noe annet. «Man bør lære seg at det kan være litt kjedelig», sier han.
Det er ikke et forskningsfunn. Det er en observasjon om hvordan det oppleves å vokse opp i en oppmerksomhetsøkonomi som alltid tilbyr noe nytt. Og det peker mot et spørsmål forskningen alene aldri kan avgjøre.
Et forbud handler til slutt mindre om hvorvidt sosiale medier gjør barn sykere eller friskere, og mer om vi mener det er et godt barneliv å tilbringe stadig mer av oppveksten i selskap med plattformer som uthuler oppmerksomheten deres hvert ledige sekund.
